Da han gikk inn i flyet i Bergen satte han seg bevisst ved vingen. Det var nok trygt, tenkte han. Han satt ved midtgangen, og i sine egne tanker da uværet fikk turbulensen til å slå inn. I Namsos skulle han i møte med en vaksineprodusent for fisk. Dit kom han aldri.
– Det er den verste flyturen i mitt liv, forteller han.
Tirsdag kom skrekkmeldingen om 150 døde i flystyrt i Provence. Flyet ble styrtet med vilje. Tuene tenkte da ekstra over det han opplevde 27. oktober i 1993.
- Les også: Alt om flystyrten i Frankrike
Været ble verre jo nærmere de kom Namsos, men turbulensen skremte han ikke.
– Jeg hadde ikke flyskrekk, men etter hvert begynte jeg å bli kvalm.
Ingen forvarsel
Brått hørte de lyden av flyet som slo mot tretoppene. Tuene husker at det minte han om hagl mot blikktak. Få sekunder senere lå flyet knust i skogholtet.
– Når skjønte du at det ikke kom til å gå bra?
– Det var først etter det enorme smellet. Vi fikk ikke forvarsel. Vi hørte dunkene når vi gikk gjennom skogen, men det var bare sekunder før.
- Les også:
Tuene forteller at det var så mørkt at de ikke så bakken under seg ved innflyvningen til Namsos. Han beskriver braket som voldsomt – men plutselig ble alt stille. Som følge av at flyet traff tretoppene i et stort skogsfelt, mistet det mye fart, og mange overlevde ulykken.
– Jeg rakk aldri å bli redd – alt gikk så rask. Da vi hadde landet var jeg kjapp med å komme meg ut. Alt var dynket i flyparafin, og jeg fryktet at noe kom til å ta fyr.
Se Dagsrevyens dekning av flyulykken 28. oktober 1993.
Krasjen knekte flyet
Flyet hadde knekt i to, og setene bak Tuene var borte.
Det var mørkt, vått og veldig kaldt. Og helt stille. At flere hadde omkommet visste de ikke før flere timer senere.
– Jeg hadde flaks. Han som satt ved siden av meg overlevde ikke.
Sunnmørsmannen hadde overlevd en ulykke han neppe vil glemme.
Allerede dagen etter satt han seg i et fly igjen. Da betydelig mer skjelven enn dagen før.
