De dyrebare timene

Stillheten i rommet var det første Renate la merke til da hun våknet fra narkosen. Nattas hendelser satt i kroppen. Tausheten i det halvmørke rommet gjorde henne redd.

Samboeren Tore sto ved fotenden av senga. Renate gransket linjene i ansiktet hans.

Lydløse tårer.

Han tok opp mobilen. Bildet av den lubne, nyfødte gutten som lå i kuvøsen, tilkoblet ledninger og med øynene lukket, flimret foran øynene til Renate. Hun så ikke klart.

«Han er så fin», sa Tore.

Likevel bredte en lammende følelse seg. Sjokket og fortvilelsen gikk løs på hver celle i kroppen hennes.

«Hadde det virkelig gått så galt?»

Fra kortspill til fødsel

Et døgn tidligere, lørdag 28. mars i 2020, var det helgestemning i det hvite huset med utsikt til fjellene og fjorden, der sørvesten begynte å dra seg til i Molde. Det ble nok ei hjemmehelg for husstanden med sju familiemedlemmer, med dine og mine barn. Pandemien hadde festet grepet om landet. Det åttende familiemedlemmet, som allerede har fått navnet Olav Johannes, kunne melde sin ankomst når som helst.

Ved stuebordet spilte Renate kort med barna da hun plutselig kjente et byks innenfra. Lillebror ga fra seg et kraftig spark. Kanskje var tiden inne, tenkte Renate lettet. Hun var tross alt to dager på overtid.

Renate og Tore kjørte den korte veien til Molde sjukehus. De måtte innom der for å sjekke om fødselen var i gang, før de skulle dra videre til Ålesund sjukehus.

Renate skulle gjennom en risikofødsel. Tidligere fødselshistorikk og mye fostervann bekymret legene. Derfor hadde de bestemt at hun skulle føde i Ålesund, som er et større sykehus med intensivavdeling for barn.

Men på sykehuset i Molde oppdaget de at fødselen allerede var godt i gang. Legene på begge sykehusene ble enige om å ikke sende Renate til Ålesund. De var redd vannet skulle gå og at navlesnora skulle surre seg rundt halsen til babyen, på den nesten to timer lange turen dit.

Renate kjente på en uro.

Den eneste gynekologen som var på helgevakt den ettermiddagen på Molde sjukehus, hadde bare sovet et par timer det siste døgnet. Det som skulle være en hvilevakt, slik det sto i turnusen, ble tre dager med jobbing nesten uten pause.

Denne helga tok han imot fem barn. Ett av dem var Renates og Tores.

I mange år hadde sykehusene i Molde og Kristiansund ei vaktordning som førte til at gynekologene kunne jobbe opptil 80 timer i uka. Ofte gikk gynekologene på vakt fredag morgen, og jobbet helt fram til mandag ettermiddag nesten uten pauser.

Valg som ble tatt denne søndagsnatta i Molde vil følge Renate, Tore og gynekologen resten av livet.

Det gikk for sakte

Etter ti timer følte Renate at det spredte seg en uro seg på fødeavdelingen. Babyen ville ikke ut. Pappa Tore hjalp de to jordmødrene med å legge press på magen til Renate. For det hastet. Babyen måtte ut nå!

Hun merket at det ble gitt korte, hektiske kommandoer.

Hun forsto at det gikk for seint, og kjente at den aktive babyen rørte seg mindre og mindre i magen.

Babyens hjerte slo sakte, men det var det ingen som oppdaget.

Klokka hadde blitt 04.33, og gynekologen ble tilkalt. Han dukka opp tre minutter senere. Han hadde ennå ikke fått hvilt, han var sliten og hadde mistet kontrollen på tiden.

Gynekologen festet sugekoppen på hodet til babyen, men den glapp. Han prøvde å feste igjen, men babyen kom ikke ut.

Jordmora trykte på nødknappen som var festet på veggen.

Ledninger ble røsket ut. Babyen ble skjøvet inn og tilbake i magen igjen. Nå var sykehuset i rød beredskap. Hvert sekund kunne være avgjørende. De ansatte visste at det sto om liv.

I all hast trillet de Renate mot heisen. Operasjonsstua sto klar.

Pulsen løp løpsk

Med katastrofekeisersnitt, og uten skrik, kom Olav Johannes til verden tidlig søndag morgen. Han som var så aktiv i mammas mage kom ut bleik og livløs. Legene fryktet at dette kunne gå galt.

Mens de jobbet iherdig med å gjenopplive gutten, måtte gynekologen ta seg av Renate og skadene hun hadde fått. Fødselen hadde vært brutal for kroppen hennes.

Én etasje over operasjonsstua satt Tore. Han visste ingenting om dramatikken som foregikk under han. Det føltes likevel som klokken gikk baklengs. Han var allerede livredd for å miste begge. Tore hadde vært våken hele natta, han prøvde å sove, men pulsen løp løpsk.

