R.E.M. holder koken

R.E.M gjør virkelig Norge denne gangen. Etter å ha holdt seg borte fra alminnelige konsertscener her i landet på nesten ti år, trår de like gjerne til med tre konserter i løpet av fem måneder. Med to allerede nesten utsolgte utendørskonserter i Oslo og Stavanger for 50.000 mennesker i juni, og med konserten for 9000 i Oslo Spektrum tirsdag som den første.

Og Spektrum-konserten begynte bra. Med sin spesielle vaskebjørnsminke fra øre til øre krummet Michael Stipe seg rundt mikrofonen, mens Mike Mills og Peter Buck stødig flankerte ham på hver side med bass og gitar. Over scenen lyste R.E.M. mot oss i rødt og blått, mens bandet dro i gang ”Finest Worksong” på en måte som indikerte at dette kunne bli mer fest enn bare traust arbeid.

Stipe sang på rutine. Foto: Ørn E. Borgen, Scanpix.

Noe mangler

Men til tross for ren og distinkt lyd og et like enkelt som elegant scenedesign, var det noe som manglet.

R.E.M. rocket seg rutinemessig igjennom det første kvarteret, før de lot ”Boy In The Well” fra fjorårsalbumet innlede en langt roligere halvtime. Godt gjennomført på alle måter, men uten den emosjonelle gnisten som hever noe fra det gode til det ypperlige. Og der hvor ”Everybody Hurts” vanligvis skaper gåsehud, måtte vi denne gangen nøye oss med kveldens første lightere som varmekilde.

Kanskje er ikke R.E.M. lenger der hvor vi helst ser dem?, tenkte vi. Og konstaterte i forlengelsen at det som svekker bandets siste album ”Around The Sun” (som slett ikke er så dårlig som enkelte vil ha det til!) – at stemningen blir litt for lite variert – også preget konserten. For selv om bandet i Oslo Spektrum vekslet mellom rockere og ballader, ble de likevel framført på en måte som mer utvisket enn framhevet forskjellene. Spenningen uteble, og kjedsomheten truet.

Tett og konsist

Men så langt kom vi heldigvis aldri. For uten å forandre konseptet hadde R.E.M. spilt seg tette og varme, mens vår motstand smeltet og vi kunne glede oss over to treffsikre versjoner av ”Aftermath” og singelen ”Leaving New York”. Begge fra fjorårets album, og begge med sterke REMelodiøse årer.

Og når smellvakre ”Imitation of Life” og krasst støyende Orange Crush” like etterpå viste både spennet og intensiteten vi savnet innledningsvis, var både scene og sal helt på bølgelengde.

Unnskyld!

På bølgelengde var de defintivt også da Michael Stipe i ”I Wanted To Be Wrong” beklaget Bush-regimets egenrådige politikk og krigshandlinger de siste par årene. Stormende jubel som ble fulgt opp med teksten på den smale, rektakulære skjermen over scenen, som for å forsikre seg om at vi virkelig skjønte hva Stipe & Co syns om sitt eget lands myndigheter.

Og det lå mye symbolikk i lufta da Stipe like etterpå introduserte ”Losing My Religion” som låten som nå tilhørte publikum, mens settets avslutning ”The One I Love” nok en gang var lett å elske, med sine elementer som rommet både lys, luft og trøkk.

Trio med støtte av tre

Siden Bill Berry hoppet av for noen år tilbake, har R.E.M. fortsatt som en trio.

Men på turneer er de forsterket, med Ken Stringfellow (ex-Posies), Bill Rieflin og Scott McCaughey. De gjør jobben sin utmerket, uten å kreve plass i rampelyset. Som naturlig nok kretser rundt Michael Stipe mesteparten av tida, selv om heller ikke han overdriver publikumsflørtende dansing eller løping rundt om på scenen. Aller best trives han åpenbart med mikrofonstativet innen rekkevidde, og med Buck og Mills på hver sin side.

Halvtime ekstra

Selvsagt ble bandet klappet inn igjen, og selvsagt ga de oss både gammelt og nytt og uptemporockere og ballader på den halvtime lange veien fra ”What’s The Frequency Kenneth” til ”Man On The Moon”.

Og da de takket for seg etter ganske nøyaktig to timer, etterlot de 9000 tilskuerne høyt oppe et sted, glade for at de har sikret seg noen av de 50.000 billettene til sommerens utendørskonserter i Oslo og Stavanger i juni.

Eller kanskje ergerlige for at de ikke har vært så smarte? For i Stavanger er alt allerede utsolgt, mens det bare er svært få billetter igjen i Oslo.

Lenker