Hopp til innhold

Anmeldelse: Bayonetta

Brutal radbrekking av alt som er hellig.

Bayonetta

Bayonetta bruker ikke sex til å markedsføre seg selv, neeeeeeida.

Foto: Sega

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Hvordan kan jeg egentlig beskrive Bayonetta? Ta en sinnsyk japaner, som virkelig ikke har peiling eller respekt for religioner overhodet, og la han fortelle sin versjon bibelen ispedd elementer fra norrøn mytologi. Ja, for byen den deler av historien foregår heter faktisk Vigrid…

La all musikken være lettbeint japansk tekno- og popmusikk, og la hovedkarakteren være en hypersexy biblioteksekretær med alt for store pupper.

Oj, oj, oj. Dette er hva vi på godt norsk kaller ”over-the-top”.

I stedet for å prøve å forklare den innviklede historien, de merkelige karakterene og ikke minst spilluniverset så kan vi starte med en titt på spillmekanikken.

Bayonetta er et tredjepersons actionspill, der du i hovedrollen som nettopp Bayonetta (eller super-sexy-jeg-har-på-meg-for-trang-lær-cat-suit) må kjempe i mot horder av magiske fiender som av en eller annen grunn skal dra deg tilbake til helvetesdimensjonen.

Hyperaktivt kampsystem

Det betyr et slags Tekken-slåssespill der du kan løpe fritt rundt på slagmarken og utføre sinnsyke komboer til krampa tar deg. Det ligner på mange måter Devil May Cry, som er spillregissør Hideki Kamiyas forrige spill.

Kampene er fartsfylte og ekstremt intense, noe som gjør at jeg sitter med et høyt adrenalinnivå gjennom hele spillet. Faktisk så mye at jeg må ta pauser innimellom for ikke å bli sliten.

Det er eksplosivt, morsomt og intenst, og ikke minst utrolig underholdene. Selv om det i lengden blir litt kjedelig å slå ned de samme enkle fiendene blir hovedmotstanderne stadig mer utrolige og vanskelige. Dette spillet har utfordringer for alle og en hver.

Vakker grafikk

Jeg testet spillet på Xbox 360, og grafikken er pen og vakker. Et helt nytt og troverdig fiksjonsunivers dukker opp, og spillverdenen rundt Bayonetta bygger opp under den ekstreme historien. Spesialeffekter fyller skjermen ofte, takket være Bayonetta mange spesialangrep. Disse er selvfølgelig ofte koblet sammen med enten hennes bakgrunn som heks eller som utrolig sexy biblioteksekretær.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

Bayonetta

Bayonetta; hovedkarakter og utfordrende.

Foto: Sega

Musikken er som tidligere nevnt en lettbeint blanding av japansk tekno- og popmusikk. Det høres kanskje irriterende ut, men hadde det ikke vært for nettopp denne litt virkelighetsfjerne musikken ville spillet mistet siste del av ironisk distanse og vært ren galskap i spillform.

Karakterene er selvfølgelig viktige, siden det er de som bærer historien. Og det er ikke en lett oppgave i et såpass merkelig spill som Bayonetta. Stemmene er naturlig nok dubbet til engelsk, og igjen kan det virke som om spillregissør Hideki Kamiya har dukket litt for mye sprit til frokosten.

Overdrevne karakterer

Stemmeskuespilleren til hovedkarakteren Bayonetta høres ut som en arrogant og selvsikker heks, og gjør dermed sin rolle ekstra markant. Blant andre karakterer finner vi bartenderen i Helvete, som høres ut som han er hentet rett ut fra en dårlig blaxploitation film fra 70-tallet. Han er afroamerikansk, han er tøff og han er PIMP.

Bayonetta er med andre ord et spill som gir fingeren til alt som heter konvensjoner. Har tråkkes det over mange grenser, ikke minst ovenfor religioner.

Mer hensynløs behandling av kristendom har jeg ikke sett i et spill, noen sinne.

Når det er sagt, så er Bayonetta et heidundrende actionspill. Det passer kanskje ikke for alle, men for de med et snev av interesse i spill som Devil May Cry, Tekken og andre japanske spill så er dette en total høydare.

Too much?

Historien er dessverre så intenst og overveldende at den til tider blir forvirrende, regissør Hideki Kamiya har fokusert på å lamme spillere med overveldende inntrykk. Dermed blir det noen ganger vanskelig å forstå hva som faktisk foregår.

Likevel sparker Bayonetta i gang det som blir et utrolig spennende spillår. For å oppsummere; dette er en nerds våteste drøm.

Kulturstrøm

  • Ny undersøkelse: Færre leser for barna sine

    Stadig færre foreldre leser høyt for barna sine. Andelen boklesere i befolkningen synker sakte, viser Leserundersøkelsen 2024, som blir sluppet i dag, skriver Den norske forleggerforeningen i en pressemelding.

    – Foreldres lesing er avgjørende for barns ordforråd og leseglede. Nå faller også disse tallene, dette er dramatisk, sier Trine Skei Grande, administrerende direktør i Forleggerforeningen.

    Én av fire foreldre leser aldri høyt for barna sine. I 2017 svarte 93 prosent av foreldre med barn under 10 år at de leste høyt for barna sine. I 2023 var tallet 75 prosent. Samtidig viser undersøkelsen at de som leser for barna sine, gjør det oftere enn før.

    Leseundersøkelsen har blitt gjennomført av Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen siden 1977.

    – Leserundersøkelsen bekrefter at vi trenger et krafttak for lesing, sier Trine Skei Grande i Forleggerforeningen og Anne Schiøtz i Bokhandlerforeningen.

  • Årets verk og Årets utøver

    Årets verk og Årets utøver 2023 ble delt ut i Spillerom, NRK P2, søndag 21. april. Dirigent og fiolinist Lars-Erik ter Jung er kåret til Årets utøver 2023. Tre vinnere får prisen Årets verk; Jan Erik Mikalsen for Fleurs, Nils Henrik Asheim for Organotopia, Tine Surel Lange – Two sides of the River. Prisene deles ut av Norsk komponistforening.

    Årets utøver og Årets verk 2023
    Foto: Kristin Kverndokk / NRK
  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober