Hopp til innhold

Anmeldelse: The Saboteur

The Saboteur kunne vært et fantastisk spill, det er det ikke.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

The Saboteur forteller historien om de mindre kjente heltene fra andre verdenskrig. I dette tilfellet møter vi Sean, en irsk bilmekaniker og racingsjåfør, som har tatt hyre hos en fransk familie på landsbygda. Krigen bryter ut og Sean draes inn i motstandskampen mot den tyske okkupasjonsmakta.

Satt i Frankrike i krigsårene følger vi Seans ferd mellom nazisoldater, racing og sabotasjeaksjoner. Atmosfæren av gamle Paris er fantastisk, og jeg tenker raskt på Quentin Tarantinos film Inglorious Basterds. Det er mørkt, deprimerende og følelsen av krig er ikke langt unna.

Spennende virkemidler

The Saboteur tar i bruk interessante virkemidler på mange plan, Paris er en fargeløs og mørk by. De eneste fargene som kan sees er sort, hvitt, rødt og gult, noe som gir historien et spesielt uttrykk. Fargene kommer først tilbake til et område i byen hver gang du fullfører et oppdrag. På noen måter ligner dette Okami, hvor du fargelegger mer og mer av spillområdet etter hvert som du fullfører oppdrag.

Det er likevel ikke lagt like mye arbeid i utforminga av karakterene i spillet.

Hovedpersonen Sean ser ut som en irsk kjekkas, greit nok, men verken han eller noen av de andre personene du møter i historien har ansiktsmuskler. I det hele tatt. Jeg tror jeg ikke har sett mer følelsesløse ansikter i et spill så langt i år.

(anmeldelsen fortsetter under traileren)

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Det hjelper heller ikke at stemmeskuespillerne høres malplasserte ut. Sean er ire, og stemmeskuespilleren bak han gjør en god jobb. Resten av karakterene høres ut som en gjeng amerikanere har styrta en flaske Jack Daniels, før de snøvler et par gloser inn i mikrofonen med fransk tulleaksent. Ikke bra.

Tidsriktig

Omgivelsene er som tidligere nevnt flotte og stemningsfulle, detaljene er tidsriktige og gir spillet følelsen av Frankrike på 40-tallet. Musikken på sin side høres også riktig ut, men består i virkeligheten av låter fra hele det siste århunderet.

Norges egen Ane Brun åpner for eksempel spillet med «Koop Island Blues».

Oppdragene er også troverdige, noe som ofte undervurderes i denne typen spill. Sean sine sabotasjeaksjoner innebærer ofte å sprenge noe, ta livet av en slem nazifyr og lignende. Samtidig holder spillet seg strengt til fiksjonsuniverset, og selv om det finnes hull i historien her og der, kjøper jeg spillets historie.

Og det er spesielt viktig når vi snakker om et «voksent spill» (ikke porno altså, men spill for voksne). The Saboteur har fått 18-års aldersgrense, og det med god grunn. Nakenhet, vold og alkohol flyter faktisk over en lav sko, men holder seg samtidig tro mot historien.

Et åpent spill

The Saboteur er et åpent spill, som faktisk strekker seg over store deler av Frankrike. Du tenker kanskje at spillområdet er abnormt stort?

Ikke helt, utviklerne krympet kartet ned slik at Paris nesten tar opp hele landet, og det er kort vei til både Le Havre og den tyske grensa. Dermed får spillere følelsen av å reise gjennom landet, på kort tid.

Du beveger deg igjennom både Paris og Frankrike ved hjelp av kjøretøy. Akkurat denne delen av spillet ligner ganske mye på GTA4, men også her virker det som om utviklerne ikke har hatt tid til å teste spillet selv. Kjøringen er tungvinn, klønete og umåtelig vanskelig.

Mens det i GTA4 var mulig å lære seg de forskjellige bilene, er det i The Saboteur umulig å unnslippe de tyske okupasjonsstyrkene. Spesielt om du har satt spillets vanskelighetsgrad til over ”lett”.

Tanken er god

Og her treffer vi vel egentlig på The Saboteur sitt hovedproblem. Tanken bak spillet er god, måten utviklerne har sett for seg spillet er god og historien er god, men gjennomføringa står ikke i stil med intensjonene.

The Saboteur kunne vært som Max Manus, en spennende historie om heltene i motstandsbevegelsen. