Reinsdyrflokken på vandring
Foto: Rudolf / NINA

Villreinens private fotoalbum

De siste fire årene har ni villrein tatt 140 000 bilder av sin egen hverdag. Så tett på reinsdyrene har vi aldri kommet før.

— Det er noe med reinsdyr, vet du. Tenk: i de verste stormene som noensinne har vært, gjerne midt på vinteren i snø og kulde, så er villreinen ute, og de overlever. Vi vet det, men vi har aldri kunnet se det — før nå.

Olav Strand stopper opp, og ser utover landskapet i Forollhogna nasjonalpark, vest for Røros. Han har gått her mange ganger før, og vet hva han ser etter. Han er vant til å finne og observere villrein på avstand — men de siste fire årene har han fått hjelp fra reinsdyrene selv.

Olav Strand

Olav Strand har tilbrakt mange døgn i fjellheimen, både som reinsdyrforsker og reinsdyrjeger.

Foto: Sindre Skrede / NRK

Disse bildene er helt unike.

Olav Strand

Han setter kikkerten for øynene og speider. På bakken er gresset brunt, fjellbjørken har visnet og blåbærlyngen bærer kun noen få, råtne bær som ingen har brydd seg med å plukke. Luften er fuktig, og en kjølig vind fra nord vitner om at høsten for alvor er kommet til fjellet.

Som forsker ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) reiser Strand landet rundt for å observere reinsdyrene i sitt naturlige habitat, og er godt kjent i de 23 forvaltningsområdene for villrein i Norge.

En nyfødt kalv hviler på snøen
Foto: Rudolf / NINA

Selv om Olav Strand har tilbrakt store deler av barndommen i fjellet, har en glødende interesse for dyrelivet og lang fartstid som forsker, er det fortsatt en del han ikke vet om reinsdyrenes liv.

— Vi kan observere dyrene i dagevis, og vi vet naturligvis mye om dem: hva de spiser, hvordan de lever og hvilke områder de beveger seg i. Men vi må alltid observere dem på avstand, og vi kan aldri følge med dem hele tiden, sier han.

Nå gjør ny teknologi det mulig å nærmest bli en del av flokken. Strand og kollegene i NINA har tenkt nytt: i stedet for å se etter dyrene på avstand gjennom kikkert, teleskop og kamera når været tillater det, har de gitt ni utvalgte reinsdyr et kamera og en GPS-sender rundt halsen. For første gang i verden har forskerne dermed kunnet se hva villreinen gjør og hvor den går, hver dag, hele året.

Simle med halsbånd

Denne simlen har akkurat fått på seg GPS-halsbåndet, som sammen med kameraet under halsen samlet verdifulle data om villreinens adferd i tre år. Bildet er fra Nordfjella nord for Hallingskarvet.

Foto: Harald Skjerdal / Aurland Fjellstyre
Reinsdyr-pels

#dagensoutfit: Dette bildet representerer mesteparten av de bildene forskerne samlet inn: tett pels.

Foto: NINA

Prosjektet har resultert i 140 000 bilder over fire år. Bildene viser i all hovedsak pels, pels og atter pels — men innimellom har det dukket opp noen blinkskudd. Bildene er nå for første gang samlet i boken «Midt i flokken» som snart kommer ut, og forteller på unikt vis historien om villreinens «hverdagsliv» på fjellet.

Video tatt av reinsdyr midt i villreinflokken på Snøhetta. Forbi passerer et annet reinsdyr med GPS-sender og kamera.

I denne videoen har et reinsdyr med kamerahalsbånd filmet et annet reinsdyr med kamerahalsbånd som tilfeldigvis går forbi.

Enormt arealbehov

Reinsdyr trenger store arealer. Dyrene har tradisjonelt trukket mellom ulike områder i fjellet hvor tilgangen på mat er størst, og har alltid vært en viktig ressurs for oss mennesker. Da reinsdyrene trakk nordover etter at istiden sluttet for rundt 10 000 år siden, fulgte menneskene etter — og her er vi fortsatt.

— Før var vi avhengige av dem, men i dag er de avhengige av oss. I dag er det menneskelig påvirkning som er den største trusselen mot villreinen, sier Strand.

Nedsnødd reinsdyr

GPS-data fra forskningen, og bilder som dette, viser at reinsdyrene søker ned til lavere terreng når været blir dårlig. Flokken holder seg i ro, og lar seg rett og slett snø ned. Bildet er tatt på Hardangervidda.

Foto: NINA

— Det skal lite til før et reinsdyr blir skremt av mennesker. Vi mennesker har jaktet på dem i minst 40 000 år, og er deres verste naturlige fiende. Det er klart de er nervøse, sier Strand.

Plutselig får han øye på dem. Et par reinsdyr går like oppunder en haug på andre siden av dalen vi står i. Jeg løfter kikkerten og ser. Selv om jeg sveipet over samme sted flere ganger, klarte jeg ikke se noen reinsdyr.

— Slik flaks! sier jeg.

— Flaks?

Olav ser på meg.

