Syv år på rad har de forlatt ungene i havgapet for å dø

– Situasjonen er veldig kjedelig. Det er store klimaendringer, og det medfører at fuglelivet langs kysten har endret karakter. Lundene på Røst har ikke fått fram noen unger på syv år.

Det sier seniorforsker Tycho Anker-Nilssen ved Norsk institutt for naturforskning til NRK. Syv år på rad har lundefuglene på Røst, som har kystens største bestand av lundefugler, forlatt egg og unger i koloniene fordi den ikke finner mat til avkommet, skriver forskning.no.

– Fra midten av 1970- til begynnelsen av 1980-tallet hadde vi åtte dårlige år på rad. Så vi er ikke helt ukjent med dette. Men nå har vi hatt en langvarig klimaendring langs kysten, og kanskje tippet over på en annen side av dette som ikke er gunstig, sier Anker-Nilssen.

– En hard og brutal virkelighet

Lunden er en fugleart i alkefamilien. Fuglens karakteristisk nebb har kanskje gjort den mest kjent under navnet «sjøpapegøye». Arten lever langs det nordlige Atlanterhavet og områdene fra nordøstlige Canada til Novaja Zemlja, ifølge Store norske leksikon.

For 35 år siden ble det telt nær 1,5 millioner par på øyene i Røst. I dag er det bare mellom 350 og 400 000 par igjen.

Og Røst er ikke et unikt eksempel i nasjonal sammenheng. Klimaet langs kysten er i endring, noe som får store følger for dyrelivet. Problemene for sjøfuglen ser ut til å bli større jo lengre sør i landet man kommer.

– Sjøfuglene som hekker nord i Finnmark, på Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen klarer seg langt bedre enn fuglene lengre sør i landet, forteller seniorforsker Leif Nøttestad ved Havforskningsinstituttet.

Han viser blant annet til fuglefjellet på øya Runde, som er blant de sydligste i Norge.

– Dette har historisk vært et viktig fuglefjell. I dag er det nesten tomt. Det er en hard og brutal virkelighet som møter sjøfuglene i dag, sier Nøttestad.

(under kan du se bilder fra hekkesesongen på Røst i 2010)

Flytter seg nordover

Problemet er sammensatt. Høyere temperatur i havet gjør at for eksempel at kråkebollene flytter på seg, og spiser opp tareskogen.

• Les også: – Kråkebollen er en klimaversting

– Tareskogen er veldig viktig for oppveksten av mange ulike fiskearter. En betydelig tareskog i områder hvor dette vokser naturlig betyr mye for overlevelsen av larver og fiskeyngel. Forsvinner den, forsvinner også skjulestedene for fisken.

Sild er viktig for lundefuglen, og uten skjulesteder blir den et lett bytte for makrellen, som er en predator for både sildelarver og sildeyngel.

Makrellen er ikke noe alternativ for lundefugler. Den er så stor og rask at den nesten bare er havsula som kan nyttiggjøre seg av den som ressurs, forteller Nøttestad.

– Det ser ut til at artene flytter seg lenger og lenger nordover, både silda, makrellen, torsken og lodda. Sjøfugler som er konservative i den forstand at de har faste hekketidspunkt og faste steder de hekker på blir kanskje hardt og brutalt tvunget til å hekke lenger nord.

Mens lundefuglene sin hekking i stor grad styres av lyset, er silda derimot styrt av temperaturen i havet når den skal gyte.

– Det som kan skje er at larvene driver forbi før hekkesesongen er skikkelig i gang. Da må lunden enten starte hekkingen sin tidligere, eller flytte seg lenger nord. Teorien må testes bedre, vi kan ikke skylde på silda alene, legger Nøttestad til.

• Les også: Stadig mer bekymret for lundefuglen
• Les også: Her var det tusenvis av krykkjer - nå er det ingen igjen

– Bekymringsfullt

I mai reiser Tycho Anker-Nilssen til Røst for å følge utviklingen med egne øyne. Han er svært spent på hvordan hekkingen på Røst blir i år.

– Jeg er veldig spent. De yngste på Røst er nå minst åtte år gamle, og fuglene når ikke hekkealder før de er mellom fem og syv år gamle. Det betyr at selv om vi skulle få et godt år i år, så vil ikke disse fuglene skape ny rekruttering før om ytterligere noen år. I praksis venter vi en halvering av bestanden der ute før vi får ny rekruttering, sier han.

– For arten som helhet er det enda ikke noen fare, men det er bekymringsfullt med den nedgangen mange bestander opplever langs norskekysten. Endringene i økosystemene gir oss et fattigere kystmiljø, avslutter Anker-Nilssen.