Fats Domino

Fats Domino hadde spilt akkurat den samme formen for rhythm & blues i seks år da han ble hyllet som en rock n’ roll-stjerne i 1955.

Den godslige pianisten med den varme stemmen var for lengst en etablert artist med et stort publikum og en rekke millionslagere bak seg, da han i 1955 plutselig befant seg i konkurranse med tenåringenes rock n’ roll-helter.

Godkjent av alle

Men Fats Domino var annerledes: Han ble godtatt av de voksne. Han var antakeligvis den eneste av rockens pionerer som hadde like store mengder tilhengere i hver generasjon. Fats var ikke farlig. Han ble ikke sett på som noen trussel mot ungdommens moral slik resten av rockens artiststall ble regnet for å være.

Grunnen til dette, var at Fats Domino ikke hadde forandret verken musikk eller utseende selv om han nå var et tenåringsidol. Han var nøyaktig den samme, velkledte, godslige karen som seks år i forveien hadde startet sin platekarriere som ”The Fat Man.”

Smeltedigel

New Orleans, hjembyen til Fats Domino, har siden den ble grunnlagt i 1699 vært en smeltedigel for all verdens kultur og folkeslag. Her har fransk blandet seg med spansk, afrikansk og amerikansk – noe som har resultert i en større variasjon enn noe annet sted i Amerika.

Det er derfor helt naturlig at musikken fra New Orleans alltid har hatt bred appell. Ingen andre artister synes i så måte å være en bedre ambassadør enn Fats Domino.

Han ble født i 1928, og fikk navnet Antoine Domino jr. Det var svogeren Harrison Veret som lærte ham å spille piano, og som oppmuntret ham til å satse på en karriere som musiker. Tilnavnet ”Fats” var det bassisten Billy Diamond som fant på. Den lubne pianisten likte det ikke noe særlig, men beholdt det likevel som sitt artistnavn.

Dave Bartholomew

Den unge Domino lot seg inspirere av de fleste bluesartister, men spesielt Louis Jordan, Amos Milburn og Pete Johnson. I 1949 hadde han skaffet seg et fast engasjement i New Orleans-klubben Hideaway Club, og ryktet om den fenomenale boogie-pianisten begynte å spre seg. Det nådde til slutt Dave Bartholomew.

Bartholomew var en velkjent orkesterleder, arrangør og låtskriver. Han hadde rykte på seg for å være en av de beste i bransjen, og dette hadde forretningsmannen Lew Chudd merket seg. Chudd – som startet Imperial Records i 1946 – manglet fremdeles en bluesartist til sin stall i november 1949, og han la derfor frem et tilbud for Bartholomew. Tilbudet var ganske enkelt rollen som selskapets talentspeider, produsent og arrangør innenfor rhythm & blues.

Bartholomew slo til. Noen dager senere dro han sammen med Chudd til Hideaway Club for å finne ut hvem denne Fats Domino var. Det tok ikke mange minuttene før de skjønte at dette var den rette artisten for Imperial.

”The Fat Man”

10. desember 1949 gjorde Fats Domino sin første plateinnspilling; “The Fat Man.” Låten var perfekt for Fats, og i ettertid synes det som om den danner basisen for mannens umiskjennelige stil: Svingende piano ledsaget av pumpende rytme og en varm, lystig vokal. Kort sagt; en stemning som oser av livsglede.

”The Fat Man” var imidlertid ikke Fats Dominos egen komposisjon. Han hadde tatt det meste av innholdet fra ”Junker’s Blues” av Champion Jack Dupree, og Bartholomew hadde skrevet den treffende teksten.

Debutplaten til Fats Domino ble utgitt i februar 1950. I løpet av ti dager hadde den solgt 100.000 eksemplarer, i løpet av hele 1950 nesten en million. Fats var stjerne.

Slagerparade

”The Fat Man” var starten på en imponerende slagerparade for Fats Domino som varte i tretten år. Heldigvis klarte han – i motsetning til de fleste andre svarte artister som hadde sin storhetstid på 50-tallet – å tjene gode penger på platesalget. I 1956 kunne han trygt kalle seg søkkrik, og det har han vært siden.

Med suksessen fulgte turnélivet – noe Fats Domino alltid har mislikt. Tiden han tilbrakte borte fra familien på 50-tallet ga ham mange kvaler, og resulterte i låten ”Rose Mary” – en hyllest til kona som har gitt ham fire sønner og fire døtre.

På 60-tallet ble turnélivet roet betraktelig ned, og det tok ikke lang tid før Fats bare tok imot de best betalte jobbene. Som for eksempel Las Vegas. Det er likevel galt å kritisere ham for det. Fats Domino er tross alt en artist som aldri har forsaket sin opprinnelige stil til fordel for tidsriktige trender.

Tre faser

Grunnstammen i Fats Dominos musikk har alltid vært rhythm & blues, men stilen hans kan likevel deles inn i tre faser:

I den første satset han mye på rolige bluesnumre. I den neste klarte han å forme sin egen stil med god hjelp av Dave Bartholomew. Det var Bartholomew som skrev låtene sammen med Fats, som arrangerte dem, og som produserte platene. Uten Dave Bartholomew, ingen Fats Domino.

Kanskje det mest geniale ved platene fra denne tiden, var den hyppige bruken av ”pauser” i arrangementene. Dette skapte en dramatisk effekt som uten tvil bidro til å gjøre eksempelvis ”Ain’t It A Shame” og ”Poor Me” til millionselgere.

Romantikk og country

En annen viktig ingrediens i denne perioden, var Dominos forkjærlighet for romantiske pop-ballader. Sanger som ”Blueberry Hill” sørget for å utvide både det musikalske spekteret og tilhengerskaren.

I den tredje fasen avdekket Fats Domino sin store interesse for country. Hans betydning for andre musikkformer ble også tydeliggjort i denne perioden. Mange mener at ”Be My Guest” fra 1959 var medvirkende til at ska-bølgen på Jamaica ble startet.

Slutt på en epoke

En epoke var slutt da Fats Domino tok farvel med Imperial Records i 1962. Like etter skrev han kontrakt med ABC Records. Dette selskapet forsøkte å gjøre Fats til en ny Ray Charles, komplett med kor og strykere. Det lyktes ikke kommersielt sett, selv om ”Red Sails In The Sunset” ble en slager og senere et fast nummer på konsertene.

Etter at kontrakten med ABC gikk ut var Fats innom selskapene Mercury, Atlantic, United Artists og Sonet. Svært få plater ble imidlertid laget, og ingen av dem kunne måle seg med det han hadde gjort for Imperial på 50-tallet.

Fats Domino klarer fremdeles å innfri fra scenen, men det er mye som tyder på at han har gjort det han ønsker å gjøre i et studio. Han har i alle tilfeller god grunn til å være fornøyd, både med det han har servert og det han har oppnådd. Han har vært tro mot sin stil, noe som ble understreket i hans siste innspilling for Imperial Records, gjort i april 1962:

”Nothing new, it’s the same old thing.”

ANBEFALTE PLATER:

Det desidert beste kjøpet når man skal velge seg noe av Fats Domino, er cd-boksen "Walkin' To New Orleans" som nylig ble gjenutgitt av plateselskapet EMI. På fire cd-plater får du de 100 beste innspillingene Domino gjorde for Imperial Records i perioden 1949-62. Vedlagt er også en flott bok på nesten 100 sider.

De tilhengerne som er ute etter Fats 1949-62 komplett, kan trygt investere i boksen ”Out Of New Orleans” fra det tyske selskapet Bear Family Records. Denne må skaffes gjennom en forretning som importerer selv, og prisen er høy. Til gjengjeld byr boksen på mer enn 200 kutt fordelt på åtte cd-plater, pluss en fenomenal bok i lp-størrelse.

Synes du det er nok med en enkel cd, bør valget falle på samlingen ”My Blue Heaven,” utgitt av EMI i 1990. Den inneholder de fleste av mannens herlige slagere. Uansett hvilken løsning du velger – Fats Dominos innspillinger fra 1949 til 1962 er udødelige.

Av Bård Ose.