— Nei, altså ... jeg mener … faglig dyktighet, prøver jeg meg.

Vi bestemmer oss for å krysse dalen og gå nærmere, og det vi trodde var noen få dyr viser seg å være en større flokk på flere hundre dyr. Olav vet akkurat hvor vi skal gå, og hvilken retning vi skal ta for å komme nærmest mulig, uten å skremme dyrene. Dette har han gjort før.

— Det er egentlig en tålmodighetsprøve. Det er viktig at vi holder oss rolige, ikke lager lyd og at vinden ikke har retning fra oss rett mot flokken. De er veldig var for lukten av mennesker, sier han.

Olav Strand og flokken

Så lenge man er tålmodig og vet hva man gjør, kan man komme ganske tett på en villreinflokk. Men det skal lite til før dyrene flykter. Her filmer Olav Strand dyrene mens de flytter seg fra et beiteområde til et annet.

Foto: Sindre Skrede / NRK

— Ren fastfood

Sakte nærmer vi oss reinsdyrflokken. Dyrene stirrer på oss, men holder seg rolige. Noen beiter, andre har lagt seg ned. Brunsttiden er over, men enkelte bukker prøver seg likevel på nærmeste simle. De blir kontant avvist.

Vi setter oss ned, rundt hundre meter fra flokken. Som så mange andre steder i Norge er reinsdyrene i Forollhogna villrein iblandet forvillet tamrein. Derfor er ikke dyrene så sky for mennesker, spesielt når vi nærmer oss forsiktig.

For mennesker som var vant til å kjempe mot mammuter, må reinsdyr ha framstått som den reneste fastfood.

Olav Strand

Jeg har aldri tenkt over hvilke lyder et reinsdyr lager. Det viser seg at simlene lager noen lavmælte gryntelyder, mens bukkene kan utstøte kraftige raut, eller en slags raspende grynting. Hva de snakker om er ikke godt å si, der de går og beiter like ved en myr.

— Tenk de første menneskene som fant reinsdyr, sier Strand.

— Og tenk deg en mammut i forhold. Digre tenner og sur som bare det, og med pels som du knapt får noe gjennom — og plutselig så kommer det 500 sånne rudolfer forbi. Det må ha fremstått som den reneste fastfood! sier Strand.

Reinsdyr i kamp på Forollhogna

Det kan se ut som en klem, men i virkeligheten måler de to unge bukkene krefter. Kanskje prøver de å imponere simlen som passerer like foran?

Foto: Sindre Skrede / NRK

Reinsdyrjakt har vært viktig for menneskene gjennom flere tusen år, noe funn av pilspisser, fangstgroper og større massefangstanlegg vitner om.

Da mer effektive våpen begynte å bli allemannseie på 1800-tallet, førte storstilt jakt til en kraftig nedgang i bestanden. I 1905 ble villreinen fredet, og det ble innført ordninger som jaktkort og en jaktlovgivning som skulle sørge for bærekraftig forvaltning av dyrene.

Sentrale styresmakter hadde liten eller ingen kunnskap om mengden reinsdyr i fjellet, og fastsatte jaktkvoter som var altfor små. Det førte til for mange reinsdyr og for lite mat.

— Forvaltningens kunnskapsbehov har slik sett vært en viktig driver for villreinforskningen i Norge. Da det ble konflikt om størrelsen på jaktkvotene, ble det behov for større kunnskap om dyrene og deres levesett, forteller Strand.

Fortsatt er det behov for kunnskap om reinsdyrenes liv. Hvert år telles antallet dyr på høsten og våren, slik at jaktkvotene kan fastsettes mer nøyaktig. Men selv om vi nå vet langt mer om de rundt 35 000 villreinsdyrene som finnes i Norge, er det fortsatt mange uløste gåter.

— Det å henge et kamera på reinsdyrene var mest et stunt. Vi visste ikke nøyaktig hva det kunne gi oss, eller hva vi kunne bruke det til, sier Strand.

Reinkalv og simler

To reinkalver sammen med mødrene på vårparten. En reinkalv er avhengig av moren i vel et halvt år før den er i stand til å klare seg på egen hånd. Bildet er tatt på Hardangervidda.

Foto: NINA

Håpet er at forskningsarbeidet som nå er gjort skal gjøre det lettere å forvalte de villreinstammene vi fortsatt har i Norge.

Hvis vi ikke klarer å ta vare på villrein, hva skal vi klare å ta vare på da?

Olav Strand

— Villreinen har hatt historisk sett hatt en enorm betydning for oss mennesker. Nå er det opp til oss å ta vare på den. Da er vi nødt til å finne måter å bruke kunnskapen vi har på, og sette grenser for oss selv. Hvis vi ikke klarer å ta vare på villrein, hva skal vi klare å ta vare på da? sier Strand.

Nye trusler mot villreinen

Nettopp menneskelig påvirkning er en viktig bakgrunn for at forskningsarbeidet med GPS-sendere og kamera som ble satt i gang i 2011. For hvor beveger de seg over tid? Hvilke områder holder de seg unna? Og hva gjør de faktisk i de ulike områdene av fjellheimen? Det ønsker forskerne å finne ut av.

