Første bok i serien «To søstre» kom ut på Rafaelsens 70-års dag.
Mens de fleste andre på hennes alder for lengst har gått av med pensjon, hviler forfatteren ikke på noen laurbær fra tidligere storsalg.
Tvert om, er hun i full sving med skriving hver dag. «Veien hjem» skal selvsagt bli til mer enn én bok.
– Jeg kan ikke ta for lange pauser. Da mister jeg tråden. Jeg er veldig produktiv, og jeg har en god flyt på skrivingen nå. Det har jeg hatt i hele sommer, sier hun til NTB.
Åttende serie
«Veien hjem» er Rafaelsens åttende romanserie.
Den handler om to søstre som vokser opp i Tromsø på 1920-tallet, som lever på solsiden av byen, med en far som er kaptein og en mor som er hjemme.
Selv er søstrene så ulike som det går an å bli, den ene sjarmerer omgivelsene, den andre føler seg oversett og plages av sjalusi.
– Hvordan går det med søstrene?
– Nei, det vil jeg ikke røpe, sier Rafaelsen.
– Det jeg kan si er at jeg er inspirert av tiggerne som sitter på gatene med koppen foran seg. Jeg er også inspirert av de prostituerte jeg ser i gatebildet, jeg reiser mye selv og tar alltid hovedpersonene mine ut av Norge, det gjør jeg også denne gangen. Jeg kan si så mye som at jeg setter tiggerne inn i et miljø jeg selv har reist i, sier Rafaelsen.
– Ikke bonderomantikk
Hun er ikke redd for å bringe alvorlige emner inn i det som mange omtaler som kiosklitteratur.
– Nei, hvorfor skulle jeg være det? Jeg er opptatt av samtidsproblematikk, i min forrige serie omhandlet jeg apartheid i Sør-Afrika, og tok også med opptakten til revolusjonen på Cuba, svarer hun.
Rafaelsen mener det er mulig å bringe inn samtidsproblematikk fordi personene hun skildrer alltid er hentet fra vår nære fortid.
– Og så pleier jeg å bringe dem fram til vår tid. I motsetning til mange andre serieforfattere skriver jeg ikke bonderomantikk eller historiske romaner, sier hun.
Rafaelsen skiller seg også fra andre serieforfattere på den måten at hennes serier er kortere enn de fleste andres.
– Mine serier er sjelden mer enn 20 bøker. Hvis det er sånn at jeg føler jeg ikke har fått fortalt alt når jeg kommer til bok 20, så skriver jeg selvsagt gjerne et par til. Men rundt 20 synes jeg er nok for å få fortalt historien.
Leserne er prisen
Akkurat dette får hun også ofte ros for i møtet med egne lesere. Ofte sier leserne at de ikke ønsker at seriene skal være så altfor lange, for da tør de ikke å starte på dem.
– Mitt mål er jo at når en leser har leste en bok, så «må» hun lese den neste. Oppnår jeg det, er jeg fornøyd, sier forfatteren som opprinnelig er fra Mo i Rana, men som nå er bosatt i Drøbak.
Og det er leserne som er hennes beste kritikere og inspirasjonskilde, sier hun.
– I den sjangeren jeg opererer i, hagler det ikke med litteraturpriser. Men jeg får gode tilbakemeldinger fra lesere, og jeg har mange lesere. Det er den beste prisen jeg kan få, sier hun.
Ifølge Cappelen Damm som gir ut bøkene hennes, er opplaget på hennes første bok i den nye serien på 370.000. Totalt er Ellinor Rafaelsens bøker trykket i nesten 7 millioner eksemplarer.
Suksessen har hun ingen egentlig oppskrift på, annet enn at hun alltid har villet skriver og at hun alltid har nye ideer.
På tiggernes side
– Det er like spennende for meg å skrive noen ganger, som det er for leserne å lese. Selv om jeg har en plan for hvordan det skal gå, så skjer det samme med meg som med mange andre forfattere, mine romanfigurer lever sine egne liv underveis i skriveprosessen, sier Rafaelsen som bedyrer at hun ikke har kjedelige dager.
Hun føler hun kjenner figurene sine godt og hun kjenner sterkt på følelsene deres.
– Men ditt liv, har det vært like dramatisk som de du forteller om?
– Nei, det har det ikke. Selvsagt har mitt privatliv også inneholdt litt dramatikk, men ikke så mye som det jeg skriver om. Men jeg har reist mye, jeg har vært i 55 land. Det inspirerer meg, sier hun.
Og når det gjelder tiggerdebatten, på hvilken side står hun der?
– På tiggernes, selvfølgelig, svarer Ellinor Rafaelsen:
– Mange sier de er så lei av tiggerne. Da svarer jeg; hva med tiggerne da? Tror du ikke de er lei av sitte der?