Tårer for Lilly
Den vietnamesiske båtflyktningen Quang Nhu Vo var bare timer fra døden da han ble reddet. I 31 år har han tenkt på kvinnen på båten som tok seg av ham.
Sørkinahavet, november 1983: Quang Nhu Vo vet ikke hva kvinnen i den brune kjolen heter. Alt han vet er at hun gråter når hun vasker ham.
Han kjenner hvor forsiktig hun er. At hun ikke bryr seg om hvor skitten han er, om han har sår. Hun er som en mor som vasker sitt barn.
Quang Nhu er nettopp blitt båret ombord i den norske båten Höegh Fortuna på en rød båre.
Han er bare 17 år. I 52 dager har han flytt rundt på havet sammen med de andre båtflyktningene i en liten trebåt, nesten uten mat og drikke. Da de seilte fra Vietnam var de 50 mennesker. Nå er 33 døde.
Etter et halvt døgn på Höegh Fortuna kommer helikopteret som henter Quang Nhu og de andre flyktningene til sykehuset. De vet ikke navnet på båten eller mannskapet. Men de glemmer dem aldri.
Her kan du se Quang Nhu fortelle om redningen:
Lørenskog, november 2014: I stua står en svart trillekoffert, ved siden av veggen med familiebildene av kona og de tre sønnene. Flybilletter til Stavanger er kjøpt.
– Jeg må dra dit, jeg må besøke graven hennes, sier Quang Nhu (48).
De siste to ukene har han sovet dårlig, følt seg urolig, han har måttet ta små pauser på jobben på varemottaket.
Båtflyktningene har nemlig endelig klart å finne navnet på båten og mannskapet som reddet dem, flyktningene har møtt flere av dem.
Den siste de fikk navnet på var kvinnen i den brune kjolen. Hun heter Lilly Hagerup. Men da han ringte sønnen hennes, Leif Ingve Olsen i Stavanger, fikk han beskjeden: Lilly døde for fem år siden.
– Jeg kan ikke møte henne. Men jeg er sikker på at hun ønsker å se oss igjen, sier Quang Nhu.
Sammen med åtte av de andre overlevende fra båten skal han reise for å besøke graven og møte familien hennes.
Lenger ned i saken kan du se videoen fra møtet.
De ni båtflyktningene er noen av mange vietnamesere som flyktet etter Vietnamkrigen. Mellom 200.000 og 400.000 vietnamesiske flyktninger døde på havet, ifølge FNs høykommisær for flyktninger.
Fortsatt dør mange flykninger på havet. Siden nyttår har minst 3000 mennesker på vei til Europa mistet livet i Middelhavet, ifølge The International Organization for Migration. Mørketallene kan være store.
Hva slags lidelser de kan oppleve, vet Quang Nhu noe om.
Sør-Vietnam, september 1983: En mann kommer sent om kvelden og henter Quang Nhu hjemme i byen Can Tho, 17 mil fra Saigon.
Quang Nhu mistet faren sin da han var liten. Nå vet han at han trolig aldri skal møte moren, lillebroren eller de tre søstrene igjen.
Men han er aldri i tvil: Han må flykte. Han vil ikke leve under kommunismen. Det er åtte år siden nord-vietnameserne tok over den sør-vietnamesiske hovedstaden Saigon.
Folk som tidligere samarbeidet med amerikanerne, blir tvunget til tvangsarbeid i såkalte «omskoleringsleire». Jordbruket i Sør-Vietnam blir tvangskollektivisert. Mange sulter.
Quang Nhu har allerede prøvd å rømme sjøveien en gang, da han var fjorten år. Han endte opp to måneder i fengsel. Nå frykter moren at han kan bli tvunget til å bli soldat når han fyller atten år.
Målet med flukten er en flyktningleir i Thailand eller Malaysia. Mannen som ordner flukten lover Quang Nhu at de skal reise i en stor båt.
Men da de kommer til båten, skjønner Quang Nhu at han er blitt lurt. Foran seg ser han en liten trebåt. Han antar at den er rundt to meter bred og elleve meter lang.
Båten er overfylt av voksne og barn helt ned i to-årsalderen. De er 50 mennesker i båten, dobbelt så mange som de skulle vært.
Gardermoen, november 2014: Flyet til Stavanger står på rullebanen. Det ligger et tynt rimlag over grantrær og furutrær utenfor flyvinduet.
Hele morgenen har Quang Nhu hastet rundt på flyplassen, smilende, med mobilpropp i øret. Når flyet tar av, spøker han på vietnamesisk med de andre i følget.
Men når vintersolen skinner i det isblå havet utenfor Stavanger, er Quang Nhu stille, han tørker øynene med genserarmen.
Ved siden av ham sitter vennen Trinh Van Tan. Også han er stille.
– Hans bror og to nevøer døde på båten, forteller Quang Nhu.
Hadde det ikke vært for piratene, kunne alt kanskje endt annerledes.
