NRK forteller i dag historien om 91 år gamle Hellmuth Adam. Som 19-åring ble han vitne til ett av de største krigsdramaene i Nord-Norge.
Han forteller villig vekk om sine opplevelser fra det som av mange regnes som det mest dristige allierte angrepet under andre verdenskrig: senkingen av det gigantiske tyske slagskipet «Tirpitz».
Men for både Hellmuth og millioner av andre krigsveteraner renner tiden ut. Og snart er det ikke lenger mulig å få historiene til dem som kjente krigen på kroppen.
Krigens øyenvitner forsvinner
Bare i USA døde 248.000 krigsveteraner mellom 2011 og 2012. I Norge finnes ingen eksakte tall, men ifølge Forsvaret er det bare 800 gjenlevende krigsseilere.
I Tyskland er det ifølge tysk Statistisk sentralbyrå mellom 220-230.000 tidligere soldater igjen. Men disse blir raskt færre.
– Om få år er det ikke mange øyenvitner tilbake som kjente andre verdenskrig på kroppen. Og de som fortsatt lever er i slutten av 80-årene, eller i 90-årene som meg, sier den tidligere tyske soldaten Hellmuth Adam til NRK.no.
Spørsmålet er hva det betyr at de snart er borte. Veteraninspektør Robert Mood i det norske forsvaret er klar på hva han mener:
– Øyevitneskildringer og erfaringer har uvurderlig verdi, og dette blir nå borte, sier han til NRK.no.
- Les også:
- Les også:
(artikkelen fortsetter under)
FISKING STØRSTE LIDENSKAP: Hver eneste sommer siden 1968 har Hellmuth Adam (91) i Norge. Men kjærligheten til landet med de lyse sommernettene startet da han i 1943 ble satt til å vokte det tyske slagskipet «Tirpitz».
– Vil bety at terskelen for krig reduseres
Krigsveteranenes erfaringer og fortellinger vil aldri kunne la seg erstatte, mener Mood, som kanskje er best kjent for sin innsats som sjef for FNs observatørstyrke i Syria og Midtøsten. Han mener viktige biter av krigshistorien kan gå tapt.
– Det å ha opplevd grusomhetene, kjent lukta, hørt lydene, sett sterke inntrykk som soldat uansett hvilken politisk herre og mester man tjener skaper en felles forståelse soldater imellom som gjennom historien har bidratt til viktig dialog og forståelse, ikke minst i forsoningsprosesser, sier han til NRK.no.
Robert Mood mener krigsveteranene har spilt en viktig rolle for å bevare fred.
Foto: LOUAI BESHARA / AfpHan mener at krigsveteranene har spilt en viktig rolle for å bevare fred, ved å ganske enkelt dele sine grusomme erfaringer.
– Alle de som har bidratt til å holde negative krefter i sjakk ved å by på sine egne smertefulle erfaringer med krigens grufullheter blir borte. Etter hvert som tiden går vil terskelen for krig bli redusert som en konsekvens av dette.
Frykter viktig krigsmateriale går tapt
Mood er nå redd for at viktige biter av dokumentasjon av krigshistorien kan gå tapt ettersom generasjonen som opplevde krigen er i ferd med å dø ut.
– Vi har mye materiale spredt rundt i landet som kan bli borte med krigsgenerasjonen når barn og barnebarn ikke forstår den historiske verdien av innholdet i esken som de står med i hendene.
For å bevare mest mulig av dette materialet, håper Mood at det gjennom regjeringens handlingsplan for veteraner i høst vil bli gjennomført et prosjekt gjennom Forsvarsdepartementet for å sikre og systematisere mest mulig kildemateriale fra gjenlevende veteraner.
Mister direkte tilgang til kunnskap
– Øyenvitneskildringer er ofte en kilde til misforståelser og feil, sier historiker Nikolai Brandal.
Foto: Universitetet i OsloMood får støtte fra forskerhold.
– Med bortfallet av tidsvitnene vil vi miste en direkte tilgang til kunnskap om de følelsesmessige sidene ved krig. Og for et samfunn som i dag sender soldater til krigsområder rundt omkring i verden og som trolig kommer til å fortsette med det i tiden som kommer, er tilgangen til følelsene og traumene som er knyttet til krig viktig kunnskap som kan gå tapt når tidsvitnene faller fra, sier historiker Nikolai Brandal ved Universitetet i Oslo.
Kilde til feil
Men som en kilde til historisk forskning er veteranene langt ifra like viktig, ifølge Brandal.
– Det er mye som peker i retning av at bortfallet av tidsvitner ikke vil spille noen særlig stor rolle i hvordan historien blir skrevet, sier historiker Nikolai Brandal.
Øyenvitneskildringer er oftere en kilde til misforståelser og feil, enn til kunnskap, mener Brandal.
– Man regner med at opp mot to tredjedeler av minnet vårt forsvinner i løpet av første året etter en hendelse, og etter fem år må vi regne med å ha glemt praktisk talt alle detaljer. Når vi likevel husker ting langt tilbake er det fordi minnet er en sosial ting; vi forteller og gjenforteller historier til hverandre i et fellesskap. Våre individuelle historier tar opp i seg andre historier og nyere kunnskaper, og tilpasser seg en felles fortelling og til de sosiale forventningene den møter. Tidsvitnene er derfor en spesielt problematisk kilde til historisk innsikt, fortsetter han.
– Vil fortellingen om andre verdenskrig forandre seg etter hvert som øyenvitnene dør ut?
– Som sagt har ikke tidsvitnene spilt noen stor rolle i historieskrivningen frem til nå. Og når andre verdenskrig i tillegg er så instrumentalisert og institusjonalisert, tilsier det at det neppe blir noen store forandringer etter hvert som veteranene faller bort, sier Brandal.
Historiens mest omtalte begivenhet
Han trekker også frem omfanget av forskningen som er gjort på andre verdenskrig som et argument for at det meste allerede er fortalt.
– Andre verdenskrig er den mest omtalte og utforskede begivenheten i menneskets historie. Det er dokumentert i et antall av bøker, filmer og tegneserier. Det israelske holocaustmuseet i Yad Vashem har samlet inn mer enn 120.000 boktitler på 50 forskjellige språk bare om Holocaust, sier han.
– Og tilfanget av nye bøker og filmer tar ingen ende. Hvert eneste år siden 2000 har det i Norge blitt gitt ut et tilsvarende antall bøker om andre verdenskrig som på 1940-, 50-, og 60-tallet til sammen. På Universitetet i Oslo har det blitt skrevet flere hoved- og masteroppgaver om andre verdenskrig enn om noen annet emne, forteller Brandal.
Brennpunkt 2005: Heltene som forsvant.
