Miljøorganisasjonene i Norge har nå bestemt seg og bruker alle midler for å bekjempe en optimal skogproduksjon og det mest effektive klimatiltaket. Usannheter og storstilt politisk påvirkning tas i bruk i denne årelange kampen mot planting av klimatrær, men skogbruket og skogeierne kjemper videre.
Et godt kunnskapsgrunnlag
Uttrykket pøbelgran, ble solgt inn til media fra miljøorganisasjonene under lansering av i rapporten «Fremmede arter i Norge» (populært kalt Svartelista), der sitkagran ble kategorisert høyt, fordi den kan spre seg til den utvalgte naturtypen kystlynghei. Utryddingstruede naturtyper skal ivaretas, men å svarteliste sitkagran kun på grunnlag av at den sprer seg til kystlynghei, er litt spesielt. For å sikre de menneskeskapte lyngheiene mot gjengroing er det først og fremst innføring av beitedyr som hjelper. Bjørk, or, furu, bringebær og tistel sprer seg også til kystlyngen. Svartelista er imidlertid et godt kunnskapsgrunnlag for oss i skogbruket, når miljøhensyn skal tas, og det er viktig med ny kunnskap, for at vi i skogbruket gjør vårt for å sikre kystlyng.
- Les også:
Prinsipielt viktig
De utenlandske treslagene og bruken av disse er ingen stor sak for skogbruket. I henhold til skogbrukets egne miljøstandarder, skal primært norske treslag brukes, men muligheten til å benytte dem er prinsipielt viktig. En kan sammenlikne kampen mot disse trærne med å forby bønder såing med optimale kornsorter som vil gi mest avling på åkrene.
Den historiske utviklingen i skogbrukets metoder og miljøkrav er en viktig faktor i denne kampen som miljøorganisasjonene ser bort ifra. Etter krigen ble det gjort et fantastisk modig vedtak i Stortinget for å sikre Norge en ny skogressurs. Militæret og skoleklasser ble sendt ut for å bistå skogeiere i massiv skogplanting. Nye treslag ble tatt i bruk, og landet skulle dekkes av det grønne gullet. Vi kan takke mange for at vi i dag har en stor ressurs å høste av og for at 60% av de menneskeskapte CO2 utslippene bindes av denne skogen. En liten bakside av denne historien er at det ble plantet skog i alle mulige områder, så tett at skogene i dag mange steder er helt ugjennomtrengelig og landskapshensyn var ukjent.
I dag opererer skogbruket med helt andre standarder. Krav til miljø- og landskapshensyn, framtidig driftsmulighet, plantemateriale og tetthet er endret og innført. Dette er viktig å kjenne til når media flommer over av hatet mot trær.
- Are you banning trees? They don’t have diseases! sa miljøvernministeren i New Zealand, da jeg fikk møte han i 2012. Jeg fortalte om miljøorganisasjonenes kamp mot de utenlandske treslagene og planting av gran på nye områder. Han var hoderystende overrasket over at Norge, som hvert år kjøper mengder av klimakvoter fra hurtigvoksende skog i landet hans, kunne innføre streng søknadsplikt for å plante skog.
Vanskelig å forstå
For skogeierne, som eksemplet brukt av NRK, på Lauvøya i Sandnessjøen, er det vanskelig å forstå at deres stolthet og næringsinntekt skal bli ulovlig. På Lauvøya har man kanskje Nordlandrekord i skogproduksjon gjennom bruk av sitkagrana. På 300 dekar forventer de en nettoinntekt på cirka 3 millioner kroner når de skal hogge feltet om noen år. Om de hadde fått solgt klimakvoter til dagens kvotepris, slik som skogeierne på New Zealand, hadde de tjent over 4 millioner kroner bare på det. I karrige kyststrøk trives den vanlige norske grana dårlig, mens enkelte utenlandske trær har en god produksjon og tåler sjøsprøyt. Skogeiere langs kysten ønsker å bidra til enorme CO2 opptak og biomasseproduksjon også i framtida. Det er det verdt å kjempe for! I tillegg er selvfølgelig produksjon av skog en viktig naturbasert næringsinntekt for hele samfunnet vårt.
Samme biologiske egenskaper
Faktum er at sitkagran i det vesentlige har de samme biologiske egenskapene som norske treslag. Dette framgår også entydig av Svartelista. Den sprer seg ikke raskere eller mer enn andre trær, den er ingen økologisk katastrofe, som det blir påstått. Det kan sitkaforskningen bevise gjennom artstelling. Sitka ble godkjent som konstruksjonsvirke etter norsk standard i 2006 og materialene er bra.
Sitkagrana er rett og slett et vanlig tre – ingen pøbel som WWF og Naturvernforbundet påstår.
WWF påstår også at sitkagrana er forbudt, og at Fylkesmennene er for slepphendte med å gi dispensasjoner. Det er også feil. Artsdatabanken som laget Svartelista tar ikke stilling til om fremmede arter er uønskede eller ikke. ALLSKOG var derfor tilfreds med at regjeringa i etterkant av offentliggjøringa av svartelista, understreket at sitkagran fortsatt skal kunne brukes. Det er bare Stortinget som kan forby noe, og myndighetene innførte for to år siden et søknadssystem for planting av utenlandske treslag. Etter dette ble innført er det bare 300 skogeiere som har søkt om å få plante, men det er ikke bra nok for trehaterne.
Sitkagran = klimatre
Klimaforliket på Stortinget sier at skog skal ha en viktig rolle i kampen mot global oppvarming. Skogtiltak vil være vårt mest effektive, enkle og billigste bidrag i klimakampen. Som anbefalt av FNs klimapanel skal dette gjøres ved å hogge mer ferdigvokst skog og plante ny skog på de arealene hvor det har vært hogst, samt på gjengroingsarealer. På denne måten kan miljøvennlig tømmer erstatte stål og betong som byggemateriale og fossil energi som drivstoff, samtidig som karbonlageret i skogen opprettholdes.
ALLSKOG mener at enkelte tidligere utplantinger i skogreisingstida var uheldige, men vi oppfordrer miljøorganisasjonene til å se lengre enn dette. En sikrer ikke biologisk mangfold uten å vinne kampen mot klimaendringene.
Da er det særs korttenkt å kjempe for å forby virkemiddelet.