– Kulturminnevern har dårlige kår i Norge

– Manglende vilje til å ta vare på vår nære historie er et generelt problem over hele landet. Særlig etterkrigsarkitektur blir ikke verdsatt, sier styremedlem Steinar Aas i Fortidsminneforeningen.

I løpet av våren skal Hadsel kommune rive en klassisk etterkrigsskole fra 1963. Rivningsvedtaket av Melbu barne- og ungdomsskole, også kjent som Rødskolen, har vakt oppsikt langt utenfor kommunegrensene.

– Hadsel kommune er i ferd med å gjøre en stor feil. Skolen er et unikt kulturminne, som må tas vare på, mener Aas.

Fortidsminneforeningen har satt Rødskolen øverst på sin rødliste over bygninger det haster å ta vare på.

Stridens kjerne er to store veggmalerier på sju ganger 11 meter av kunstneren Harald Peterssen, som pryder hver sin endevegg i aulaen på den over 50 år gamle skolen.

• Hva bør vernes og hva burde aldri vært revet i Nordland? Sjekk faktaboksene

– De vil angre

I fjor sommer viet avisen Morgenbladet Rødskolen og andre 60-tallsbygg fire sider, og den kjente kunstprofessoren Gunnar Danbolt har også engasjert seg.

– Harald Peterssens kunstverk på Melbu er et enestående monument over hva som var mulig i Nord-Norge på 1960-tallet. Jeg tror man vil angre på dette i ettertid, mener kunstprofessoren.

Han mener det er et nasjonalt anliggende å få vernet disse kunstverkene.

– Dette er et unikt eksempel på en kunstner som har malt både figurativt og nonfigurativt. Spenningen mellom de to verkene «Fantasien» og «Progressiv form» er svært interessant, sier han til NRK.

Lokale ildsjeler på Melbu startet i fjor høst en underskriftskampanje som førte til at kommunestyret måtte se på saken på nytt, men flertallet av politikerne lot seg ikke påvirke.

– Kunsten er fin, det er det ingen tvil om. Men løpet er kjørt. Det er ingen norske vernemyndigheter som mener skolen er verdt å ta vare på, sier varaordfører Kurt Jenssen (Sp).

Har sendt klage

Fortidsminneforeningen har nå klaget på saksbehandling til kommunen.

– Kommunen har ikke gjort en tilstrekkelig vurdering. De har lent seg tungt på nasjonale kulturmyndigheter som sier at skolen ikke har nasjonal verdi. Men det er ikke poenget. Dette er et viktig kulturminne for kommunen og regionen, sier generalsekretær Ola Fjeldheim i Fortidsminneforeningen.

–​ Men er ikke løpet kjørt?

– Nei, det er aldri for sent, sier Fjeldheim.

– Det lokale selvstyret et problem

Riksantikvaren skal sikre at et utvalg nasjonalt viktige kulturminner, kulturmiljøer og landskap blir tatt vare på. Men det er kommunene selv som avgjør om et kulturminne blir tatt vare på for ettertiden.

(artikkelen fortsetter under)

– Det lokale selvstyret kan være et problem. Kommunene er selvsagt i sin fulle rett når de river. Man mange ser ikke verdien av kulturminner før det er for sent, sier styremedlem Steinar Aas i Fortidsminneforeningen.

Kommunene er pliktig til å ha en verneplan, men mange mangler en slik plan.

Ifølge fagleder for nyere tids kulturminner i Nordland, Ruth Tove Trang-Liljar, er det bare Rana av Nordlands totalt 44 kommuner som har vedtatt en kulturminneplan som omfatter hele kommunen.

– Bodø, Narvik og Vågan har temaplaner for kulturminner i deler av kommunene. Vestvågøy, Andøy, Dønna, Alstahaug, Tysfjord og Vågan har i 2014 og 2015 fått tilskudd fra Riksantikvaren til å utarbeide kommunale kulturminneplaner. Saltdal har tidligere fått det samme, sier Trang-Liljar.

– En brems for utviklingen

Men om kommunene har en verneplan er det ikke dermed sagt at den blir fulgt. En plan må følges, revideres og oppdateres dersom den skal ha en funksjon, ifølge fagsjef for bygningsvern Maja Sætermo ved Helgeland Museum.

– Spesielt nyere kulturminner som industribygg eller vernede bygninger på sentrumsnære og attraktive tomter er truet. Verst er det i pressområder hvor politikere og utbyggere ser på eldre bygningsmasse som en brems for utvikling, mener Sætermo.

– Bygninger ikke trygge

Selv om Rana fikk en verneplan i 2004, er det kun en intensjonsplan.

