Hopp til innhold

– Utleiere kaller voldsutsatte kvinner for unormale

Bostedsløse kvinner fyller opp krisesentrene over hele landet. – Jeg har ingen sted å gå nå, sier voldsutsatt kvinne.

Krisesenter

«Olga» har bodd på krisesenteret i Salten i syv måneder. Her sammen med konsulent Veronica Nylund (tv), barnefaglig arbeider Herdia Magnussen og nestleder Ellinor Andersen (th).

Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK

– Det har vært veldig vanskelig for meg og sønnen min å finne et sted å bo, sier «Olga» (51).

Sammen med sønnen sin oppsøkte de krisesenteret i Salten etter å ha rømt fra en voldelig kjæreste.

– Nå har vi bodd her i over syv måneder, men hva vil skje videre, spør alenemoren seg.

Full kapasitet

krisesenter

TAKKNEMLIG: «Olga» er takknemlig for den hjelpen hun har fått av krisesenteret i Salten. Her sammen med konsulent Veronica Nylund (tv) og nestleder Ellinor Andersen (th).

Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK

Konsulent på krisesenteret i Salten, Veronica Nylund, er oppgitt over situasjonen og forteller at utleiere blir skremt når de kontakter dem.

– Når kvinnene oppgir til utleiere at de bor på krisesenteret har de fått svar om at utleier ikke ønsker å forholde seg til «unormale» leietakere. Dette viser at utleiere er helt uvitende om hvilke kvinner som bor hos oss. Kvinnene som bor her er ikke unormale, sier Nylund.

Krisesenteret skal være et sted som barn og kvinner kan oppsøke når de trenger akutt hjelp, men ofte blir brukerne boende lengre fordi de ikke får et sted å bo.

– Dette er et problem som vi har erfart over mange år. Særlig de siste årene har dette vært en betydelig utfordring for oss og den jobben vi skal gjøre på krisesenteret, sier Wanja Sæther, daglig leder på krisesenteret i Salten.

Jeg ber hver dag til gud om hjelp til å finne meg en bolig.

«Olga»

Krisesenteret i Salten er stort sett fullt, og det byr på flere utfordringer.

– Utfordringen er at det ikke fins boliger for dem å flytte til og dermed blir de boende på krisesenteret mye lengre enn det de både ønsker og har behov for, sier Sæther.

Må du da si nei til de som trenger akutthjelp?

– Vi sier ikke nei, men vi prøver så godt vi kan for å finne en løsning. Vi samarbeider med familie og annet nettverk og andre krisesentre og det krever mange ressurser fra vår side.

Stor belastning

Nylund forteller at det kan være en belastning for barn å bo på krisesenteret.

– De kan ikke ha venner på besøk, vi har sikkerhetsregler som gjør at de ikke kan si hvor de bor. Skal de på besøk så må vi vite hvor de befinner seg. Det kan være tøft i lengden, sier hun.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Krisesenter

– Akkurat nå har jeg ingen bolig og ingen jobb, sier «Olga» oppgitt. Hun har bodd i syv måneder på krisesenter sammen med sønnen sin.

Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / NRK

De siste syv månedene på krisesenteret har vært en stor påkjenning for «Olga».

– Jeg kan ikke uttrykke hvor utfordrende det har vært, jeg til gud hver dag om å få hjelp til å finne en plass å bo, sier hun.

Nestleder Ellinor Andersen mener det er mangel på kommunale boliger for brukerne.

– Jeg kan forstå at private utleiere er selektive, men kommunene kunne gjerne hatt flere boliger, sier hun.

Må flytte

Ettersom «Olga» og sønnen har bodd på krisesenteret utover tidsrammen satt til akutte tilfeller, har ledelsen nå bedt dem om å flytte.

– Jeg forstår det, men det er ingen andre som kan hjelpe oss, sier den 51 år gamle kvinnen.

«Olga» forteller at de har gjort gjentatte forsøk på å finne et sted å bo.

– Jeg har lagt ut annonser på internett der jeg har informert om at vi bor på krisesenteret og trenger akutt hjelp.

Nå fortviler hun over at de ikke kan få en ny start på livet.

– Jeg har ikke fått svar på noen av annonsene jeg har utlyst. Jeg føler smerte og stress og hadde aldri trodd at noe som dette kunne skje med meg og mitt barn, sier hun.