– Eg er kanskje den einaste som driv med denne sjangeren, om me skal kalle det for det, seier Ole Haugan.
– Eg byrja å skrive postkort, og det gjer eg kanskje på ein litt uvanleg måte. Eg skriv små historier i føljetongar til sju av barnebarna, seier han.
LES OGSÅ:
Samlar på kort
Når pensjonisten, forfattaren, og den tidlegare lektoren ikkje er på hytta si på Giske brukar han gjerne å gå på månadslange turar rundt i verda med kona Gurid Bonsaksen.
Etter å ha gått to og ei halv mil dagleg, finn han inspirasjon og tid til å skrive. Då er det postkortnoveller det går i, eller små forteljingar som han får plass til bakpå korta.
– Kona parkerer meg på ein fortausrestaurant medan ho utforskar kulturen der me er. Då synest eg det passar bra å finne fram notisboka mi, og så går det rett ned på postkortet, seier Haugan.
Han tar med seg postkort han har skaffa andre stader, eller så kjøper han fine kort han kjem over. Observasjonar frå turane, og motivet på framsida blir gjerne brukt som inspirasjon.
– Det er lov å kladde, det er nødvendig. Viss du ikkje gjer det, så tar du ikkje skriveriet på alvor, seier han.
LES OGSÅ:
Byrja med Nattradioen
Ein konkurranse på Nattradioen var det som gjorde at Ole Haugan kom borti sjangeren postkortnovelle. Lyttarane blei bedt om å skrive inn korte historier.
– Det skulle aldri vera lenger enn det du fekk plass til bakpå eit postkort. Eg kasta meg uti dette, og svarte. Eg synest det var veldig artig, og veldig utfordrande, seier Haugan.
Sjangeren var ikkje ny då NRK sette i gong konkurransen.
– Eg las tilfeldigvis ein gong at dette med postkortnoveller visstnok er ein sjanger som kjem frå Italia, og det var ein populær sjanger då NRK plukka det opp, seier Haugan.
HØYR SAKA:
Godt mottatt
Han skriv kanskje fire postkort til kvart barnebarn, på kvar tur, og dei blir godt tatt imot.
– Det er kjekt å få postkort der det ikkje berre står at dei har det kjekt, men at dei skriv historier, seier Endre Haugan Tøkje (13).
At bestefaren teiknar på postkorta er ekstra kjekt for dei litt yngre.
– Ein gong teikna dei fjes på fjell, og ein gong handla det om at «besten» hadde sprettert og redda «besto», seier Anders Haugan Tøkje (9).
– Det er morosamt, for du veit aldri kva som kjem. Plutseleg kan du få bilete av ein ape, og så står det at det har komme ein ny type ape, seier Eilif Haugan Tøkje (11).
«Besto» Gurid Bonsaksen set pris på postkorta mannen hennar skriv, og å vera ein karakter i historiene finn ho seg i.
– Eg sensurerer aldri. Han sender det han vil, og det er gode forteljingar, så dei må eg berre gå god for. «Besto» i trøbbel er heilt greitt, seier ho og smiler.
LES OGSÅ:
LES OGSÅ: