«Fordi Camilla ville hjelpe ham, mistet hun livet»

Jorunn Olsen fant datteren Camilla med en kniv i siden tre dager før hun skulle flytte fra sin psykisk syke samboer. Hun er ett av 53 ofre i psykiatridrapene som er drept av en av de som stod seg aller nærmest.

Jorunn Olsen sitter i sofaen hjemme på Holmlia og forteller om datteren, Camilla Samira Olsen. Datteren som bare ble 32 år – er ett av 102 ofre for alvorlig psykisk syke drapsmenn i perioden 2003-2012.

Og som over halvparten av disse ofrene - drept av en av de som sto dem aller nærmest.

Den blide og omgjengelige jenta som kunne kuppe høyttaleranlegget på lokaltoget inn til Oslo S for å annonsere stoppesteder da hun var liten, smiler fra bildet på hyllen ved siden av sofaen.

Et annet bilde viser jenta som delte ut klemmer til ukjente når hun var med mor på kafé.

Det er nettopp denne tiden mamma Jorunn liker best å se tilbake på: Den uskyldige, naive jenta som danset disko og jazz, spilte håndball, elsket å leke og le.

Bilder fra Camillas siste år er det derimot færre av. Da er den unge kvinnen ofte sliten, lei seg og fortvilet – og smiler ikke lenger til kameraet.

Hun krangler mye med samboeren (37). Det er åpenbart at han har psykiske problemer, og slik har han vært lenge. Så syk, at han tidligere har gått med skuddsikker vest. Hvisket når han snakket, i frykt for å bli overvåket. Og sovet med kniver under puten. Han har vært tvangsinnlagt, men livet blir ikke bedre for Camilla når han slippes rett hjem til henne og deres ett år gamle barn igjen.

Kun to ganger gang har 37-åringen meldt seg til den distriktspsykiatriske helsetjenesten (DPS) etter at han ble skrevet ut fra et tvangsopphold på psykiatrisk sykehus i 2008.

Parets sønn er det Camilla som passer mest. Dermed sitter hun igjen med ansvaret både sønnen og for en svært syk mann, som avfeier alle hint om egen tilstand. Til tross for at han har fått diagnosen paranoid psykose.

Tvangsinnleggelsen i 2008 skjer kort tid etter at de to finner tilbake til hverandre for andre gang, etter først å ha vært ungdomskjærester. Jorunn ble glad i datterens kjæreste første gangen, og mener innledningsvis at det er stas at de to er sammen igjen.

Men denne andre gangen er noe helt annerledes. Det merker moren allerede første gangen hun hilser på ham igjen. Mye mer tilbakeholden, distansert og vanskelig å forholde seg til. Mangel på ydmykhet. Et voksende kontrollbehov. Han skal ha full kontroll over hvor Camilla er til enhver tid. Når de to ikke er sammen ringer han henne ustanselig. Og han synes det er svært vanskelig at hun er alene med andre.

Til tider bestemmer han helt ned på detaljnivå over Camilla og sønnens liv –som hvor samboeren skal sitte i når de er i samme rom.

Camilla tar ifølge moren initiativ til familierådgivning – uten at det gir synlige resultater. Men familieterapeuten kobler etter en tid inn barnevernet, som på sommeren 2010 er klar på en ting: Ettåringen bør ikke være alene med faren sin.

Det er sommer, og Jorunn tar ut ferie for å være hjemme hos dem og passe barnebarnet i familiens hus på Kolbotn utenfor Oslo mens datteren er på jobb. Dermed blir hun gående mye inne med den arbeidsløse samboeren, og bildet datteren har tegnet av en syk og kontrollerende mann blir tydelig også for moren.

Likevel antyder Camilla aldri at hun er redd for at samboeren skal skade henne fysisk. Men kontrollen, temperamentet og mangelen på profesjonell hjelp for problemene har lenge gjort henne usikker på hvor lenge hun klarer å være sammen med ham.

Hun oppsøker krisesenter, betror seg til venninner og moren. Den unge kvinnen rives mellom ønsket om å reise og tanken om at hun bør være der for kjæresten som sliter. I slutten av juli bestemmer hun seg. Hun skal ta med seg deres felles barn og flytte fra samboeren. Men ikke før hun vet at han får hjelp. Hun kan ikke tvinge ham til å få profesjonell hjelp, men hun kan forsikre seg om at han har noen som bryr seg om ham rundt seg når hun drar.

Hun er fortsatt glad i ham – og vil ikke at han skal stå på bar bakke med en skrantende psykisk helse. Foreldrene hans er på ferie i Frankrike, men kommer snart hjem. Denne nest siste julidagen i 2010 er det bare tre dager til det skal skje.

Tre dager til, så skal hun hjem til mamma Jorunn og begynne jakten på et nytt sted å bo, en ny start. «Jeg klarer ikke mer, jeg må flytte», sier hun.

Camilla ringer moren etter jobb denne dagen. Fra matbutikken spør hun om Jorunn vil komme og spise middag med henne. Men Jorunn har akkurat spist og svarer at hun tror hun må vente litt. Camilla ber henne ta det med ro i kveld og slappe av. Greit, tenker hun, og blir hjemme. Hun har jo vært mye hjemme hos datteren i det siste. Men ved nitiden om kvelden kommer en frykt hun aldri har kjent på for datteren før.

Hun ringer Camilla mange ganger. Men får ikke svar. Prøver å berolige seg med at mobilen sikkert ligger gjenglemt i bilen. Samboeren tar heller ikke telefonen. Skal jeg ringe politiet, spør hun seg selv. Nei, nå må du ikke være overnervøs, kontrer den selvformanende stemmen. Men når anropene forblir ubesvarte også neste morgen, kommer angsten for fullt.

Hun ringer en venninne av datteren som også stusser over at hun ikke får kontakt med Camilla. Ring politiet, sier venninnen. Men politiet svarer ikke når Jorunn til slutt bestemmer seg for å ringe. Dermed tar hun med seg en venninne og reiser ut til huset på Kolbotn.

Inne i parets rekkehus blir Camilla funnet drept med 21 knivstikk i arm og overkropp av mannen hun fikk barn med og en gang la fremtidsplaner med. Hennes skjebne er en gjenganger i drapsstatistikken.

• 1 av 2 kvinner som er drept av en alvorlig psykisk syk person i perioden 2003-2012 er drept av en nåværende eller tidligere partner.
• 1 av 2 kvinner, menn og barn som blir drept av en alvorlig psykisk syk person er i nær familie eller partner med gjerningspersonen.

Ifølge drapsforsker Vibeke Ottesen ved Universitetet i Oslo viser internasjonal forskning en klar sammenheng mellom drap begått av psykisk syke og nære relasjoner til offeret. Og i land som Norge, med en lav drapsrate og et velfungerende velferdssamfunn med lavt konfliktnivå, er dette nøkkelfaktorer ved drap.

– I og med at vi har få drap i Norge, er det to tendenser som vil gjøre seg gjeldende. Den første er at mange av drapene vil være i nære relasjoner. Og mange av disse vil være begått av personer med psykiske lidelser, sier Ottesen til NRK.

Ifølge Ottesen viser forskning at når alvorlig psyke personer begår drap, tar de oftere livet av personer i nær relasjon med dem – enn gjerningspersoner uten en slik diagnose.

– Er det snakk om et drap mellom bekjente, er det sjeldnere at gjerningspersonen har en psykisk lidelse. Men ved partnerdrap øker denne sannsynligheten. Og har du genetisk tilknytning - som for eksempel barn og foreldre - finner man den største sannsynligheten for at gjerningspersonen er psykisk syk, legger Ottesen til.

Det samme bildet tegner rettspsykiater Randi Rosenqvist. Hun er spesialist i psykiatri og tidligere leder av Rettsmedisinsk kommisjon. Gjennom sin lange fartstid som rettspsykiater har hun observert flere alvorlig psykisk syke drapspersoner.

– De som har en sykdom som gir psykoser dreper i stor grad sine nærmeste pårørende, eventuelt naboer eller noen de kjenner. Det er mye sjeldnere at de dreper utenforstående, sier Rosenqvist til NRK.

Alvorlig psykisk syke gjerningspersoner kan ha vært syke i mange år uten å drepe. Den utløsende faktoren er ofte en livskrise. I partnerdrap dreier dette som regel seg om at den ene parten, vanligvis kvinnen, vil ut av forholdet.

– Mannen opplever det som en livskrise. Det er visse psykiske lidelser, som personlighetsforstyrrelser, som gjør det vanskeligere for mannen å takle den livskrisen det er at kvinnen går fra ham. Det gjør dem ekstra sårbare for den dette, og kan føre til at han reagerer eksplosivt, sier Ottesen.

Andre utløsende kriser kan være en mor eller far som sliter med å strekke til som forelder. Det er også vanlig at vedkommende, tross langvarig sykdom, ikke har vært innenfor det psykiatriske hjelpeapparatet det siste året før drapet skjer.

– Noen av dem kan ha avlyst den siste timen de hadde med hjelpeapparatet, eller latt være å følge behandlingsopplegget. Dette er en alvorlig risikofaktor for at de enten kan begå vold eller skade seg selv eller andre, i verste fall begå drap. Derfor er psykiatrien nødt til å være obs på de som ikke har bedt om hjelp det siste året, eller som ikke har kommet til den siste timen.

– Hvordan kan samfunnet forhindre flere drap begått av psykisk syke personer?

– Det handler om å gjøre hjelpetilbudet tilgjengelig. Enten det er snakk om de som har en psykiatrisk lidelse eller ikke. Det handler om å være tilstede når folk går gjennom livskriser og spørre om de har drapstanker. Psykiatrien i Norge er som i alle andre land strukturert slik at du skal fokusere på pasienten. Da går ikke hjelpen videre til familien, de som bor med vedkommende. Og man får ikke sett på hvilke behov de kan ha, svarer Ottesen.

