Gustav Lorentzen

Gustav Lorentzen var mest kjent som Ludvigsen i duoen Knutsen & Ludvigsen , men han er også ambassadør for UNICEF, forfatter av tolv bøker og en iherdig forkjemper av kultur for barn.

• Nett-tv: Se Gustav Lorentzen som programleder for Norge Rundt

Han har mottatt Spellemannprisen seks ganger, hvorav fire som soloartist. Gustav Lorentzen har utvidet begrepet barneunderholdning, og satt en ny kvalitetsstandard ved hjelp av et variert innhold som krever mer av utøveren, men som gir desto mer til lytterne – barna. Han er en artist som tar barn på alvor.

Lorentzen hadde sine tidlige barneår i Bergen, men fullførte skolegangen i Trondheim. Der utdannet han seg til sivilingeniør i akustikk, og traff Øystein Dolmen , som han startet duoen Knutsen & Ludvigsen med. De skilte lag i 1986, og Lorentzen flyttet tilbake til Bergen hvor han innledet et samarbeid med Trygve Thue. Solodebuten Ludvigsens Hostesaft ble utgitt på Lorentzens 40-årsdag i 1987. Ludvigsens Hostesaft var også navnet på orkesteret som akkompagnerte Lorentzen; i seg selv et ordspill på navnet som orkesteret vanligvis er kjent under – Saft . De fremførte selv sin signaturmelodi på platen. Albumet, som var produsert av Ole A. Sørli og Trygve Thue, fikk Spellemannprisen.

Lorentzen laget deretter TV-programmet Ludvigsens Loppemarked, og tegnet ny kontrakt med Ivar Dyrhaug s selskap Norsk Plateproduksjon. Bli blid ble innspilt i Trondheim med Roger Valstad som produsent, og musikere fra både Trondheim og Bergen. Ulf Risnes fra Tre Små Kinesere og Kjartan Kristiansen fra DumDum Boys deltok i koret på nidvisen «Træge Trondhjæm». Albumet ble utgitt på Lorentzens 43-årsdag i 1990. Det var et album der artisten fikk vist sitt sosiale engasjement, bl.a. gjennom sanger som «Barn har rett», «Dame som viser frem rompen sin» og ikke minst «Ikke slå» – om mobbing blant barn. Bli blid fikk Spellemannprisen.

Lorentzen laget TV-serien «1. klasse» i 1992, og forlot samtidig artistnavnet Ludvigsen for å satse videre under sitt egentlige navn. TV-serien avstedkom også en plate, der seriens syngende gjester deltok med hver sin kjente sang. Selv gjorde Lorentzen bl.a. en tolkning av «Draumen om fred» med Ivar Medaas / Vestlandsduoen ’ nynorske tekst. Albumet ble innspilt i Bergen med Thue og Lorentzen som produsenter, og utgitt på artistens 45-årsdag i 1992. Det ble ny Spellemannpris.

I løpet av to dager i juni 1995 ble det gjort opptak av to konserter på Studentsenteret i Bergen. Høydepunkter fra konsertene ble mikset og klargjort for utgivelse av produsent Roger Valstad. Omslaget var ferdig, og dato for utgivelse satt til 28. september 1995 – Lorentzens 48-årsdag. I stedet for «slippefest» ble det rettssak. Lorentzens gamle plateselskap Notabene gikk rettens vei fordi ti av sangene på platen opprinnelig var utgitt med Knutsen & Ludvigsen. Notabene påberopte seg retten til disse sangene, og krevde at Lorentzens konsertplate skulle trekkes tilbake. Etter en opprivende rettssak, der de gamle vennene Dolmen og Lorentzen ble fremstilt som fiender i pressen, gikk Lorentzen seirende ut. Lanseringen av Kanskje kommer kongen – På konsert med Gustav fikk imidlertid en sur bismak. Et stort plaster på såret var det at Lorentzen fikk sin fjerde strake Spellemannpris.

Høsten 1996 ble Lorentzen kontaktet av Tore Strømøy, som holdt på med en TV-serie om en gibbonape som er vokst opp i en norsk familie i Klæbu dyrepark utenfor Trondheim. Han komponerte et dusin nye sanger som ble brukt i TV-serien, og som kom på albumet Amadeus sommeren 1997. Noen av sangene, spesielt «En mamma er en mamma», bar preg av at Lorentzen hadde vært gjennom en tøff periode, men han klarte samtidig å skrive sanger som handlet like mye om apekatten i oss mennesker som det menneskelige i en liten apekatt. Roger Valstad var produsent, Tore Strømøy var forteller, og blant musikerne var Frode Alnæs og Sven Ohrvik. Nok en gang ble Lorentzen nominert til Spellemannprisen.

Lorentzens neste musikalske prosjekt var å komponere og spille inn nye viser til en lydbok om Ole Brumm. Dette resulterte i et tjuetalls sanger fordelt på de to lydbøkene «Ole Brumm» og «Huset på Bjørnehjørnet», begge utgitt av Lydbokforlaget i 1998. Siden den gang har Lorentzen holdt en noe lavere profil som plateartist. Han har imidlertid, til stor glede for tusenvis av barn i alle aldre, holdt en rekke gjenforeningskonserter med sin gamle kompanjong Øystein Dolmen som Knutsen & Ludvigsen.

I tillegg til de mange plateutgivelsene og arbeidet for UNICEF, har Gustav Lorentzen rukket å lage et dusin bøker. Åtte av disse er for barn, mens tre er laget i samarbeid med barnepsykolog Magne Raundalen. Lorentzens mest personlige bok er kanskje «Filledukke» fra 2002, som handler om konas oppvekst på 50-tallet. Hun fikk polio som liten, og boka avspeiler et skremmende samfunn preget av uvitenhet og autoritære holdninger. Det er en viktig bok, fordi den forteller om alt det som Gustav Lorentzen i alle år har kjempet mot: overgrep, formynderi, diskriminering og undervurdering av barn.

Den 21. april 2010 kom den triste meldingen om at «Ludvigsen», Gustav Lorentzen, er død.