Se for deg at Hulken har sex med en hyene. Da får du Tyson og Elliot. Utstyr dem med gønnere, arr og vaklende moral, og du har Army of Two: The 40th Day.
Det er tospiller som er i fokus i Army of Two: The 40th Day, og det anbefales å spille sammen med venner over nett eller koble sammen to maskiner slik at en kan ha Tyson og Elias på hver sin fullskjerm.
Dårlig lokal flerspiller
Splittskjerm funker dårlig siden jeg er avhengig av å holde oppmerksomhet på medsoldaten min, noe som er helsikes vanskelig i et såpass smalt vindu.
Leiesoldatduoen jeg er en del av, er i Shanghai idet det smeller høyt. Siden jeg ikke er interessert i å betale for skadene, er jeg interessert i å komme meg fortest mulig vekk.
Army of Two: The 40th Day er dermed et slags evakuerings- og overlevelsesactionspill, hvor leiesoldater strider mot leiesoldater i ruiner og skyskrapere og smugene klemt inn i mellom.
Barmhjertig eller hensynsløs?
Høye bygninger brenner og går over ende, og omkring er det sivile overlevende og andre situasjoner som virker direkte inn på moralmåleren min. Alt ettersom hvordan jeg velger å forholde meg til dem selvsagt.
Det kan høres ut som mine moralske valg påvirker spillets gang. På samme måte som personlighetslinja en velger å legge seg på i Mass Effect 2 virker inn på spillet. Men det er ikke slik i Army of Two: The 40th Day. Her påvirker moralvalget mitt hvilken tegneseriesekvens jeg får se, og disse tegneseriesekvensene er stilige og gir mersmak.
Lean and mean killing machines
Selv om Tyson og Elliot stort sett er bygd for å ta andres liv, dukker det også opp klassiske set-ups der jeg får velge om jeg vil uskadeliggjøre og bakbinde folk i stedet for å sende en kulebyge mot dem. Disse situasjonene er veldig kunstige, tatt i betraktning at vi befinner oss i et Shanghai der alt raser sammen og brenner, hvor det flommer over av leiesoldater som rolig står og trekker ned en Baisha mens det er mister mayhem overalt rundt oss. Det er fire hundre meter høye bygninger som går over ende her, altså.
I Kinas største by burde 20 millioner mennesker hatt det jævlig travelt med å løpe hverandre ned, men slik er det altså ikke.
Kanskje det ikke hadde foregått slik i virkeligheten heller. Men det er nå mitt moralvalg da, skyt de andre leiesoldatene eller bind dem hvis mulig.
Grafikken er deilig og mørk og det skal ikke stå på stemningen i det post-apokalyptiske Shanghai. Glorete neonskilt og åpne flammer lyser opp og mørkelegger ruinene vi beveger oss gjennom, og jeg er glad for at jeg spiller med Tyson, som er den største biffen jeg har sett, og som spiser Mike Tyson til frokost.
God kontroll
Å ha kropp som en tanks gjør det vesentlig lettere å tørre å sparke inn ei dør og dure uinvitert inn på skytefest. Den macho hockeymaska og våpnene kan til enhver tid individtilpasses på detaljnivå i menyen. Dette begynner du med når du er varm i trøya.
Kontrollen er fin, bevegelsene glatte og gode, størrelsen til gutta tatt i betraktning, og det finnes masser av tilfluktsmuligheter i ruinene. Målet for spillet til enhver tid er jo å komme seg ut av Shanghai, selv om dette ikke alltid er like lett å følge opp.
Back-knappen på Xbox360-kontrolleren viser en slags rødlig verden med en grønn linje på gulvet som leder meg videre til neste mål, men denne er rimelig bedriten å ha på når jeg samtidig må forholde meg til at leiesoldater prøver å drepe meg fra hustak og kjellere. Leiesoldatene er nemlig ofte markert med røde merker på klærne som skiller dem ut fra bakgrunnen, og når verden går i rødt med back-knappen, blir alt sammen fargeblindt på bærtur.
Flerspillermulighetene er det fire av, i tillegg til historiemodus; deathmatch, control, warzone og extraction. Tiden vil vise om dette blir noen ny Counter-Strike i flerspillerpopularitet.
Jeg tror ikke det, men det å dundre gjennom historien sammen med en kompis og ta seg tida til en liten stein, saks og papir bak ei kasse mens fienden posisjonerer seg, DET tror jeg er noe av kulere du kan gjøre i vintersørpa.