Norsk krisesenterforbund mener det psykiske hjelpeapparatet må bli flinkere til å spørre om vold. I samråd med Helsedirektoratet har de akkurat avsluttet prosjekt som skal styrke tilbudet til voksne som har problemer knyttet til psykisk problemer, vold og rus.

Prosjektet avdekket at mange i hjelpeapparatet er usikre på hvordan man skal spørre, og hva man skal tilby.

– Jeg tenker det er viktig at personer som er i en livskrise får noen å snakke med, at førstelinjen må bli flinkere til også å bringe opp drap som tema. Vi vet også at bruddfasen er ekstremt farlig. Det må alle som jobber med mennesker i slike situasjoner vite, sier daglig leder i Krisesenterforbundet, Wenche Holmberg Nielsen, til NRK.

– Dessuten er det viktig at når den voldsutsatte kommer til krisesenter med eventuelle barn er det også viktig at den som er hjemme, voldsutøveren, også får oppfølging, legger hun til.

Hjemme hos mamma Jorunn på Holmlia er ikke tingene til Camilla pakket vekk. I den samme sofaen som hun satt i fredagskvelden 30. juli 2010 med en stikkende følelse av at noe er galt, har hun nå tatt fram skrinet hun fikk fra Camillas venninner med bilder og gjenstander fra datteren.

I den er det først og fremst en jente med store øyne og stort smil vi blir kjent med når Jorunn tar frem bunken med bilder. En liten jente som leker med katten sin, danser i flott kostyme, friserer bestefar, er i barnehagen. Med en fremtid foran seg som aldri ble så lang som den kunne blitt.

Tre og et halvt år etter drapet gjør det fremdeles vondt å være hjemme. Og det gjør vondt å kjøre forbi bensinstasjonen der datteren alltid kjøpte morgen-kaffen sin. Hun var en skikkelig kaffe latte-jente, og mer skal ikke til før savnet velter opp igjen.

Camillas samboer blir pågrepet i Polen to dager etter drapet, etter en intensiv politijakt. Med seg på bilflukten østover har han hatt parets barn. Ettåringen blir hentet hjem av Jorunn noen dager senere. I Follo tingrett året etter blir samboeren dømt til tvungent psykisk helsevern.

Han får etter drapet diagnosen paranoid schizofreni, som er en gjenganger i NRKs oversikt over alle drap begått av alvorlig psykisk syke i denne tiårsperioden.

• 4 av 10 ofre er drept av en person med diagnosen paranoid schizofreni
• 4 av 10 ofre er drept av en person med alvorlig personlighetsforstyrrelse,

Drapet skjer ifølge psykiatrispesialist Pål Grøndahl gjerne under et psykotisk utbrudd. Det kjennetegnes ved at en person kan oppleve hallusinasjoner, tankeforstyrrelser og vrangforestillinger. Følelsen av å være forfulgt, overvåket, utsatt for komplott eller forgiftninger er fremtredende. Da er det ikke lett å overbevise vedkommende om at dette ikke henger sammen - for å bruke Grøndahls egne ord.

• Les mer om hvem gjerningsmannen er i nettdokumentaren «De visste ikke hvem de hadde i hus»

Diagnosen er ikke ensbetydende med å være voldelig og bli drapsmann, men for en liten gruppe syke kan den dype realitetsbristen sykdommen medfører føre til alvorlig voldelige handlinger – og drap. Man blir, ifølge rettspsykiater Henning Værøy, redd, kommer i forsvarsposisjon – og et blikk kan være nok til at det går galt.

Selv hevder samboeren at han kun dro på ferie med barnet drapshelgen, og at han tror Camilla lever og befinner seg i utlandet et sted.

Turbulensen i forholdet og Camillas ønske om å flytte fra ham, mener han er i tråd med det man bør regne med i et kjæresteforhold.

Etter drapet vurderte Helsetilsynet om behandlingen som var gitt Camillas samboer var god nok. Konklusjonen var at det ikke fantes holdepunkter for at behandlingen var i strid med kravet til forsvarlig virksomhet. De råd som ble gitt om videre oppfølging var ifølge Helsetilsynet i tråd med god praksis.

Jorunn slår seg ikke til ro med at det skal være slik. At en mann som er blitt vurdert i så dårlig psykisk forfatning at han blir tvangsinnlagt, deretter kan slippe ut og tilsynelatende overlates til seg selv en drøy uke senere, finner mamma Jorunn svært kritikkverdig. En henvisning til DPS er lite verdt hvis ingen sjekker at den faktisk blir fulgt opp. Da blir det ofte familien eller en partner som sitter igjen med ansvaret. Det viser at systemet ikke fungerer, mener hun, og stiller flere spørsmål:

• Hvilke forutsetninger har den som er syk til selv å skjønne alvoret og følge opp henvisninger og medisiner?
• Hvilke forutsetninger har pårørende til å sørge for at den syke får den omsorg og behandling den trenger?

Jorunn klarer ikke å befri seg fra tanken om at dersom datterens samboer hadde fått profesjonell hjelp – så kunne man unngått drap. Og Camilla kunne levd i dag.