Manu Chao: "Siberie".
Se bilder: Manu Chao på Roskilde i 2002!
Anmeldelse fra Roskilde i 2002: Savnet på Quart
Virtuost er det ikke. Manu Chao er seg selv lik, med en enkel rett frem musikk, blandet sammen av gatesangertradisjoner og barnesanger, fransk chansonhistorie og en alltid tilstedeværende jamaikansk påvirkning - en dose reggae, en dose ska. Og som vanlig, tregreps kassegitar under Manu Chaos
Da Manu Chao ga ut sin siste plate, gjorde han det som et slags lydspor til en illustrert bok. Foto: Francois Guillot, AFP Photo / Scanpix.
skamløst innsmigrende sang. Ord som banalt kunne finne på presse seg på, og enkelte prøvekaniner jeg har spilt Manu Chao for, har benyttet seg av nøyaktig det ordet: Banalt.
En slags symbolfigur
Og likevel har han nådd frem til folket med musikken sin. Og det er ikke din vanlige idolfan jeg snakker om. Musikken hans har funnet grobunn i et helt annet segment av befolkningen i Europa, og i Latin-Amerika - hos de store masser!
På vårt kontinent har han blitt en slags symbolfigur for de mistilpassede unge rebellene, de som sloss mot vindmøllene, de vindmøllende det står Verdensbanken og globalisering på. Og ikke minst: Manu Chao har blitt talsmann for de som har kommet til Europa fra andre deler av verden. Hans store hit, ”Bongo Bong”, handlet jo om akkurat dem som kommer til europeiske storbyer og havner utenfor i et samfunn som ikke klarer å integrere folk fra andre kulturer.
Stjernestatus
Det hele begynte for 16 år siden, i Paris, da han startet Mano Negra, et utpreget fransk og samtidig utpreget internasjonalistisk band, inspirert av The Clash og med stor energi. Etter fem korte og intense år på den franske alternativscenen, med tilnærmet stjernestatus i Latin-Amerika, hoppet han av og stakk. Fem år senere dukket han opp fra intet og slo ned som en bombe med albumet ”Clandestino”, spilt inn her og der over flere år, med lite mer enn kassegitar og båndopptaker som redskap.
Med 1,5 millioner solgte plater på no time og nytt bosted i Barcelona, ga han først ut resten av sangene som hadde hopet seg opp i eksiltilværelsen. Samtidig turnerte han verden rundt og gjorde en av de beste konsertene jeg noen gang har sett, i Roskilde, sommeren 2001 - før han ga ut konsertplate og deretter røyk uklar med plateselskapet. Og borte var han igjen.
Bilag til en tegneserie
Ryktene har gått, selvsagt. Han har dukket opp på en låt her, produsert en plate der, og i fjor høst fikk vi høre at han hadde gitt ut en cd som bilag til en tegneserie i Frankrike. Vel, her er den.
Det er faktisk ikke en tegneserie. ”Siberíe L’etait Contéee” er en cd av Manu Chao som er illustrert i bokform av Wozniak, en polskfødt illustratør i Paris som tidligere har jobbet sammen med Manus far, journalisten og forfatteren Ramon Chao.
Manu Chao synger stort sett på fransk denne gangen, og dette er langt på vei hans oppsummering av årene i Paris, byen hvor han ble født og vokste opp, som sønn av en galisisk far og en baskisk mor.
Fant opp popen på nytt
Da han startet Mano Negra visste han det sikkert ikke, men han fant opp fransk populærmusikk på nytt, og redefinerte hva det ville si å være europeer på slutten av 80-tallet.
Paris var allerede da Europas mest flerkulturelle by, og huset nesten alle musikerne som satte i gang verdensmusikkbølgen: Salif Keita, Khaled, Papa Wemba, Angelique Kidjo, Mory Kanté, alle bodde de i perioder i den eneste byen som med troverdighet kunne kalle seg ”smeltedigel”.
Med dette kulturelle bakteppet kom to av Europas mest interessante band på 80-tallet, Mano Negra og bestevennene i Les Negresses Vertes. De var inspirert av den britiske pønken og dens gjør-det-selv-holdning, men de kopierte ikke britene. I stedet tok de den logiske konsekvensen og gjøv løs på franske chansontradisjoner, hentet frem trekkspell og mandolinen fra tørkeloftet, og allierte seg med naboene de var vokst opp med, de som hadde sine røtter i Algerie, Senegal og Congo.
Et farvel?
Den musikalske betydningen til Mano Negra og Les Negresses Vertes kan nesten ikke overvurderes, og det er denne tiden Manu Chao vender tilbake til på denne platene, hvor han tar en vemodig oppsummering av Paris - og muligens et endelig farvel, hva vet jeg - og det er nærmest rørende når han skriver om en gammel barnesang til et farvel til Helno, hans gamle venn og frontmann i Les Negresses Vertes, som døde av overdose for 12 år siden.
Det er umiskjennelig Manu Chao, det hele, selv om han denne gangen ikke er så oppatt av det latinamerikanske, til fordel for det veldig franske. Her er også en smule afrikansk instrumentering, som vanlig blandet inn på aller enkleste vis, og liksom for å understreke hvor barnlig og enkelt det skal være, bruker han leirgauk og rytmeboks som bærende rytmisk element i låta ”L’Automne Est Las”.
Kler melankolien best
Og som vanlig er det melankolien som kler Manu Chao best. Hans store stryke er nærheten til det han synger og dem han synger til. Han har en stemme som ikke finnes skolert og han klarer knapt å huske mer enn tre akkorder om gangen.
Men han bærer en rotløshet og en tilbakeholdt sorg som nesten ingen andre i moderne populærmusikk, og det er derfor han til de grader har fått den fansen han har, der ute, i den virkelige verden, hvor folk ikke har mat hver dag, hvor de sitter fast i håpløshet i trange transittleire i vente på et visum til Europa eller USA, hvor den eneste trøsten man har, er sangen alle kan, og som hos Manu Chao handler om dem, om deres liv.
I den forstand er Manu Chao er en politisk artist, men han er helt uten slagord og enkle løsninger. Han har faktisk ikke løsninger i det hele tatt. Men han har en melankoli som likevel inneholder trøst, og kanskje, …kanskje et ørlite håp.