Jeg blir utfordret av Nils Øklands siste plate «Bris». Etter å ha hørt de to første melodiene én gang, er jeg ikke helt sikker på om jeg liker det jeg hører. Men for å fordøye tonene skikkelig, må jeg høre den
Nils Økland: "Bris".
flere ganger. For her kreves tid og tålmodighet.
Improvisatorisk
Nils Økland bryter ikke med noen etablerte musikalske sjangere. Det er riktigere å si at han spiller musikk der han uanfektet lar tonene strømme fra sine inspirasjonskilder. Jeg skal ikke ta på meg å peke dem ut, men antyde at barokk og folkemusikk ligger der på ulike måter og preger de enkle og minimalistiske komposisjonene til Økland.
Samtidig er plata improvisatorisk i formen. Sammen med Sigbjørn Apeland på harmonium, Per Oddvar Johansen og Håkon Mørch Stene på perkusjon og Mats Eilertsen på bass, utforsker Nils Økland, som en samtidsmusiker, klangene i samspillet og ikke minst i sine egne instrumenter: hardingfele, viola d’amore, fele og brasj.
Personlig og original
Økland graver seg ned i instrumentene, lokker fram nye klanger og fyller rommene, blant annet i Eidfjord Gamle kirke. Og i dette lydlandskapet får jeg som lytter noen bilder på netthinnen. Jeg reiser i et mørkt rom, jeg ser kirken og føler alvoret i musikken. Jeg ser høsten og jeg ser gammelt treverk. Og jeg kan se den hvite harpiksen på buen slå i været.
Jeg synes plata «Bris» er blitt bra fordi den er personlig og original. Og fordi den har musikere og musikk som våger å dempe farten. For i sin neddempethet hører Nils Økland og hans medmusikere snakke til meg rolig, enkelt og virkningsfullt.
Kulturnytt, NRK P2, 12. november 2004.