– Det er LA6 Oscar Papa som kaller og lurer på om det er noen på repeateren i dag?
Det er sånn det høres ut når LA6OP, eller Sindre Torp som han også heter, sjekker om det er noen likesinnede på nettet.
Og det tar ikke lang tid før han får svar:
– Det er LA8KCA. Hvordan står det til hos, deg Sindre?
– Det er LA6OP tilbake. Hei på deg, Birger. Det er sannelig lenge siden vi har slått av en prat.
Det er på denne måten radioamatørene søker opp hverandre, og får kontakt med både kjente og ukjente over hele verden.
Og det har de gjort i over 100 år, lenge før både Facebook og Twitter var påtenkt. Den første radioamatørklubben ble stiftet i USA i 1909.
– Enklere med Facebook
I likhet med mer moderne sosiale media, handler radioamatørvirksomhet om kommunikasjon.
– Ut ifra egne erfaringer er radioamatører primært utadvendte mennesker, forteller Sindre Torp.
Flere ganger i uka går ned han ned i kjeller i huset på Helligvær utenfor Bodø for å snakke med kjente og ukjente fra hele verden.
– Jeg er en nerd som ikke bare søker inn i meg selv. Jeg er veldig glad i mennesker og dette er en kontaktskapende hobby, sier han.
– Dette er en glimrende måte å komme i kontakt med andre mennesker på. Noen ganger er det avtalt og vi møtes på den og den frekvensen og slår av en prat. Men som regel er det tilfeldig hvem jeg treffer på.
(artikkelen fortsetter under)
I kjelleren på Helligvær kommer Sindre Torp i kontakt med mennesker fra hele verden. Radioamatøren er blant de som har mest utstyr i hele Norge. – Det hadde vært enklere med Facebook, innrømmer han.
Torp innrømmer likevel at det hadde vært enklere om han hadde brukt de mer moderne etterkommerne av radioen.
– Facebook og Twitter er mye mer stabilt, enklere og billigere. Men man går glipp av gleden ved å bruke radiobølgene, og det uforutsigbare. Som regel aner jeg ikke hvem jeg kommer til å få kontakt med, eller hvor i verden den personen befinner seg.
5000 radioamatører
Det er cirka 5000 radioamatører i Norge. De trenger ikke strøm, internett eller telefon for å kommunisere med hverandre.
Radioamatørene har en lisens som gir de tillatelse til å sende og motta signaler på spesielle frekvenser. De kan kommunisere ved hjelp av tale, morse eller forskjellige typer av digital kommunikasjon over landegrensene. Hver radioamatør har sitt kallesignal, og hver land/landområde har eget prefiks.
Sindre Torp startet sin radioamatørvirksomhet i 1971, og er blant radioamatørene i landet som desidert mest utstyr.
Han at den store forskjellen på en radioamatør og en bruker av sosiale media på internett, er nettopp interessen for utstyret og teknikken.
- Les også:
(artikkelen fortsetter under)
Radioamatørene vil bli brukt når nødnettet svikter.
Møter folk fra hele verden
Det sosiale instinktet derimot mener han er det samme. Torp har venner fra alle verdens hjørner, og drar stadig vekk på treff rundt om i verden. Radioutstyret følger også med på ferie.
Han skriver også logg over hvem han møter på radionettet.
– Her kan vi se gårsdagen. Da hadde jeg kontakt med folk fra Japan, Nord-Irland, Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Ukraina, forteller han.
– Han i Nord-Irland fører logg på PC og da han tastet inn mitt navn kunne han se at vi hadde hatt kontakt i 1995, og en gang på 80-tallet.
Etterlyser jenter
Men radioamatørene har fått kraftig konkurranse fra internett.
– Er dere en utdøende rase?
– Vi har vært litt bekymret med innføringen av internett. For all del, internett er jo en bra ting, men vi har sett at interessen har dabbet av hos ungdommen.
– Likevel er det positive ting som skjer. Nå nylig var det er rapport fra USA som viste at det aldri har vært så mange radioamatører som nå. Der øker det, så dette er ingen utdøende hobby.
Men dersom radioamatørene i Norge vil bli flere, så finnes det en gruppe i samfunnet de må få tak.
– Dette er veldig mannsdominert. Det henger vel sammen med at det er gutter som er mest teknisk interessert. Men vi skulle gjerne hatt med flere jenter, sier Torp.
