«Tilbakeslag for oljeoptimistene» kaller Lars Egil Mogård sin kommentar på NRKs nettsider 19. januar i år.
Her trekker han fram mange av de tilbaketogene i nord som blant annet Statoil har gjort siste år. Han har også pekt på en del viktige saker, som at Aasta Hansteen-plattformen nå blir satt sammen på Stord, Johan Castberg blir kan kanskje ikke ilandført og at oppbyggingen av Drift Nord i Harstad er utsatt.
Kommentaren har en innfallsvinkel som kan oppfattes som resignert.
– Lista er lagt høyt
Det skal ikke underslås at alle disse sakene er en utfordring for både politisk nivå og industrien i nord. Om det kommer flere slike saker vil det være vanskelig for både nordnorske kommuner og fylkeskommuner å forsvare en videre utvidelse av aktiviteten.
Dette regner vi at også oljeselskapene er klare over. Utfordringen for oljeselskapene er kanskje at de enkelte lisenshaverne ikke er like opptatte av å vise ringvirkninger som konsernledelsen.
Når det gjelder Statoil sine planer med Aasta Hansteen plattformen, er lista lagt høyt. De har initiert store lokale og regionale ringvirkninger rundt sin satsing i Norskehavet.
Et samlet politisk Norge fra Finnmark til Møre og Romsdal har også stått bak kravet om sammenstilling på Helgeland. Denne avgjørelsen oppleves derfor som et tilbakeskritt i den positive utviklingen vi har sett både på Helgeland og i Nord-Norge ellers. En sammenstilling av plattformen ville gitt betydelige lokale og regionale ringvirkninger.
Den ville også dratt den norske og internasjonale leverandørindustrien nordover, og dannet grunnlag for ny vekst.
Det var pris som var avgjørende for valget av annen lokasjon, prisforskjellen vi har fått oppgitt ligger på cirka 160 millioner, av et totalprosjekt på 55–60 milliarder. Vi har ikke fått tilgang på de regnestykkene som er gjort, vi kan derfor ikke uttale oss om hva denne differansen utgjør.
- Les også: Erna vil styrke Nord-Norge
– Vil ikke svartmale
Uten at vi har sett utregningene vil vi antyde at den reelle årsaken til at en ikke vil gjøre sammenstillingen i Nord-Norge er at sentrale miljøer innen petroleumsnæringen ikke har tiltro til at en finner tilstrekkelig med kompetanse og infrastruktur tilgjengelig i nord.
Vi så den samme skepsisen da amerikanske oljeselskap kom til Vestlandet for 40 år siden. Vestlendingene viste sin kompetanse, det vil Nord-Norge også gjøre i årene som kommer.
Selv om vi nå har sett flere tilbakeslag, vil jeg derfor ikke svartmale framtiden for petronæringen i nord. Nord-Norge har en leverandørindustri som i 2012 hadde leveranser til petroleumsnæringen for over 4,5 milliarder, noe som er det høyeste nivået så langt.
Det er bare tre felt i produksjon om en ser bort fra mindre satellittfelt, Skarv og Norne i Nordland og Snøhvit i Finnmark. Ytterligere to felt er under utvikling, Goliat og Aasta Hansteen. Sett i et slikt perspektiv er ikke de totale ringvirkningene svært små, men jeg vil allikevel mene at næringen har visse utfordringer.
Vi har sett at motstanden mot en konsekvensutredning for Lofoten og Vesterålen ikke har blitt mindre de siste årene, og flere tilbakeslag for ringvirkninger i nord vil i neppe gjøre det enklere å åpne dette området for petroleumsvirksomhet.
To råd til oljeselskapene
Med bakgrunn i dette har jeg to råd til Statoil og de andre oljeselskapene i nord. For det første må en i større grad tenke langsiktig med hensyn til ringvirkninger, dersom en ønsker å få tilgang på nye områder. En hører hele tiden at en først må lete og finne før en kan få ringvirkninger. En har nå både funnet og bygd ut i nord.
Dernest må en i større grad løfte opp strategiske satsinger fra enkeltlisensene og opp på strategisk nivå i oljeselskapene.
Det er lett å skjønne at de som skal stå for utbyggingen av Aasta Hansteen, ikke tør å satse på en lokasjon de ikke har bred erfaring med. Men dersom en skal fortsette med dette, vil modellene som brukes neppe vise lønnsomt for slike jobber i Nord-Norge på lang tid. Denne utfordringen må vi sette oss sammen for å løse.