David Bowie leverte en solid konsert på Norwegian Wood fredag. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.
Anmeldt av Leif Gjerstad.
Se flere bilder fra David Bowie-konserten i "badet"!
Dette spilte David Bowie
Ikke bare ved at han bannet personen inn i helvete, men også ved at gløden som vi fryktet ville mangle plutselig var til stede.
For få dager siden var vi på Valle Hovin og så Paul McCartney. Fødselsattesten viser at det bare er fem år mellom Sir Paul og rockens evige kameleon, men mentalt er forskjellen så veldig mye større. For mens Macca er fornøyd med det han har prestert (og det har han opplagt grunn til å være) så er David Bowie fortsatt nysgjerrig og på hugget.
Ikke best begynnelse
Det kom til syne da han i pøsende regn holdt koken i nærmere to og en halv time, med en velsmakende miks av gamle perler og nyere låter som glir flott inn i terrenget. Med gamle, gode Mike Garson fra Ziggy-perioden på keyboards som en viktig støttespiller gir det rom for Bowie til å leke litt med arrangementene, uten å fortape seg i eksperimenter for eksperimentenes skyld. Det er Bowie slik vi så gjerne vil høre ham, men det er også Bowie med noe nytt som gjør det spennende å følge.
Men begynnelsen var altså ikke den aller beste. Riktignok kom ”Rebel Rebel” med et fint driv, og ”Fame” ble levert ganske rått og funky, men Bowie selv virket noe fraværende og uinteressert. Det forandret karakter like etter at "kjærligheten" fløy gjennom lufta, og Bowie dro i gang Pixies-låten ”Cactus”, en av de beste Bowie-låtene han selv ikke har skrevet. Og derfra og ut strålte Bowie, både musikalsk med bandet og i sitt samspill med publikum. Uten å henty til klisjeer dyrker han likevel kontakten med de 7500 tilskuerne på en måte som virker like varm og ærlig som utspekulert proff.
Stemningsfull versjon
Tilskuerne på sin side kom for alvor med da han etter en halvtime leverte en episk versjon av evigunge ”All The Young Dudes”, med et folkehav med veivende armer som akkompagnement. Og for å vise at det ikke bare er fortida som teller, fulgte han opp med en elektrisk vibrerende og gnistrende versjon av ”Reality”. For så å løsne på smilebåndet med sitt bidrag til verdensmusikk, ”China Girl” sunget på kantonesisk (!). I hvert fall det første verset, før han gikk over til den språklige versjonen vi kjenner fra før. Og som kontrast gikk han enda lengre tilbake, og plukket fram ”Life On Mars”, i en meget stemningsfull versjon med bare Mike Garsons piano og Bowies stemme, før bandet falt inn etter hvert.
Og slik fortsatte kvelden, med gamle perler som ”The Man Who Sold The World”, ”Changes” og ikke minst klassikeren ”Ashes To Ashes” side om side med nyere låter som ”New Killer Star”, ”Hallo Spaceboy” og ”I’m Afraid of the Americans” før ”Heroes” satte et verdig punktum for en stor kveld med en sann rockhelt.
Fantastisk slutt
Selv om regnet pøste ned, ville selvsagt ingen forlate stedet før han også hadde gitt oss ”Sufragette City” og ”Ziggy Stardust” til avskjed. Også de i gnistrende versjoner som styrket troen på David Bowie som en artist som virkelig eldes med stil!
Kremplass under David Bowie-konserten på Norwegian Wood. 2004. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.