John Legend, "Once again", anmeldt av .
På John Legends nye album ”Once Again” finner man mye kompetent ny-soul, men platen er for balladebasert og daff til at Legend bør kalles soulmusikkens store nye stjerne.
Hauset opp
John Legend var omtalt og hauset opp som en sikker soulstjerne lenge før hans første studioplate kom ut i Europa i fjor. Med sin bakgrunn fra gospel og med en litt rå stil skulle han fornye sjangeren, og albumet sto mer eller mindre til forventningene.
Men ”Once Again” er tam i forhold og blir en uinteressant oppfølger, selv om første halvdel har en viss fremdrift
Åpningssporet ”Save Room” har en fin energi der et foroverlent beat og små-røffe gitarer driver en ellers pyntelig og lite spektakulær melodi. Lavmælte og mørke ”Show Me” og spretne ”Stereo” er to godbiter som sammen med høydepunktet ”Slow Dance”, sørger for at albumet i det hele tatt flyter.
Trygt og ensformig
”Slow Dance” kommer omtrent halvveis, og her skuer John Legend uten hemninger tilbake til 60-tallet og soulmusikkens første storhetstid. Dette er en av få låter der jeg får følelsen av at noe står på spill for artisten. Etter denne tar pianodrevne ballader over, og resten av ”Once Again” avleveres i et trygt og ensformig leie farlig nær det søvndyssende
“Where Did My Baby Go” og “Coming Home” blir aldri såre nok til at de betyr noe, og Stevie Wonder-aktige ”Maxine” blir ikke kul nok til at den fenger. Vi har hørt dette bedre før, og til slutt blir jeg sittende med følelsen av flink og selvtilfreds plankekjøring, der artisten har forsømt det som skulle vært hjertet og sjelen i denne musikken.
