Lloyd Webbers hvite dame

Anmeldelse av Torkil Baden

Raffinert

"Damen i hvitt" har i det siste halve året har vært en av de store produksjonene blant Londons musikaler. Den sentrale kjærlighetssangen ”I believe my Heart” likner mer på en nasjonalsang, - storslått, men kjedelig synes jeg, akkurat som svært mye av Lloyd Webbers musikk.

Det er sannelig et Atlanterhav mellom den britiske musikalkongen og hans raffinerte forgjengere på Broadway: Gershwin, Rodgers, Bernstein, Sondheim og de andre. Det er langt mellom de gode sangene der melodien strømmer fritt og forener seg med teksten i en sterk helhet. Men det er da heldigvis et par slike sanger også.

Teater

Det handler det om ulykkelig kjærlighet, om et lenge avtalt ekteskap, som plutselig står i veien for den store, store kjærligheten. Denne ikke ukjente konflikten blir oppdatert i "The Woman in White" gjennom en skummel historie om unge damer, som plutselig oppdager at de er søstre, - altså rene Ibsen. Og så er det slemme og grådige skurker, som putter uønskede personer på galehus og i graven.

Historien går tilbake til en populær engelsk roman fra 1860. Handlingen er til dels spennende, og oppsetningen prioriterer teater frem for en showpreget musikal.

Trevor Nunn

Regissør er ingen ringere enn Trevor Nunn, tidligere sjef for både Shakespeare-kompaniet og det engelske nasjonalteatret. Det er bemerkelsesverdig hvordan engelske regissører driver vekselbruk mellom klassisk teater og musikal. Kanskje disse to formene befrukter hverandre? Trevor Nunn er en ringrev, som sto bak store Webbersuksesser som ”Cats” og ”Starlight Express”.

Trevor Nunn overgår ikke akkurat seg selv i originalitet i "The Woman in White", som er ganske tradisjonell i fremstillingen av kjærlighetsforviklingene. Han sparer på konfekten der det kunne vært mye mer grøss og gru, for eksempel i en marerittscene.

Video

Det er lite dans, i motsetning til tidligere Webbermusikaler. Scenografien er videofilmer, enten det er slott eller kirke, park, vertshus eller galehus. Videoen er imponerende presist plassert i forhold til personene, og den gir mulighet for høyt tempo i sceneskiftene, - et viktig element i moderne musikkdramatikk. Men når det bare er projeksjoner på veggene, resulterer det også i skuffende nakne scenerom.

Et unntak er en effekt som er nesten like overveldende som den fallende lysekronen i ”Operafantomet”. Denne gang skjer det på en togstasjon...

Høystemt

Lloyd Webbers musikkstil går denne gangen tilbake til den romantiske, operamessige og nesten symfoniske med mange gjentatte temaer i resitativer og sanger. Personlig synes jeg at han musikalsk har gått mye på tomgang de siste årene. Det er lenge siden friskheten og de mange fengende melodiene i ”Jesus Christ Superstar” og ”Cats" fra 1970- og -80-årene.

Med ”Operafantomet” midt på 80-tallet, samtidig med ”Requiem” og kanskje inspirert av denne, forlot han rockestilen og innledet en mer høystemt sangstil.

Irland

Det er nå blitt fem år siden hans forrige produksjon, "The Beautiful Game", som handlet om kjærlighet og fotball mellom engelskmenn og irere, en slags Romeo og Julie-konflikt.

Musikkstilen i "The Beautiful Game", som nå går i Irland, var en tur tilbake til rockemusikalen. Men denne gangen vender Webber på flere måter tilbake til musikalen "Aspects of Love" fra 1989. Denne er kommet i skyggen av mange andre og hadde ingen lang levetid. Men i miljø og musikk er det mange paralleller.

Burlesk

”Italiensk mat, franske viner, jeg spaserer ikke hvis jeg i stedet kan danse”, synger grev Fosco i ”The Woman in White”. Han er det mest originale innslaget i forestillingen, en burlesk italiensk doktor, spilt av veteranen Michael Crawford.

Han synger i en blanding av engelsk music hall-tradisjon og Verdi, samtidig som han lar en hvit rotte løpe rundt på kroppen. Denne rollen frisker opp en forestilling, som selv om den heter ”Den hvite dame”, er ganske mørk.

Tirsdag 3.mai NRK P2 Midt i musikken

Lyd og video

Lenker