Frykter «pøbelgran» vil gi økologisk katastrofe

– Det er paradoksalt å tillate mer planting av uønskede treslag, samtidig som myndighetene betaler for å fjerne de samme treslagene, sier Bjarne Hals.

Han eier rundt 3.500 mål med skog i Stokmarknes, og søkte tidligere i år Miljødirektoratet om penger til å fjerne såkalt «pøbelgran» som er havnet utenfor plantefeltene.

«Pøbelgran» er et samlebegrep for gran som er plantet utenfor sitt naturlige utbredelsesområde i Norge. I praksis vil det si utenlandsk gran og norsk gran plantet på Vestlandet og nord for Saltfjellet.

Blant treslagene finner vi «sitkagran» og «lutzgran», som har sin opprinnelse fra Alaska. Begge er utbredt langs norskekysten, og er svartelistet hos Artsdatabanken, noe som betyr at artene utgjør en økologisk risiko i norsk natur.

Søknaden til Hals ble derfor innvilget, og han fikk hjelp fra Hadsel jeger- og fiskerforening til å fjerne det som så langt er 3000 småplanter og 200-300 større trær. Han tror tallet kan komme opp i både ti- og femten tusen trær når han er ferdig.

– Dette handler om utenlandske treslag som sprer seg helt ukontrollert i den norske naturen. Det ender med det jeg vil beskrive som asfaltjungel under trærne, hvor ikke engang mose vokser. Mye av granskogen hører ikke hjemme her, og ødelegger biotopene til mange dyr og fugler, utdyper Hals.

Treslagene ble plantet i Norge etter krigen. Grunnen til at de ble importert bunner i at treslagene vokser raskere enn norsk gran, noe som gir de god butikk for skogbruksnæringa. Dessuten tåler treslagene kystklimaet bra.

– Bakdelen er at de formerer seg raskere, og ofte utenfor planteområdene. Det vi nå ser, er starten på det som etter hvert vil utvikle seg til å bli en økologisk katastrofe, mener Hals.

(artikkelen fortsetter under)

– Kan ta overhånd

Leder Erling Solvang i Naturvernforbundet i Nordland er langt på vei enig i Hals’ beskrivelse av situasjonen.

– Spesielt sitkagrana sprer seg veldig fort utenfor plantesonene. Fagfolkene sier at om fire- til seks hundre år vil sitkagran kle store deler av landsdelen, og fortrengt mange av de vekstene som vokser naturlig her.

Sitkagran er vurdert til å ha svært høy økologisk risiko. Dette fordi den har en lang forventet levetid, et stort spredningspotensial og medfører tilstandsendringer i kystlynghei, som er en truet naturtype.

– Dette er en granart fra Nord-Amerika, som er importert. Fordi den fungerer så bra i kystklima, er den plantet langs store deler av kyst-Norge. Men nå frykter vi at den kan ta helt overhånd, fortsetter Solvang.

Solvang viser i den forbindelse til den prekære situasjonen i landbruket, hvor mange kommuner nå opplever en drastisk reduksjon i antallet bønder. Dette medfører at kulturlandskapet gror igjen. Uten husdyr som kan beite på vegetasjonen, er det fritt fram for mer aggressive vekster til å stramme grepet om landskapet.

– Skogeiere får indirekte subsidier gjennom skogfondet, eller penger fra kommunen, til å plante ut disse treslagene, legger fylkeslederen til.

Når pøbelgran sprer seg utenfor planteområdene, har man ikke lenger kontroll på situasjonen, mener Solvang.

– Den sprer seg til områder som er vanskelig tilgjengelig, områder som ikke er økonomisk interessante for skogbruksnæringa. Dermed må staten inn, og må bruke ressurser på å ta unna deler av skogen. Men de har ikke sjans til å få tatt unna alt, og prioriterer for det meste verneområder. Dermed får grana spre seg fritt utenfor verneområdene, fortsetter han.

– Det er et paradoks at det på den ene siden gis subsidier til å få plantet pøbelgran, mens det på den andre siden gis subsidier for å få tatt det bort, mener Solvang.

(artikkelen fortsetter under)

– Bør være plass til alle

For mens myndighetene ved Miljødirektoratet på den ene siden støtter tiltak som fjerner disse svartelistede treslagene, gir Fylkesmannen grunneiere tillatelse til å plante mer.

Over 300 søknader om utsetting av utenlandske treslag har fått helt eller delvis tillatelse de siste årene. Fylkesmannen har kun avslått fem søknader om utplanting, viser en gjennomgang Miljødirektoratet har gjort.

I et eksempel som ble omtalt i Nationen 3. juni i år, og som har tittelen «Klima-skog satt på vent», forteller avisa om grunneier Inger Grethe Hansen i Vesterålen. 28. februar 2013 søkte hun om å få sette ut 3.000 nye lutzgranplanter på 12 nye dekar.

Fylkesmannen gav medhold, men Naturvernforbundet påklaget vedtaket. Fylkesmannen tok ikke klagen til følge, og nå, halvannet år senere, ligger saken til behandling hos Miljødirektoratet.

Grunneier Inger Grethe Hansen mener Naturvernforbundet svartmaler situasjonen.

– Jeg tenker at det er ganske merkelig at naturvernerne er imot dette. Trær gir materialer, noe som gjør at vi kan bytte ut masse stål og betong. Disse trærne tar også opp store mengder CO2, og gir dermed friskere luft. Dette er bærekraft på sitt beste, sier hun til NRK.

Skogen tar opp og lagrer klimagassen CO2. I 2011 var nettoopptaket av CO2 i norske skoger hele 32 millioner tonn.

