Tirsdag 4. september blir det UNG Grieg i NRK P2s faste kveldssending Kammertjenerne. Hele opus 62 spilles i programmet, og du får høre følgende pianister og stykker:
Maria Fekjan: Sylfide, op. 62 nr. 1
Endre Berglid: Takk, op. 62 nr. 2
Sofie Bergh: Fransk serenade, op. 62 nr. 3
Martine Ringen: Bekken, op. 62 nr. 4
Ingunn Haldorsen: Drømmesyn, op. 62 nr. 5
Olav Brennsæter : Hjemad, op. 62 nr. 6
Monica Jangaard, daglig leder på Edvard Grieg Museum Troldhaugen skriver dette om Lyriske stykker VII, opus 62:
Da det syvende heftet med Lyriske stykker kom ut i 1895, var Grieg blitt en mann på 52 år. Vi vet ikke sikkert om alle stykkene er skrevet i 1895 eller om de kan ha blitt til mellom 1893 og 1895.
Vinteren 1894-1895 oppholdt Grieg seg i København, der han arbeidet med orkesterakkompagnement til noen av sangene sine. Men helsen var dårlig og Grieg var plaget av lungebetennelse. En planlagt tur til Leipzig gikk derfor i vasken, og Grieg skrev til sin venn Frants Beyer i Bergen: ”Tyngsel, slapphet, åndeløshet, mangel på energi, her har du mine fornemste egenskaper for tiden” (29. mars 1895). Men på tross av liten energi; Grieg gjorde ferdig et nytt verk, ”To nordiske melodier”, op. 63, for strykeorkester. Og så arbeidet han med stykkene som ble utgitt som Lyriske Stykker VII, op. 62. Denne samlingen hører ikke til hans mest kjente, men inneholder mange perler.
I begynnelsen av mai 1895 kom Grieg til Troldhaugen, og en måned etter sender han det ferdige manuskriptet til Lyriske stykker VII, op.62 til sin forlegger Dr. Max Abraham i Leipzig. Samtidig sender han et manuskript til sanger med orkester, et arrangement av bl.a. ”Solveigs sang” og ”Våren”. Grieg ber forleggeren selv bestemme honorar. Og vi vet at forlagshuset Peters tjente godt på de lyriske stykkene; det er sagt at hver gang de mottok et nytt hefte med lyriske stykker fra Grieg, gikk flagget til topps.
I løpet av sommeren arbeidet Grieg videre, og denne gang lot han seg inspirere av Arne Garborgs diktsamling ”Haugtussa”. Grieg tonesatte en rekke av diktene i denne samlingen, men valgte ut åtte av disse som ble utgitt noen år senere.
I Sylfide (nr.1), føyer Grieg seg inn den romantiske tradisjonen, vi aner kanskje litt Chopin her. Stykket er ikke spesielt virtuost, men de små temposkiftene skaper liv og variasjon.
I Einar Steen-Nøklebergs bok ”Med Grieg på podiet” karakteriserer han Sylfide som en lekende vals, der valsen forsvinner når taktarten skifter. Han skriver også at stykket er ballett-aktig, noe vi selvsagt kan gi ham rett i. Det er ikke så lett å gjenkjenne Griegs signatur her, slik vi kjenner den fra mange andre av hans lyriske stykker. Men stykket – sammen med hele dette heftet med lyriske stykker – viser at Grieg har et mangfoldig uttrykk i disse små formene.
Manuskriptet til neste stykke, Takk (nr. 2) er datert 11. januar 1895. Grieg er i København, og noen uker etter denne datoen dirigerer han sine egne verk på en konsert. Konserten var en suksess og alle de 2000 plassene var utsolgt. Takk er et enkelt stykke og kan ligne på en koral. Vi vet ikke helt hva Grieg ønsker å takke for her, det får vi overlate til fantasien.
Fransk serenade (nr. 3) har en spesiell kommentar fra Grieg til forleggeren, der han snakker om at stykket er lite og sjarmerende – akkurat som de franske damene! Stykket er melodiøst og elegant. ”Ungdommelig flørtende øyne og gitarspill”, skriver Steen-Nøkleberg i sin bok. Her har Grieg lekt seg med salongmusikk-stilen, og har lyktes svært godt.
Bekken (nr. 4), er nok det mest kjente stykket fra denne samlingen. Stykket er virtuost og teknisk vanskelig. Det har vært hevdet at dette stykket – ved siden av ”I Dovregubbens Hall” – er en av Griegs mest karakteristiske rocke-låter. Selv om han ikke kjente til begrepet har han i alle fall hatt teft for å få det til å svinge.
Drømmesyn (nr. 5) kommer som en kontrast, med sin tempoangivelse Poco Andante ed espressivo. Stykket er uttrykksfullt og det er klangen og det harmoniske som gir det særpreg. Og harmonikken er – som ofte hos Grieg – dristig, med raske overganger til nye tonearter. Her er det ingen tekniske vanskeligheter for den som skal framføre det, men stykket inviterer likevel til konsentrasjon og ettertanke, for både utøver og lytter.
I Hjemad (nr. 6) kjenner vi igjen Grieg, særlig på basstonene i åpningen og på det lekende og folkelige. Siden vi ikke vet når stykket er datert, kan vi bare spekulere på om det er hjemlengselen som har tatt ham her. Etter en vinter med mye sykdom i København, skriver han i alle fall til vennen og naboen Frants Beyer i Bergen at han lengter etter å få oppleve vårstemningen på Troldhaugen, og håper at naturen vil gi ham arbeidslyst. Og så skriver han fornøyd om tanken på ”å eie en plett av jord der oppe” og ser fram til at han og Beyer skal få seg noen turer, ”som i gamle dager”. Det kan i alle fall høres ut som om han har hastverk med å komme hjem.
Første utgivelse: Peters Edition, Leipzig, 1895