Død, død, død. De første tre dagene av flukten går i fint vær. Styrmannen regner med at de skal være i Malaysia den neste dagen.
Men den tredje natten ser de lys på vannet. Flyktningene tror det er fiskere. Men menneskene i båtene tar frem stokker, og tvinger alle flyktningene over på en av båtene. Alle flyktningene må legge seg på dekket med ansiktene ned. Flere kvinner uten barn blir ført ut på et rom og voldtatt, den yngste jenta er bare tretten år. Piratene kaster all maten og vannet deres på havet.
– Hvis vi ikke hadde blitt ranet, hadde ikke så mange dødd, sier Quang Nhu.
De har ikke lenger noe å spise og drikke. Den lille båten deres er skadet, klemt mellom to eller tre av piratenes båter, og den tar inn vann. Fra nå av må alle øse.
På båten har de ingenting å fange fisk med. Quang Nhu binder et tau rundt livet på en av jentene, som dukker under båten og henter skjell. De må spise dem rå.
– Etter det blir det diaré og død, død, død. Jeg spiste noen skjell, men ble dårlig med en gang, så da stoppet jeg, sier Quang Nhu.
Han har så mange vonde minner. Han husker den unge jenta som ble voldtatt, hun dør etter en uke. En gravid kvinne dør med babyen sin etter at fødselen starter for tidlig. Senere hopper mannen hennes over bord.
Tre gutter drukner etter at de har svømt ut til en stor trestamme for å finne skjell. Mange dør av sult og av tørst i den stekende sola.
Samtidig seiler store båter forbi uten å plukke dem opp. Flyktningene er i et sterkt trafikkert havområde mellom Singapore og Japan.
– Jeg ser en mann som står på en båt. Vi skriker og skriker, men han bare står der og ser på himmelen. Jeg vet ikke hvorfor. Men hver gang en båt seiler forbi gråter vi, og det er mindre håp igjen, sier Quang Nhu.
Det hvite flagget. Det er gått 52 dager. Quang Nhu venter på å dø. Saltvannet siver inn i båten, men ingen orker lenger å øse.
– Jeg tenker på familie, på venner i Vietnam, jeg har masse å tenke på, for jeg vet at vi skal dø snart, sier Quang Nhu.
Samtidig, om bord på tankbåten Höegh Fortuna, ser vakthavende styrmann at noen vifter med et hvitt flagg på en båt.
Det norske mannskapet er aldri i tvil om hva de skal gjøre.
Klokken er rundt 16.30 når de plukker dem opp. Quang Nhu tenker at menneskene som hjelper ham er så store. Selv er han så tynn. På båten får han noe av det beste han noen gang har smakt. Flere år senere, når han kommer til Norge, skjønner han at det var saft.
Etter et halvt døgn henter et helikopter dem til et sykehus i Brunei. Legen der slår fast at mange ville dødd i løpet av et par døgn. En ti år gammel gutt dør på sykehuset.
Tjensvoll gravlund, Stavanger: Familien til Lilly Hagerup står samlet i den kalde vinden når flyktningene kommer.
På vei til gravplassen triller Quang Nhu venninnen Cam Van Thi Le i en rullestol.
Hun er svekket etter at hun fikk slag for et par år siden. Mange av båtflyktningene sliter med fysiske plager etter den ekstreme påkjenningen. Men de bærer med seg langt mer enn de fysiske plagene.
– Jeg mistet mannen min og de to barna mine. De var fire og seks år, forteller Cam Van.
Hun startet et nytt liv i Norge, giftet seg på nytt og fikk to døtre, som nå er voksne. Når Cam Van minnes Lilly, smiler hun.
– Da Lilly tok på oss, tenkte hun ikke på om vi var skitne. Derfor følte vi at hun var et godt menneske. Vi tenkte at bare en mor kan vaske barna sine sånn, derfor er hun som en mor for oss. Når hun vasket oss, fødtes vi en gang til, sier Cam Van.
Se flyktningenes møte med Lillys grav:
Fri. Familien til Lilly forteller at hun ofte snakket om møtet med flyktningene. Hun var glad for at de kom til Norge. Da kunne de komme seg videre i livet.
Lilly jobbet store deler av livet som sydame, men begynte å jobbe til sjøs etter at de tre barna hennes flyttet ut.
På båten var hun forpleiningsassistent, hun vasket og dekket på i messa. Lilly elsket livet på havet.
– Jeg tror hun følte at når hun reiste ut, så var hun fri, sier sønnen Leif.
Han tror ikke Lilly skjønte hvor mye hun betydde for båtflyktningene.
– Hun har nok forstått at hun var med og berget livet deres. Men jeg tror ingen kan sette seg inn i hva de har følt, sier Leif.
På veien fra graven går Quang Nhu sammen med to av Lillys oldebarn. Han føler seg bedre, han føler seg lettet. Nå kan han reise hjem.