skilleHør MusikknyttskilleNotodden 2006skille_slutt
Musikk Artister 3_1_banner
Her er du: NRK.no > Musikk > Artistar Sist oppdatert 16:10
Har du tips? Send mail til musikk@nrk.no

spacer
VELG ARTIST
A B C D E F G H I J K L M N O P
Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å Andre

John Mayall

Allerede på 1960-tallet var John Mayall en farsfigur i britisk blues.

Publisert 12.07.2001 12:27. Oppdatert 12.07.2001 12:30.
Hans band The Bluesbreakers fungerte som et slags bluescollege for unge, håpefulle musikere, som under Mayalls ledelse, fikk en førsteklasses utdannelse i amerikansk bluestradisjon. Alle fra Eric Clapton og Mick Taylor til bassistene Jack Bruce og John McVie til trommisene Mick Fleetwood og Aynsley Dunbar, gikk i klassen til Mayall.

Grunnleggende innsikt

Selv var og er Mayall et utmerket sanger, Keabordist, Munnspiller og gitarist og han ga bandet og dets tilsynelatende endeløse rekke av musikere, et innblikk i blues som var helt grunnleggende for den enorme populariteten blues fikk på de britiske øyer på 60-tallet.

Arvet platesamling av faren

Mayall ble interessert i blues allerede som barn. Etter faren, som var profesjonell jazzmusiker, arvet han en platesamling som omfattet en rekke amerikanske bluesartister, blant dem
Faren til John Mayall, Murray.
Little Walter, Muddy Waters og Sonny Boy Williamsson (Rice Miller). Han lærte å spille gitar og ukulele på folkeskolen, og interessen for jazz og blues økte stadig. Det var imidlertid ikke før etter at Mayall hadde gjort ferdig en militærtjeneste på fire år under Korea-krigen, at han kom inn på The College of Art i Manchester og begynte å tenke på en musikerkarriere.

The Bluesbreakers

På Midten av 50-tallet dannet Mayall bandet The Powerhouse Four, som i 1963 endret navn til The Bluesbreakers. Et år senere flyttet Mayall fra Manchester til London og omdannet bandet. Med Mayall på keyboards og vokal, besto The Bluesbreakers nå av Bernie Watson på gitar, John McVie på bass og Keith Robertson på trommer. Bandet spilte på blues- og jazzklubber i London og backet en jevn strøm av gjestende amerikanske
bluesmusikere. Han skiftet også grunnstammen hele tiden, så det er en prestasjon at han greide å holde det gående. Mayall var imidlertid fast bestemt på at dette prosjektet skulle leve videre og utvikle seg, ja han begynte til og med å skjønne at bandets svingdørfilosofi var både nyttig og innbringende.

Eric Clapton

Mayall and The Bluesbreakers ga ut en serie interessante bluesalbum på 60-tallet. Høydepunktet kom med bandets store klassiker ”Bluesbreakers – John Mayall With Eric Clapton”, som kom i 1966. The Bluebreakers nådde et kunstnerisk høydepunkt under Claptons tid i bandet (Clapton forlog The Bluesbreakers i 1966 og dannet Cream med Bluesbreakerbassisten Jack Bruce og trommeslageren Ginger Baker, som tidligere spilte med The Graham Bond Organization). Mayall fortsatte imidlertid bandet ufortrødent med nye medlemmer og ga ut flere solide album, for eksempel ”The Turning Point” (1970). Dette albumet ble spilt inn live på konsertlokalet Fillmore East i New York uten trommeslager, og inneholder noen praktfulle Mayall-soli på munnspill.

I 1971 ga Mayall ut dobbeltalbumet ”Back to The Roots”, der han hadde med de tidligere Clapton og Taylor og trommisen Keef Hartley.

Slo seg ned i USA

På tross av at interessen for den britiske bluesen dalte utover 70-tallet, fortsatte Mayall som plateartist og liveartist gjennom 70– og 80-tallet. På 70-tallet slo han seg ned i USA, og gjorde en del
innspillinger for Blue Thuymb-ABC, blant dem ”A Banquet in The Blues” (1975) og ”Last of The British Blues” (1978).

I 1982 gjennomførte han en reunion-turne med bassisten McVie og Mick Taylor på gitar. To år senere dannet han nok en versjon av The Bluebreakers med gitaristen Coco Montoya. Det ble starten på en ny gullader for Mayall.

Gjetord

I 1988 gjorde han en Europaturne det ennå går gjetord om i blueskretser og i et fjernsynsintervju i 1992 i London, virket han helt uberørt av flere vanskelige år og det var klart at han så meget lyst på tilværelsen. Den gamle fansen ble imponert og han fikk nye tilhengere. I 1988 ga han ut legendariske ”Chicago Line”, i 1990 kom ”A Sense of Place” og i 1993 kom ”Wake up Call”, som mange kjennere holder svært høyt, blant dem forfatteren av disse linjene.

Ingen gjør ham rangen stridig

90-tallet har vært meget positivt for Mayall med turneer over hele verden og en strøm av toppgitarister inn og ut av bandet. Han har imidlertid holdt seg til Buddy Whittington de siste årene. Som den eneste overlevende fra den enorme blues og R&B-scenen i England på 60-tallet fortsetter John Mayall med uforminsket styrke. I England er det ingen som gjør ham rangen stridig.

John Mayall ble født i Macclesfield i Cheshire i England i 1933 og fortsetter å turnere verden over og å gi ut album. Sommeren 2001 var han på turne i Norge.

Geir Hovig

LENKER
John Mayall Offisiell hjemmeside

Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no