EU-debatten - en kjepp i hjulet

ANALYSE: Det er åpenbare grunner til at Høyre reiser EU-saken nå.

Blir Island med i EU står Norge alene igjen utenfor med sin EØS-avtale. Norge må godta en rekke EU-direktiver likevel uten å ha politisk innflytelse på de avgjørelsene som blir tatt i EU.

Flere grupperinger som var i mot EU-medlemsskap i 1994 som for eksempel norske fiskere, gir nå signaler om at Norge bør vurdere medlemskap.

EU-saken gir også Høyre en mulighet til å stå frem som et tydelig parti i en sak der andre partier har problemer. Høyre har et stort behov for slike saker. EU-saken gir også Høyre en anledning til å angripe Arbeiderpartiet fordi Arbeiderpartiet ikke kan tone flagg i EU-saken nå.

Men alle andre partier har interesse av å legge EU-saken død så lenge stortingsvalgkampen pågår, enten fordi saken virker splittende eller fordi saken står i vegen for et regjeringsprosjekt.

Derfor blir ikke Høyres forsøk på å sette EU-saken på dagsorden noe annet enn et slag i luften.

EU-saken - ikke nå, takk!

Den rød-grønne regjeringen består av tre partier som alle har et klart standpunkt til EU-medlemsskap. Senterpartiet og SV sier nei. Arbeiderpartiets ledelse og et stort flertall av stortingsgruppen sier ja. På grunnplanet i Arbeiderpartiet meningene delte, men EU-saken skaper ikke noe engasjement der.

Men så lenge de rød-grønne partiene er enige om å fortsette regjeringssamarbeidet i fire år til er EU-saken en kjepp i hjulet. For Senterpartiet og SV er dette selvfølgelig helt greit. Så lenge EU-saken er en ikke-sak blir Norge stående utenfor EU.

For de mest glødende EU-tilhengerne i Arbeiderpartiet er det ikke fullt så greit. Men på kort sikt vil regjeringsspørsmålet være viktigere enn EU-saken for Arbeiderpartiet. Og her vil man kunne lene seg til følgende argument: Så lenge det ikke er noe klart flertall for EU-medlemsskap i det norske folk er det heller ingen grunn til å ta opp igjen EU-spørsmålet.

Det argumentet er selvfølgelig ikke uproblematisk fordi det betyr at politikerne skyver folket foran seg i en sak som er av svært stor politisk betydning.

Borgerlig uenighet

Men også Høyre tar sikte på et regjeringssamarbeid etter valget som gjør det vanskelig å sette EU-saken på dagsorden. Ett av regjeringsalternativene er en regjering med Høyre, KrF og Venstre. Både KrF og Venstre sier foreløpig nei til norsk EU-medlemskap. Men historisk sett har tilknytningen til Europa vært en vanskelig sak for Venstre og KrF.

EF-spørsmålet ødela Venstre etter at de mest profilerte tilhengerne av EF-medlemsskap marsjerte ut av partiet under landsmøtet i 1972. Siden den gang har Venstre vært et nei-parti, men antallet ja-tilhengere har gradvis økt. Under landsmøtet i vår var det et åpent spørsmål hvorvidt Venstre kom til endre standpunkt, men flertallet sa nei. Det skjedde etter en kuvendig fra Venstre-leder Lars Sponheim som først flagget et ja-standpunkt fra talerstolen for deretter å stemme nei.

KrF står samlet om et nei til norsk medlemsskap i EU. Det er lite som tyder på at partiet kommer til å endre standpunkt. Men spørsmålet om Norges forhold til Europa har aldri vært noen vinnersak for KrF. I boken Tru og makt. Kristelig Folkepartis historie 1933-2008 (2008) skriver partihistorikeren Kåre Olav Solhjell at det svake valgresultatet i 1993 - til dags dato det nest svakeste i partiets historie - skyldtes at KrF hadde stemt for EØS-avtalen.

FrP - ja, tja eller nei?

Heller ikke Fremskrittspartiet ønsker noe fokus på EU-saken nå. For det første har dette historisk sett vært en dårlig sak for partiet. EU-saken bidro til et katastrofevalg for FrP i 1993.

Nå er partiet splittet i synet på om Norge bør søke EU-medlemsskap. Det gjenspeiler seg også blant partiets fremste kandidater i Møre og Romsdal. En rundspørring som Sunnmørsposten har gjort viser at verken Harald Nesvik eller Mette Hanekamhaug vil flagge noe ja til norsk EU-medlemsskap. Oskar Grimstad som er FrP sin andrekandidat, er derimot EU-tilhenger.

Men hovedproblemet for Fremskrittspartiet er at EU-saken tar fokus vekk fra andre saker som er langt viktigere for partiet.

Dersom EU-saken fortrenger for eksempel innvandringssaken fra den politiske dagsorden vil det ramme FrP svært negativt.

Stiller Høyre ultimatum?

Høyres andrekandidat i Møre og Romsdal, Torgeir Dahl, har gjort det klart at han mener Høyre må stå fritt i spørsmålet om norsk medlemskap i EU de neste fire årene. Dahl vil ikke ha en gjentakelse av det som skjedde under dannelsen av Kjell Magne Bondeviks Høyre-sentrum regjering i 2001 da EU-saken ble lagt til side.

Dette er et dristig standpunkt fordi det svekker muligheten for en borgerlig regjering etter valget. KrF vil ikke godta et ultimatum. Heller ikke i FrP vil dette falle i særlig god jord. Høyre kan bli beskyldt for å stå i vegen for en borgerlig regjering etter valget. Og det spørs om EU-saken blir viktigere enn regjeringsspørsmålet når valget er over, og partiene eventulet vil starte forhandlingene om regjeringsmakten.

På den annen side så er ikke Høyre sitt forsøk på å sette EU-saken på dagsorden så veldig mye verdt dersom partiet ikke har tenkt jobbe aktivt for norsk medlemskap i EU de neste fire årene.

Spørsmålet er om EU-saken skaffer Høyre sårt tiltrengte velgere. EU-saken setter neppe fyr på velgerne nå. Men det er en sak der Høyre fremstår som klar og tydelig - i motsetning til alle andre partier som feier saken under teppet.