Det var en kald søndags ettermiddag på en roskildefestival for noen år siden. Toots and the Maytals sto på hovedscenen. Og der sto vi da, på den enorme sletta, et par tusen stykker, og fikk det hele til å se temmelig glissent ut. Legenden Toots, mannen som innførte ordet reggae i musikkhistoria med singelen ”Do The Reggay” i 1968, var ikke glemt, men han var helt tydelig en passert størrelse i musikkhistoria. Folket vil ha dancehall nå, sant?
Bra? Det er fantastisk!
Toots Hibbert er som man skjønner en gammel mann, med en lang og ærerik karriere bak seg. Reggaefantaster vil kjenne hans perlerad av hitsingler fra 60- og 70-tallet. Ordet ”legende” er knapt dekkende for Jamaicas kanskje største reggaemusiker ved siden av Bob Marley.
Nå har han samlet sin katalog av musikalske skatter og gått i studio med verdensberømte musikere fra mange forksjellige sjangere, og slipper denne uken plata som vel er ment å sikre pensjonen til en gammel hedersmann, opphavsrettspenger var ikke så vanlig på Jamaica på 60-tallet.
Og dette er selvsagt prisverdig, men er det bra?
Bra? Det er fantastisk! Et eksempel: Ta ”Funky Kingston” - den kanskje beste låta på den kanskje beste filmmusikkplata i historia, ”The Harder They Come” fra 1972. Toots & The Maytals gjør den med basslegenden fra James Browns Band, Bootsy Collins, og hiphop-nyskaperne The Roots. Resultatet er Toots møter Roots møter Boots i den låta i historia hvor reggaen yter funken størst konkurranse. Resultatet er magisk.
Ja, det funker
Eller når Toots tar med seg Eric Clapton i studio og gjør den andre store låta fra samme film, ”Pressure Drop”, og se om ikke selv Clapton begår et mesterverk i 2004.
Eller ta den tredje store låta fra ”The Harder They Come”, ”Sweet And Dandy” og se hva som skjer med denne popreggaeklassikeren, når den røffe stemmen til Toots møter avantgardistgitaristen Trey Anastasio.
Og dette er bare begynnelsen. Kraftlaget Toots har fått med seg er forbløffende. Fra gamle rockehelter som Jeff Beck, Keith Richards og Eric Clapton, via reggaelegender som Bunny Wailer, Ken Boothe og Marcia Griffiths til unge stjerner som No Doubt, Shaggy og Ryan Adams. Og ja, det funker.
En lett utgivelse
Jo da, dette er en lett utgivelse. Jeg har vel knapt hørt en lettere utgivelse i hele mitt liv. Selv om enkelte av sangene har tungt innhold, for eksempel gjennombruddslåta til Toots and the Maytals fra 1968, 54-46 Was My Number, som referere til fangenummeret til Toots da han satt i fengsel på 50-tallet, så er tonen på Toots musikk ”uplifting”, for å bruke hans eget språk. Samtidig er det med Toots som med all god reggae – det ligger det dypeste alvor i bånn.
Det at musikk er komplisert gjør den ikke dypere. Ofte er det tvert i mot. Og sjelden har jeg hørt et bedre bevis. Årets beste plate for denne anmelder, så langt. Ikke trur jeg den får konkurrent heller. Til slutt tre legender fra reggaehistoria sammen: Bob Marleys gamle backingvokalist Marcia Griffiths, Ken Boothe og Toots sjøl, i en sang som oppsummerer Toots store kvalitet som sanger: Reggae Got Soul!