– Fantastisk at vi har fått oppholdstillatelse

November 2008. Ekteparet Jean Paul og Stella Habimana bor ved grensen til Rwanda i Kongo, men blir nødt til å flykte til Norge. De tilhører nemlig folkegruppen tutsier, og frykter for sine liv dersom de blir værende i landet.

I Norge får de behandlet søknaden sin om asyl, men staten ved Utlendingsnemnda (UNE) sier nei. De får ikke bli i landet.

Det blir starten på en lang prosess, hvor ekteparet til slutt må søke tilflukt i Sørfjorden kapell i Gildeskål. Der sitter de i kirkeasyl i nærmere 17 måneder mens de venter på å få prøvd statens avslag for retten.

I Oslo tingrett vinner de frem. Lørdag ble det invitert til markering i Gildeskål for å feire at ekteparet endelig kan føle seg som frie mennesker, etter en prosess om har pågått over flere år.

– Vi er svært glade og det er helt fantastisk at vi har fått oppholdstillatelse. Nå ønsker vi bare å leve et normalt liv, sier Jean Paul til NRK.

– Denne helgen ønsker vi å vise vår takknemlighet overfor de som har hjulpet oss mens vi satt i kirkeasyl. Vi er en stor takk skyldig naboer og menigheten i kapellet, fortsetter han.

Fikk innvilget asyl

At paret får bli i Norge har de visst en stund. Saken var oppe i tingretten i juni i år, der leder Arild Humlen i Advokatforenings prosedyre- og aksjonsutvalg førte saken på vegne av ekteparet.

– Man kan gå til søksmål mot UNE og slik få prøvd alle sider av vedtaket. Det ble gjort i denne saken. Da ble det fastslått at mye av den informasjonen som staten baserte seg på i sitt utvisningsvedtak var feilaktig, sier Humlen til NRK.

I tingretten ble det blant annet kalt inn vitner fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt, samt en ekspert på menneskerettigheter fra Kongo.

– Det var åpenbart at det ville være helt uforsvarlig å returnere paret tilbake til Kongo. Situasjonen for denne etniske grupperingen i Kongo er svært utrygg.

Resultatet ble at staten ved UNE bestemte seg for å endre vedtaket før dommeren hadde rukket å skrive ferdig dommen. Dermed ble ekteparet innvilget asyl, forklarer Humlen.

• Les også: Enighet om ny asyl-avtale

– En gledens dag

Tilbake i Gildeskål er det mange som skal takkes denne lørdagen. En av dem, er Kirsten Fjellanger. Hun er en av dem som har engasjert seg sterkt i saken, og som har fungert som fullmektig talsperson for ekteparet.

– Det er en gledens dag. Nå, etter seks år, vant de endelig fram i retten. Vi feirer ved å si takk til alle som har hjulpet, sier hun til NRK.

Flere titalls personer hadde møtt opp på markeringen, og det er en rørt talsperson som forteller om en lang kamp med mye redsel.

Ekteparet unngår fremdeles å stå frem med navn og ansikt, i frykt for sine liv. Det har de god grunn til, mener Fjellanger.

– De var internflyktninger. Det betyr at utlendingsmyndighetene var enige i at de ikke kunne bo der de om fra, men at de kunne bo i hovedstaden Kinshasa. Men som rettsaken viste, ville de hatt stor sjanse for å bli drept der, på grunn av hatet mot tutsier.

– En viktig ordning

Saken belyser en viktig del av debatten rundt kirkens mulighet til å gi beskyttelse til den eller de som har fått avslått på sin søknad om opphold i Norge, mener advokat Arild Humlen.

De siste årene har det blant annet vært vanlig at de som sitter i kirkeasyl har fått mulighet til å gå ut i julen. Som NRK skrev tidligere denne uken, vil ikke regjeringen i år gi juleamnesti til kirkeasylanter.

– Dette med kirkeasyl er en viktig ordning. Det har vi sett eksempler på gjennom mange saker de siste årene, der kirkene har bidratt til at Norge ikke har brutt internasjonale menneskerettighetsavtaler.

Han viser blant annet til saken om søskenparet Abbas og Fozia Butt, som etter mange år i kirkeasyl, vant fram i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen.

– Hadde ikke kirken stilt opp og beskyttet dem mens saken pågikk, så ville de blitt sendt ut i strid med menneskerettighetskonvensjonen.

– Det er bare et eksempel på en rekke saker der kirkens vern har bidratt til at staten ikke har brutt menneskerettighetene. Man burde takke kirken, i stedet for å angripe den for det arbeidet den gjør, mener Humlen.

Det er en argumentasjon som Kirsten Fjellanger stiller seg bak.

– Kirkeasylet var avgjørende. Ellers ville dette ekteparet blitt tatt og sendt tilbake Kongo, avslutter hun.