Olav Strand og Frid Kvalpskarmo Hansen

Olav Strand og medforfatter av boken 'Midt i flokken' Frid Kvalpskarmo Hansen nærmer seg forsiktig reinsdyrflokken. Det ser øde ut — men veier, demninger og hytter er ikke langt unna.

Foto: Sindre Skrede / NRK

Der vi står, midt i nasjonalparken, er det vanskelig å tenke seg at vi mennesker kan være et problem. Her er uberørte vidder så langt øyet kan se, og store områder med reinlav dyrene kan beite på. Bortsett fra den vesle grusveien vi har kjørt på og gått langs, er det ikke andre menneskeskapte ting å se. Ja, bortsett fra den vesle hytten i skråningen like ved der vi står. Og stien vi går på, så klart. Og kanskje den store demningen vi passerte lenger nede i dalen.

Det er bare overvåkning over lang tid som kan gi svar på disse spørsmålene. Å gå etter dyrene hver dag gjennom hele året er en umulig oppgave — men heldigvis har teknologien kommet forskerne til unnsetning.

Såkalt arealbruksendring er den største trusselen mot villrein i dag. Det som for oss mennesker fortoner seg som en uskyldig grusvei med lite trafikk, er for villreinen et stengsel den nødig vil krysse. En jernbanestrekning eller motorvei er et uoverstigelig hinder som effektivt holder villreinen unna — og avskjærer dem fra tradisjonelle og kanskje nødvendige beiteområder.

Reinsdyr og ørn

Selv om mennesker er den største trusselen, er også rovdyr som ørn farlige for små kalver. Her er kongeørnen på vei like over reinsdyrflokken — fotografert av et reinsdyr. Bildet er tatt på Hardangervidda.

Foto: NINA

Nervøs rein i Snøhetta

Fra Forollhogna ser vi bort til majestetiske Snøhetta. Der er det også villrein, men av den mer nervøse sorten. Dyrene som går her er et godt eksempel på villrein som påvirkes av mennesker, forteller Strand.

I Snøhetta-området har veier, kraftutbygging og hyttebygging ført til stadige innskrenkninger i reinsdyrenes tradisjonelle beiteområder. I dag går villreinen i områder de tidligere kun benyttet til sommerbeite. Menneskelig aktivitet, primært E6 fra Hjerkinn til Oppdal og Dovrebanen, har avskåret dem fra vinterbeitene lenger øst.

Foreløpig later villreinstammen i Snøhetta til å klare seg. Men etter at Forsvarets skytefelt på Hjerkinn forsvant, har menneskelig aktivitet i området økt. Det gjelder blant annet trafikk til turisthytten Snøheim, hvor det går en grusvei helt frem til døren. Veien går gjennom det tidligere skytefeltet og litt av nasjonalparken. Ferdsel langs veien er derfor begrenset til busstransport til bestemte tider.

Tvers over denne veien går også en av de tradisjonelle trekkrutene til reinsdyrene. Spørsmålet er derfor i hvilken grad reinsdyrene påvirkes av den økte aktiviteten i området — og hvordan mennesker og dyr best mulig kan dele på de samme områdene.

I kartet nedenfor kan du se hvordan reinsdyrene beveger seg i dette området rundt Hjerkinn. Sammen med video tatt av reinsdyrene selv, ser man tydelig at flokkene skyr områdene i nærheten av og mellom disse veiene hvor det ofte går mennesker.

Reinsdyr-story

— Flokkene kan bli stående mellom stien og veien i perioder, men de løper ofte når slike hindringer skal krysses. Forvaltningen jobber aktivt med å skjerme dette området, sier Strand.

Ved hjelp av GPS-data, bilder og video håper forskerne nå å kunne analysere effekten av de ulike tiltakene som er satt i gang for å skjerme villreinens trekk.

I videoen nedenfor kan du se flere klipp fra Snøhetta-reinens liv.

Reinsdyr på Snøhetta - filmet av reinsdyrene selv. Fotorettigheter: Norsk Institutt for Naturforskning (NINA)

Disse klippene har reinsdyrene på Snøhetta filmet selv. Vi ser kalver, vandring mellom beiteområder og en rein som gnager på et gevir. Reinen er avhengig av mineraler som finnes i gevirene, og vil derfor gnage på dem.

— Jammen flaks

Villreinen vi har fulgt med på har beitet ferdig, og begynner å vandre over en liten haug mot sør. Noen etternølere springer for å ta igjen flokken. Vi følger med dem helt til de siste dyrene har forsvunnet over horisonten. Snart vil snøen legge seg, og tilgangen på mat bli vanskeligere — men sikkert er det at dyrene vil overleve denne vinteren også, slik de har gjort så lenge.

Olav ser etter flokken.

— Det var nå jammen flaks at vi fant dem i dag, sier han.

— Flaks? sier jeg.

Olav bare ser på meg, og smiler lurt.