Ensomhetens stemme

Les også: Får egen utstilling i Hall of Fame

Biografi: Roy Orbison!

Søndag 23. april er det 70 år siden den store stemmen første gang luftet sin strupe og tilkjennega sin ankomst her på jorden. Og 18 år etter sin død fengsler Roy Orbison fortsatt

18 år etter sin død fengsler Roy Orbison fortsatt musikkinteresserte med sin musikk. Foto: Royorbison.com.

musikkinteresserte med sin engleaktige stemme full av desperasjon og lengsel - og med en intensitet som under den smektende overflaten varsler drama og uhygge.

Lyset bedrar

Det er i denne kontrasten, mellom det lyse og det mørke, at vi finner det som gjorde Roy Orbison så spesiell og aktet.

For selv om han hadde noen store hits med uptempo rockere a la klassikeren "Oh Pretty Woman", var det likevel framfor alt som sortkledd balladesanger han sang seg inn i rockens æresgalleri. Båret fram av strykere og store arrangement fløt hans operaliknende stemme like mykt og kraftfullt som engleaktig bortover et romantisk landskap som skapt for croonere.

Men idyllen var bare tilsynelatende. For hans stemme hadde også en dramatisk nerve, som ga musikken en dimensjon av sjelelig uro som loddet dypet i det aller innerste. Ingen var mer ensom enn Roy Orbison, og ingen klarte å formidle ensomhetens vesen bedre enn ham.

Gode venner

Det resulterte i mer enn 30 millioner solgte plater – og ikke minst med ikonstatus blant den øvrige rockeliten.

Hvor artister som Bob Dylan, George Harrison, Bono, Elvis Costello, Bruce Springsteen, Tom Waits og Elvis Costello (bare for å nevne noen få) i 1987 og 1988 æret veteranen med samarbeidsprosjekter (Traveling Wilburys), plater ("Mystery Girl") og konserter (den tv- og platedokumenterte "A Black and White Night").

Samtidig som filmskaperen David Lynch i sin psykogrøssende kultklassiker "Blue Velvet" (1986) valgte nettopp Roy Orbisons "In Dreams", da Dennis Hoppers psykopatiske rollefigur trengte et sødmefullt lydspor til sine gjentatte sadomasochistiske voldtekter av sitt kuede offer (Isabella Rossellini). En drøm blir til et mareritt!

Myte og mystikk

Den stemingsmessige mystikken som er å finne i Orbisons musikk ga også grobunn til mytene om den mystiske Big O, som de siste 25 årene konsekvent gjemte seg bak sine mørke solbriller.

Ikke minst ble dette knyttet opp mot hans personlige tragedie, da han i 1966 mistet sin kone i en motorsykkelulykke – og bare to år seinere mistet to av parets tre barn i en brann. Den intense smerten og ensomheten i hans musikk fikk definitivt et nytt innhold, og de mørke solbrillene en ny mytisk betydning.

Så får det ikke hjelpe at brillene i virkeligheten bare skyldtes forfengelighet, etter at han i 1963 (under en turné med The Beatles som support!) hadde glemt igjen sine ordentlige briller på flyet. Siden solbrillene også hadde styrkeglass, brukte han dem i stedet. Og Orbison syntes resultatet ble så tøft at de ble med ham fram til døden i 1988.

Mens fansen fikk enda en grunn til å trenge inn bak mørket og holde Roy Orbisons musikk levende.

Lenker