Zifa & Tentenbah: Africa Café (The Music Company).
Anmeldt av Arne Berg.
Det begynner lovende. Zifas akustiske gitarøs glir helt pent inn i det afrikanske rytmemønsteret og gir løfter om storstilt popmusikk. Så begynner han å synge. Og i sangen ligger platens problem. Zifa – eller Mikael Eriksson, som er hans svenske navn har en tynn amerikansklydende stemme som gir meg følelsen av at Jackson Brown har reist til Afrika for å finne trommer til kassegitaren. Dessverre, for sammenligningen er dypt urettferdig.
Misjonærbarn
Zifa er et barn av den femte verden, de som er vokst opp i en annen del av verden som følge av foreldrenes utenlandsopphold. Vi i Skandinavia har mange sånne på grunn av vårt internasjonale engasjement gjennom misjonen og bistanden. Et nærliggende eksempel er de norske hiphopperne Paperboys, som møttes og ble grunnlagt i Tanzania, der guttenes foreldre jobber for NORAD.
Mikael Eriksson alias Zifa er misjonærbarn, og bodde i Zaire, nå Congo Kinshasa, fra han var to til han var 16. Her fikk han et forhold til afrikansk kultur som stikker dypere enn det du finner hos din vanlige verdensmusikkentusiast, for eksempel undertegnede. Her fikk han også navnet Zifa, det er også mer enn bare kokettering.
Nytt samarbeid
Da han kom tilbake til Sverige, begynte han å spille med afrikanere som bor i Sverige, og samlet seg etter hvert et kvalitetsorkester rundt seg. Africa Café er hans tredje plate, så vidt vites hans første på distribusjon i Norge.
Det som er nytt nå er hans samarbeidspartner Tentenbah, eller Sekouba Tentenbah Samura, som er en etablert musiker fra Guinea Conakry i Vest-Afrika, og som setter like stort preg på albumet Africa Café som Zifa selv. Heldigvis. For det er når Tentenbah begynner å synge at albumet begynner å leve.
”Africa Café” er nettopp det, et smørgårdsbord med retter fra nesten hele Afrika sør for Sahara. Det spenner fra helt akustiske og tradisjonstunge vestafrikanske små ballader til rytmiske eksplosjoner hvor Zifas oppvekst i Afrikas viktigste popby, Kinshasa, er åpenbar. Oppi det hele østafrikanske gitarløyer og et kor som både vitner om Sør-Afrikas betydning og om Zifas oppvekst i baptistkirkene i Congo – han er jo et ekte misjonærbarn, ikke sant! Også det moderne Afrika er med, i form av rapperen Cool G.
Glir inn i helheten
Heldigvis gir alle disse ingrediensene en bredde på plata og ikke et sprik. Det eneste som spriker er Zifas egen vokal, som er tynn og irriterende og ikke føles som en del av helheten.
De andre svenske innslagene, som kassegitaren og stråkharpan til Jonas Åkerlund glir rett inn i helheten.
Så hva skal man si da? At Zifa må slutte å synge selv og overlate det til Sekouba Tentenbah? Jeg tror faktisk det, for de låtene hvor han er vokalist alene fungerer best, og på sangen Samedi, som er platens enkleste sang, går det repeterende rytmesporet og Tentenbahs intrikate vestafrikanske sang opp i en høyere enhet og blir magi. For meg er det dette afrikansk musikk handler om, det var dette som gjorde at jeg falt i gryta første gang. Zifa og Tentenbah har bare kommet halvveis dit. Men de er på veg.