– Planen er ikke vedtakskraftig. Det betyr at bygninger i planen er likevel ikke trygge. Det er lite som er regulert til bevaring.

I filmen Her skal byen ligge på NRK fra 1960-tallet sier arkitekten som tok tak i byen da Jernverket ble bygget, at alt det gamle måtte bort dersom man skal få plass til alle arbeiderne som strømmet til byen.

– I en slik prosess forsvinner store mengder kulturminner. Etterkrigstidens Rana vokste fram gjennom å fjerne mye av det gamle og opprinnelige, og dette har kanskje satt mer enn fysiske spor. I industrikommuner blir enda «bevaring» ofte synonymt med begrensninger og lite utviklende. Selv om bevisene for det motsatte er høyst levende. Hva hadde Mosjøen vært uten Sjøgata? Bergen uten Bryggen? Moholmen uten Bakeribygget? Det er enkelt å se verdien når bevaringen har skjedd, sier Sætermo.

I fjor ble det gamle Mo Pleiehjem som var i kommunalt eie jevnet med jorden. Verken underskriftskampanjer eller påtrykk fra Fortidsminneforeningen hjalp.

– Det var en enorm laftet bygning som ble bygget i 1914 for å huse tuberkulosepasienter. Det var byens første sykehus, med mye historie i veggene, forteller Sætermo.

Og når bygget først er revet kan det aldri gjenskapes.

– Jeg vil helst ikke tenke på hva vi taper når vi river historiske bygninger som Mo Pleiehjem eller Rødskolen på Melbu. Det er så innlysende at dette kunne blitt en viktig identitetsskapende og ikke minst verdiskapende faktor i lokalsamfunnet.

(artikkelen fortsetter under)

I årene som kommer blir det spesielt viktig å ta vare på vår nære historie, mener hun.

– Vi kaller det gjerne «ikke-karismatiske» kulturminner. Å se bevaringsverdi i bølgeblikk, betong eller stusslige arbeiderhybler fra 1960 er enda vanskeligere å nå igjennom til de som tar beslutninger. Det samme gjelder for naturvern. Det er lettere å skaffe faddere til truede pandaer enn til en nøytral flue.

Vern henger alltid sammen med bruk, og det er ofte en utfordring å finne god bruk for industrielle bygninger etter at opprinnelig bruk er over.

– Best er det hvis bygget fortsatt kan brukes til industrielle formål. Det skjer bare hvis beslutningstakere i kommunen ser på kulturminner og bygningsvern som mulige utviklingsfaktorer.

– Det finnes lyspunkter

I Bodø, vel 20 mil lenger nord for Mo i Rana sitter styremedlem i Fortidsminneforeningen Steinar Aas og ser ut på Bodø sentrum.

– I Bodø er de kommersielle kreftene sterke, og det haster med å ta vare på Sparebanken og Nordlandsbanken. Allerede er det gamle Tusenhjemmet revet og det ble også gitt klarsignal til å rive pipa på det gamle Nordlandsbryggeriet.

Men det er lyspunkter i fylkeshovedstaden i Nordland.

– Jernbanestasjonen og den sivile delen av terminalbygningen ved Bodø lufthavn fra 1980-tallet er nå fredet av Riksantikvaren.

• Les også: Y-blokka på liste over truede kulturminner

Riksantikvaren: – Kommuner har ansvar

Å frede kulturminner for å fortelle landets historie, har vært en del av nasjonsbyggingen helt siden 1905, da «Lov om fredning og bevaring av fortidslevninger» trådte i kraft. I dag er det en felles forståelse for at kulturminner er en viktig kilde til vår historie. Kulturminner er nasjonsbyggende som gir landet, regionen, kommunen og lokalsamfunnet særpreg.

• Les også: Riksantikvaren: – Kommunene har ansvar for å ta vare på kulturminner

Disse setningene er hentet fra Riksantikvaren, og låter fint i teorien. Det finnes i dag ingen oversikt over norske kulturminner som er revet.

Avdelingsdirektør Hanna Geiran ved Kulturminneavdelingen sier at selv om en bygning eller et miljø ikke regnes for å ha betydning for hele nasjonen, har kommunene et særskilt ansvar for å ta vare på sine kulturminner.

– De fleste kulturminner er av lokal og regional verdi. Disse skal ivaretas av fylkeskommunene og kommunene selv, sier hun.

Geiran minner om at når en bygning er revet, så er den borte for alltid.

– Man angrer sjelden på at man tok vare på gamle bygninger. Man angrer derimot ofte på det man rev. Riksantikvaren heier på dem som tar fortiden med seg inn i framtiden, sier Geiran.

Hvilke kulturminner mener du det bør tas vare på for ettertida?