På dette tidspunktet visste han ikke at han hadde blitt pappa, og heller ikke at den vesle sønnen hans lå og kjempet for livet.

Etter vel to timer alene på rommet kom jordmora og spurte om han ville se gutten sin.

Tore fikk et lite glimt av sin nyfødte sønn som lå inne på et siderom, der flere fagfolk jobbet med den lille kroppen.

«Er det han?» spurte Tore.

Det var ikke sånn han hadde sett for seg det første møtet med Olav Johannes.

Han fikk se sønnen sin i noen få minutter og knipset et par bilder, før legene løp av gårde med kuvøsen. Pappaen ble stående igjen, usikker på hva som egentlig foregikk.

Gutten hans skulle rekke ferga. De måtte over fjorden og fjellet i uvær, for å nå frem til Ålesund sjukehus. Hans første reise, og det uten mamma og pappa.

Da Renate våknet fra narkosen, visste hun ikke hva som hadde skjedd. Men det var akkurat som kroppen husket hvor dramatisk det hadde vært. Tausheten i det halvmørke rommet gjorde henne redd.

«Er han død?» spurte hun.

«Nei, han lever», fikk hun til svar.

Det ga henne et håp om at hun snart skulle få holde sønnen sin.

Den nybakte mammaen og pappen hadde vært fra hverandre i flere timer. Da Tore kom inn i rommet, merket hun at noe var galt. Det var ingen glede i ansiktet hans.

Renate fikk bekreftelsen hun fryktet.

I ettertid har Helse Møre og Romsdal blitt gransket av Statsforvalteren i Trøndelag.

Videre skrev statsforvalteren at hjerteslagene til Olav Johannes ikke ble overvåket godt nok. Ingen hadde fanget opp at han fikk for lite oksygen inne i mammas mage. For Renate ble fødselen hardere enn nødvendig, fordi hun fikk medisin som fremskyndet en fødsel som allerede var i gang.

I den interne granskingen gjort av sykehuset selv, kalt en hendelsesanalyse, står det at vaktordningene til gynekologene hadde utløst en høy arbeidsbelastning, og at det var stor risiko for at gynekologene i slike vakter ble trøtte og uoppmerksomme.

Sykehuset skrev også at hun burde ha født i Ålesund.

Ambulansen som kjørte av ferga med den lille pasienten hadde det travelt. I stor fart kjørte de inn i vindkastene over Ørskogfjellet og til sykehuset i Ålesund. Olav Johannes måtte ha mer hjelp.

Nesten fem timer senere kjørte en ny ambulanse over fjellet. Inni sitter Tore ved siden av senga til Renate. Den nyopererte mammaen lå der med foldede hender. Hun hadde ennå ikke sett sønnen sin, og ante ikke om han hadde gitt opp livskampen. Hun ba til Gud om at han måtte klare seg, og tviholdt på håpet.

Senga med Renate ble dratt ut av ambulansen og trillet inn på sykehuset i Ålesund. Endelig skulle mammaen få se babyen hun hadde båret på siden i fjor sommer.

Men Tore og Renate ante ikke hva som skulle møte dem.

Hud mot hud

Døra til barneintensiv-avdelingen ble åpnet. På en benk foran dem lå Olav Johannes med en liten lue, bleie og en vest som skulle kjøle ned den lille kroppen. Han var tilkoblet slanger og ledninger. Hjerte, blod og temperatur ble overvåket. Hjertet slo fortsatt.

Så forsto mammaen og pappaen hvor ille det hadde gått. Den lille kroppen bare lå der helt stille med øynene lukket.

«Vi klarer ikke å registrere hjerneaktivitet», forklarte en lege til foreldre.

Renate satte i et skrik fra sykesenga. Hun snudde seg vekk fra babyen, og ropte i desperasjon og sinne. Den brutale sannheten hadde gått opp for henne. Det var vanskelig å skulle bli kjent med sønnen hun nå skjønte hun snart måtte gravlegge.

Dette første møtet skulle bli det siste, og hun tenkte – stakkars gutt. Hva er det du har vært igjennom? Hva har blitt gjort med deg?

De mange og lange timene inne i mors mage under fødselen førte til at Olav Johannes hadde fått for lite oksygen. Da det til slutt ble tatt keisersnitt, kom han til verden med alvorlig hjerneskade. Gutten som hadde vært helt frisk i mammas mage.

Pappa Tore kjente at det svartnet. Føttene var i ferd med å svikte under han. Tore hørte ikke lenger hva som ble sagt.

Legene koblet fra ledningene og løftet Olav Johannes opp. Ei jordmor fulgte Renate og Tore inn på et lite rom. De tre skulle få den siste tiden sammen.