Hansen mener det bør være plass til alle – også de som vil drive skogbruk med utenlandsk gran.

– Det er en viktig næring som gir mange arbeidsplasser. Jeg er ikke engstelig for konsekvensene, og mener Naturvernforbundet motarbeider nasjonale målsettinger.

– Unødvendig byråkrati

For snart to år siden ble det, som en del av en ny forskrift om utsetting av utenlandske treslag i Norge, innført søknadsplikt for grunneierne. Formålet var å hindre at utsetting av fremmede treslag skulle medføre uheldige følger for naturmangfoldet.

Hansen mener det burde være unødvendig å søke om å få sette ut disse treslagene.

– Det er mye unødvendig byråkrati. Det har blitt plantet skog her i landet siden 1920-tallet, sier hun.

– Hva er status på søknaden din per nå?

– Jeg har ikke hørt noe siden oktober i fjor. Det synes jeg er for dårlig. Jeg har allerede laget infrastruktur, og fått på plass veier for å drive skogbruk. For meg og mange andre er dette viktig, sier hun, og legger til at lutzgran har mye lavere spredningsrisiko enn sitkagran.

– Den er vurdert til lav økologisk risiko. Jeg synes derfor det er svært rart at Naturvernforbundet reagerer, avslutter hun.

– Mangler kunnskap

Lutzgran er en hybrid mellom sitkagran og den mer nordlige og innlandstilknyttete hvitgrana, som man finner i British Columbia i Canada og på Kenai-halvøya i Alaska.

Naturvernforbundet kjøper ikke argumentet til Hansen, selv om lutzgrana altså er vurdert til å ha lav økologisk risiko.

– Grunnen til at den havnet i en lavere risikokategori, er fordi man mangler kunnskap om denne grantypen, sier Erling Solvang.

Han får støtte fra skogbiolog Trude Myhre i WWF.

– Det mangler definitivt kunnskap. Jeg tror at når man vet mer om lutzgrana og hvordan den sprer seg, vil også den bli vurdert til å utgjøre en stor fare for miljøet.

Myhre mener videre det er problematisk når saksbehandlere følger svartelista til Artsdatabanken blindt.

– Man skal ta føre-var hensyn. Problemet slik det er nå, er at det er for mye rom for tolkning. Det kan få alvorlige konsekvenser for miljøet, sier hun.

(artikkelen fortsetter under)

– Har godkjent så godt som alle søknadene

Seniorrådgiver Espen Henriksen hos Fylkesmannen i Nordland forteller at det er Naturmangfoldloven som regulerer hva man har lov å plante ut i norsk natur.

– Så er det Fylkesmennene som behandler søknadene. For Nordland sin del så behandles søknadene av oss.

Han forteller videre hver enkelt søknad vurderes i forhold til hvor risikabel utplantingen er for det naturlige biomangfoldet.

– Ordningen startet opp i 2013. Siden da har vi vurdert i overkant av 30 søknader.

– Hvor mange av disse har fått innvilget søknaden?

– Kortversjonen er at så godt som alle har fått innvilget søknadene sine. Det er fordi det hovedsakelig søkes om å plante lutzgran, som av Artsdatabanken har blitt vurdert til å ha lav risiko.

Han viser i den anledning til søknaden til Grethe Hansen, som Naturvernforbundet klagde på.

– Vi hadde innvilget den også, men den ble påklagd fordi forbundet mente planting av lutzgran ville medføre at store naturverdier inne i selve plantefeltet ville bli plantet ned.

På spørsmål om kunnskapen om lutzgran er tilstrekkelig, viser Henriksen videre til fylkesmiljøsjef Roar Høgsæt.

– Klar over uenigheten

Fylkesmiljøsjefen stiller seg uforstående til kritikken fra WWF og Naturvernforbundet.

– Vi bygger vurderingene på Artsdatabankens svarteliste. Vi er klar over at det er uenighet rundt spredningsfaren til lutzgran, men vi mener det er rett å forholde seg til de vurderingene som er gjort av Artsdatabanken.

Høgsæt mener det er Artsdatabankens ansvar å kvalitetssikre informasjonen med tanke på eventuelle negative virkninger fremmede treslag kan ha for miljøet.

– Det er eventuelt de som må endre sine ordninger, fastslår han.

– I Naturmangfoldlovens paragraf ni er det nedfelt et føre-var prinsipp. Tar dere hensyn til dette?

– Vi må forholde oss til de vitenskapelige vurderingene som er gjort. Noen må gjerne komme med en påstand om at lutzgran er plassert i feil kategori, men da er det opp til de som utarbeider svartelista å endre på det. Vi har konkludert med at det er rett å bruke Artsdatabanken til å fatte beslutninger. Så må folk gjerne være uenige i det, det har de full rett til.

Høgsæt mener de er nødt til å forholde seg til de vitenskapelige dataene som finnes.

– Svartelista er det beste verktøyet vi har per i dag når det kommer til å vurdere søknadene, avslutter han.

Vedtok strategi i 2012

Utfordringene i skogbruket var også et tema da den rødgrønne regjeringa la fram Klimameldinga i 2012. Den gang ble det vedtatt at regjeringen skulle legge fram en strategi både for treplanting på nye areal og for skogvern som klimatiltak.

Begge disse skal komme i år, derfor er det ikke satt noe mål for dette tidligere.

I Nationen 12. august. sier Klima- og miljøminister Tine Sundtoft at «Regjeringen har som målsetting å presentere en strategi i løpet av 2014», noe som kan bety at nasjonale målsettinger er nært forestående.