Anmeldelse: Bayonetta

Hvordan kan jeg egentlig beskrive Bayonetta? Ta en sinnsyk japaner, som virkelig ikke har peiling eller respekt for religioner overhodet, og la han fortelle sin versjon bibelen ispedd elementer fra norrøn mytologi. Ja, for byen den deler av historien foregår heter faktisk Vigrid…

La all musikken være lettbeint japansk tekno- og popmusikk, og la hovedkarakteren være en hypersexy biblioteksekretær med alt for store pupper.

Oj, oj, oj. Dette er hva vi på godt norsk kaller ”over-the-top”.

I stedet for å prøve å forklare den innviklede historien, de merkelige karakterene og ikke minst spilluniverset så kan vi starte med en titt på spillmekanikken.

Bayonetta er et tredjepersons actionspill, der du i hovedrollen som nettopp Bayonetta (eller super-sexy-jeg-har-på-meg-for-trang-lær-cat-suit) må kjempe i mot horder av magiske fiender som av en eller annen grunn skal dra deg tilbake til helvetesdimensjonen.

Hyperaktivt kampsystem

Det betyr et slags Tekken-slåssespill der du kan løpe fritt rundt på slagmarken og utføre sinnsyke komboer til krampa tar deg. Det ligner på mange måter Devil May Cry, som er spillregissør Hideki Kamiyas forrige spill.

Kampene er fartsfylte og ekstremt intense, noe som gjør at jeg sitter med et høyt adrenalinnivå gjennom hele spillet. Faktisk så mye at jeg må ta pauser innimellom for ikke å bli sliten.

Det er eksplosivt, morsomt og intenst, og ikke minst utrolig underholdene. Selv om det i lengden blir litt kjedelig å slå ned de samme enkle fiendene blir hovedmotstanderne stadig mer utrolige og vanskelige. Dette spillet har utfordringer for alle og en hver.

Vakker grafikk

Jeg testet spillet på Xbox 360, og grafikken er pen og vakker. Et helt nytt og troverdig fiksjonsunivers dukker opp, og spillverdenen rundt Bayonetta bygger opp under den ekstreme historien. Spesialeffekter fyller skjermen ofte, takket være Bayonetta mange spesialangrep. Disse er selvfølgelig ofte koblet sammen med enten hennes bakgrunn som heks eller som utrolig sexy biblioteksekretær.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

Musikken er som tidligere nevnt en lettbeint blanding av japansk tekno- og popmusikk. Det høres kanskje irriterende ut, men hadde det ikke vært for nettopp denne litt virkelighetsfjerne musikken ville spillet mistet siste del av ironisk distanse og vært ren galskap i spillform.

Karakterene er selvfølgelig viktige, siden det er de som bærer historien. Og det er ikke en lett oppgave i et såpass merkelig spill som Bayonetta. Stemmene er naturlig nok dubbet til engelsk, og igjen kan det virke som om spillregissør Hideki Kamiya har dukket litt for mye sprit til frokosten.

Overdrevne karakterer

Stemmeskuespilleren til hovedkarakteren Bayonetta høres ut som en arrogant og selvsikker heks, og gjør dermed sin rolle ekstra markant. Blant andre karakterer finner vi bartenderen i Helvete, som høres ut som han er hentet rett ut fra en dårlig blaxploitation film fra 70-tallet. Han er afroamerikansk, han er tøff og han er PIMP.

Bayonetta er med andre ord et spill som gir fingeren til alt som heter konvensjoner. Har tråkkes det over mange grenser, ikke minst ovenfor religioner.

Mer hensynløs behandling av kristendom har jeg ikke sett i et spill, noen sinne.

Når det er sagt, så er Bayonetta et heidundrende actionspill. Det passer kanskje ikke for alle, men for de med et snev av interesse i spill som Devil May Cry, Tekken og andre japanske spill så er dette en total høydare.

Too much?

Historien er dessverre så intenst og overveldende at den til tider blir forvirrende, regissør Hideki Kamiya har fokusert på å lamme spillere med overveldende inntrykk. Dermed blir det noen ganger vanskelig å forstå hva som faktisk foregår.

Likevel sparker Bayonetta i gang det som blir et utrolig spennende spillår. For å oppsummere; dette er en nerds våteste drøm.