«Vi tror han skal klare å puste selv i rundt tre timer», sa legen til foreldrene.

12 timer etter at Olav Johannes ble født, fikk han for første gang være nær mamma og pappa. Tore satte seg ned og holdt sønnen sin tett inntil seg.

Så ville Renate bli kjent med gutten sin. Tore la han på brystet hennes. Hud mot hud, hjerte mot hjerte. Hun kjente på håret hans. Den spesielle babylukten. De myke, lubne armene. Da han pustet ut, følte hun at hun kunne høre stemmen hans.

Jordmora kom med et speil, fordi Renate ikke klarte å vri seg. Det verket for mye i den nyopererte kroppen. I speilet kunne hun studere ansiktstrekkene til sønnen sin. En sterk, liten kar som aldri fikk sjansen.

Det var helt stille og halvmørkt i rommet. De ventet på at det lille hjertet skulle slutte å slå.

Svikt

Gynekologen som tok imot Olav Johannes og fire andre barn i Molde den helga, hadde bare sovet to timer på tre døgn.

– Jeg tar på meg ansvaret, og må leve med dette resten av livet, sier han.

Han skulle ønske han var uthvilt og tenkte klart den natta, men vaktordningen satte en stopper for det, forklarer han. Gynekologen merket ikke at det hadde gått så mange timer, og at Olav Johannes ikke fikk nok oksygen.

Han legger til at han og flere i mange år har prøvd å stoppe vaktordningen, som førte til enorm arbeidsbelastning. Men det har vært uenigheter mellom fagfolkene internt.

Avdelingssjefen for fødeavdelingene i Molde og Kristiansund, Øyvind Nytun, innrømmer at det ikke ble lagt til rette for hviletid og en god arbeidshverdag for de ansatte under disse vaktordningene.

– Det er vi som arbeidsgiver som har sviktet, fordi vi har satt våre ansatte i en umulig situasjon, sier Nytun.

Vel en måned før Renate fødte skjedde en lignende hendelse på Kristiansund sjukehus. Der døde ei lita jente under fødselen. Ifølge statsforvalteren fikk ikke mor og barn den hjelpen de trengte.

Etter de to hendelsene har sykehusene hatt en gjennomgang, i en ROS-rapport. Der skriver ledelsen i Helse Møre og Romsdal at de er bekymret for om man klarer å opprettholde et fullt ut forsvarlig arbeidsmiljø.

Statsforvalteren konkluderer med at ingen enkeltpersoner får kritikk, men hele helseforetaket. Sagt med rene ord: Dette er systemsvikt.

I ettertid har ledelsen valgt å samle alle fødsler fra Nordmøre og Romsdal på sykehuset i Molde inntil videre, nettopp på grunn av mangel på jordmødre og gynekologer. De har også endret de omstridte vaktordningene. I tillegg har de fått nytt utstyr på begge fødeavdelingene, og de ansatte har fått mer opplæring på fosterovervåking. De jobber også med å få ansatt flere jordmødre og gynekologer, forklarer Øyvind Nytun.

Men disse tiltakene kom for seint for Olav Johannes.

Ville ikke slippe

De sju timene de tre hadde sammen, nærmet seg slutten. Olav Johannes klarte å kjempe dobbelt så lenge som legene hadde trodd.

Han lå fortsatt på brystet til Renate da hun kjente at hjerteslagene slo svakere og svakere. Nå var det ikke mer håp, men hun hadde ikke lyst til å gi slipp på den lille gutten sin.

– Jeg kjente at hjertet hans sluttet å slå siden det ikke lenger dunket mot mitt hjerte, sier Renate.

På disse få timene hadde foreldrene rukket å bli kjent med Olav Johannes, minstegutten i familien.

– Selv om det var få timer, var det et helt lite liv, sier Renate.

Vel ett år etter timene på sykehuset sitter Tore og Renate i sofaen hjemme i det hvite huset i Molde.

– Nå kunne han ha stabbet og gått rundt her. Han kunne ha opplevd sin andre 17. mai, og lekt med alle søsknene sine, sier Renate.

På en hylle i stua, ved siden av et bilde av Olav Johannes og en engel, står ei mønstret eske. I den ligger et lyseblått babyteppe, en lue, et par sokker og to album om Olav Johannes.

De tenker på han hver dag, de drømmer om han, og han er den siste de har i tankene når de sovner om kvelden. De har så mange ubesvarte spørsmål. Hadde han det vondt? Hvor mye fikk han med seg av det som skjedde? Hvordan er det mulig at en frisk, fullbåren gutt kunne dø?

Savn, sorg, meningsløshet og et voldsomt sinne preger fortsatt Tore og Renate.

– Vi forteller vår historie for at det ikke skal skje igjen. Ingen skal være nødt til å oppleve dette. Hvis vi kan redde ett liv med vår historie, er det verdt det, sier Tore.