Hopp til innhold

– Vi skulle egentlig ikke vært her

Familien Petrosjan fikk til slutt feire 17. mai på Rognan. – Her er vi omgitt av venner, sier de.

Familien Petrosjan i 17.mai-tog på Rognan

Yngste medlem av familien Petrosjan deler ut slengkyss i 17. mai-toget på Rognan.

Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK

– Barna har spist pølser med brød og muffins. Og de fryser litt!

Bella Abrahamyan sitter med resten av familien på et kafébord i sentrum av Rognan, like etter at barnetoget er over. De har rukket å være med på mange 17. mai-feiringer i den tiden de har vært på Rognan.

– Hva tenker du om dagen i dag?

– Det er en fin dag. Vi er her med familie og venner som vi har kjent lenge, venner vi bruker mye tid sammen med i kirka og i selskaper og slikt.

– Men du skulle egentlig ikke vært på Rognan i dag?

– For min del skulle vi gjerne vært her hele tiden! Men for utlendingsnemnda sin del, så skulle vi nok ikke vært her, nei. Hadde de fått bestemme, ville vi ikke vært her i det hele tatt.

– Hvor skulle du vært da?

– I Armenia, hjemlandet vårt, i Nagorno-Karabakh.

Bella Abrahamyan og barna på Rognan, 17.mai 2014

Bella Abrahamyan og barna på Rognan, 17. mai 2014

Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK

Ble sendt ut, men kom tilbake igjen

Familien Petrosjan fra Armenia har bodd på Rognan i Nordland i over åtte år. Mandag morgen, 28. april, kom politiet på døra på mottaket, og hentet familien på fem.

– Det mest urettferdige er at vi om to måneder kunne fått opphold. Nå blir vi sendt ut, sa Bella Abrahamyan, som er mor til barna, til NRK da de ble sendt ut.

Til slutt satte Oslo byfogdembete foten ned, og stanset utsendelsen til Armenia inntil videre.

Les også: Her sendes barnefamilien ut av landet – to måneder før asylbarn kunne fått amnesti

– Vi ble sendt fra Bodø til Oslo og overnattet i Trandum fengselsmottak for utlendinger. Neste dag fikk vi vite at vi fikk komme tilbake til Rognan likevel.

– Hvordan er det å være her på 17. mai sammen med barna?

– Barna vet jo ikke om noe særlig annet og de er jo født her. De pleier å kalle dette for hjemmet vårt. For min del, er det tryggere å være her. Det kan jeg si sånn helt kort. Jeg føler meg trygg her med venner og i gode omgivelser rundt meg.

Les også: – Feil å kaste ut denne familien nå

Familien Petrosjan i 17.mai-toget sammen med russen

Familien Petrosjan i 17. mai-toget sammen med russen

Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK

Ville startet på bar bakke

Utlendingsnemnda avviste overfor NRK at familien, som kommer fra et konfliktområde mellom Armenia og Aserbajdsjan, er utrygge i hjemlandet.

– Grunnen til at de har fått avslag på asylsøknadene sine er at de ikke har noe beskyttelsesbehov. Det er altså ikke farlig for dem å returnere til hjemlandet, skrev nemndleder i UNE, Liv Huus-Hansen, i en e-post til NRK.

Nemnda mener samtidig at familien bevisst løy i sin søknad om asyl.

– Behandlingstiden for asylsøknadene deres var ikke særlig lang i utgangspunktet, men de reiste ikke frivillig etter å ha fått avslag, forklarer Huus-Hansen, og legger til:

– Grunnen til at det har vært vanskelig å returnere dem med tvang, var at de påberopte seg å være aserbajdsjanske borgere mens de i virkeligheten er armenske borgere.

Bella er sikker på at det ville blitt svært vanskelig å dra tilbake til Armenia.

– Hvordan ville det vært om dere dro tilbake til Armenia?

– Vi har jo ikke noe hus i Armenia. Vi kunne ikke dratt til Nagorno-Karabakh, fordi det er farlig å bo der. Vi måtte starte fra null, på bar bakke. Vi hadde vært nødt til å finne skole til barna, et sted å bo og så videre. Vel å merke om vi fikk være i fred når vi kom dit.

Med livet på vent

Familien har bodd på mottak på Rognan i 8 år, mens de har ventet på en endelig avgjørelse. Nå kan de ende opp med å få bli i Norge permanent.

Familien Petrosjan i 17.mai-toget

Familien Petrosjan i 17. mai-toget

Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK

I samarbeidsavtalen mellom Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet kom Venstre og KrF med krav om at barn som har vært i Norge over tre år skal få bli.

Familien beskriver ventingen på at noe som skal skje, som vanskelig.

– Følelsene har svingt hele tiden. Det tok lang tid å få avgjort saken vår i Utlendingsnemnda. Vi har bodd her i over 8 år, så hver dag har handlet om å vente på svar, vente på posten. Får vi bor her, eller ei? Får vi svar i dag eller i morgen? Kanskje ennå senere? Vi kunne ikke ha noen planer for livet, alt var bare en ventetid, sier hun og legger til;

– Når du ikke vet hva som skjer i morgen, så kan du ikke legge noen planer for livet ditt. Det er vanskelig å leve her uten arbeidstillatelse og bare håpe at alt går bra.

Les også: – Feil å kaste ut denne familien nå


Familien takker vennene de har på Rognan for all hjelpen de har fått.

I det siste har vennene våre vært veldig oppmerksomme. De passer på oss og sørger for at vi har det bra. De gjør det veldig trivelig for oss, og de vet at vi har hatt en vanskelig situasjon i det siste, avslutter hun.