Kampen startet som skolegutt

Allerede som barn forstod Kailash Satyarthi – etter eget utsagn – at han måtte jobbe mot barnearbeid.

Det startet da han stilte spørsmål til sin far på første skoledag, da han var 6 år, og ikke fikk noe ordentlig svar.

Utenfor skolen i Vidisha, en by i sentrale India, satt en liten gutt på samme alder og ventet på jobb sammen med sin far. Faren var skopusser og skomaker. Kailash Satyarthi ville vite hvorfor gutten satt der, mens hans selv satt inne i klasserommet.

Svaret han fikk var at de fattige måtte jobbe.

– Jeg ble sint, har han fortalt i intervjuer.

Han så gutten og faren dag etter dag, år etter år. Inntil han tok mot til seg og spurte skopusseren hvordan det var å sitte der, med jobben og sønnen på fortauet.

– Unge mann, min far var skopusser, min bestefar var skopusser - og ingen har tidligere stilt meg spørsmålet du stiller. Vi er født til å arbeide. Det er min sønn også, svarte faren.

• Les: Jagland om Nobels fredspris:– «Gi ungdom et håp», «La dem gå på skole»
• Les: Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi deler Nobels fredspris

Svaret gjorde unge Satyarthi verken klokere eller mildere stemt. Han spurte sin lærer og rektor om det samme han stadig maste på faren om: Hvorfor må noen barn jobbe når andre går på skole?

– Det var vanskelig for meg å forstå det. Og jeg så gutten hver eneste dag - uten å kunne hjelpe ham.

Da han var 11 år, startet han en innsamlingsaksjon av brukte skolebøker og penger, for å gi til familier som ikke hadde råd til å betale for skolegangen til sine barn.

• Les også: Han har imponert meg i mange år

Lang kamp

Innsamlingen var starten på en livslang kamp. Selv begynte han på ingeniørstudier, men avsluttet det ganske raskt. Kampen mot barnearbeid opptok ham mer.

I 1980 begynte han for alvor å engasjere seg i barns rettigheter.

– Da fantes det ingen lover og ingen som jobbet politisk for barn. For meg var fattigdom ingen unnskyldning for at man ikke skulle få gå på skole, har Kailash Satyarthi fortalt.

Han har senere fått æren for å ha fått frigitt 82.000 barn fra slaveri i India, og har bygget barnehjem i Bal Ashram for frigjorte barneslaver som ikke har foreldre eller familie å reise tilbake til, eller som ikke ønskes tilbake.

Satyarthis arbeid har resultert i lover mot barnearbeid og at barns rettigheter er nå er en naturlig del av politikken over store deler av verden, blant annet forankret i FNs barnekonvensjon som fyller 25 år. Men han har også sagt at mye som gjenstår. Fortsatt finnes det mellom åtte-ti millioner barneslaver i India.

To av hans venner har dødd i kampen. Selv har han kroppen full av arr, han er blitt truet, jult opp og fått rettet våpen mot seg. Kontoret hans er satt fyr på og hjemmet hans ransaket. Likevel har han ikke gitt opp.

Han har kjempet for å få indiske barn ut av veverier og teppefabrikker, glassverk, steinbrudd og indiske hjem, hvor barn holdes som hushjelpslaver.

• Nobelinstituttets forskningsdirektør: Ordet «barnearbeid» skjuler mye

Sirkuskrigen

Satyarthi har også satt fokus på den indiske sirkusbransjen, hvor selv små barn brukes som dyrepassere og som akrobater i de mest spektakulære og aller farligste øvelsene, som å bli kastet over store flammebål.

Mange av barna holdes nærmest fanget i årevis, mot svært liten betaling. Jentene tvinges gjerne til prostitusjon i tillegg.

Jenter fra Nepal er foretrukket som artister for sin «fleksible kropper», og da Kailash Satyarthi sammen med foreldre og et indisk tv-team oppsøkte ett av de største sirkusene, for å få tvangshentet ut flere av barna, ble han og sønnen truet på livet av sirkuseieren.

– Jeg vil drepe deg nå, skal sirkuseieren ha ropt og rettet våpen mot Satyarthi, mens kameraene gikk.

Reportasjen skapte et voldsomt raseri i India.

Men kampen mot ulovlig barnearbeid foregår ikke bare i India, virksomheten gjelder både Pakistan og Nepal.

Går i Gandhis fotspor

I 2006 ble han nominert til Nobels fredspris, ifølge den indiske avisen The Hindu. Siden har trolig den norske Nobelkomiteen hatt ham i kikkerten.

De har lenge ment at en indier som står i Gandhis tradisjon fortjener fredsprisen. Gandhi selv fikk aldri den, og det har Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad overfor NRK karakterisert som en av Nobelkomiteens største forsømmelser, selv om det var grunner til at det ble slik.

Kailash Satyarthi har i likhet med Gandhi arrangert marsjer rundt hele India, for å vekke oppmerksomhet og engasjement. Siden utvidet han ruten, helt til Geneve og Den internasjonale arbeiderorganisasjonens (ILO) hovedkvarter, med krav om at organisasjonen måtte engasjere seg mot barnearbeid.

Navnet på marsjen gav seg selv, Den globale marsjen mot barnearbeid, hvor han fortsatt er leder.

Ifølge Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland er Satyarthis kamp årsaken til at ILO, som selv mottok Nobels fredspris i 1969, kom på banen. Nå merkes indiske epler og til dels indiske tepper med et merke som tilkjennegir at barnehender ikke har rørt produktene.

Satyarthi står også i spissen for Den globale kampanjen for utdanning, og her slutter han sak med sin pakistanske medvinner Malala Yousafzai.

• Les også: Fredsprisvinner Kailash Satyarthi hyller Malala
• Les også: Malala hylles på sosiale medier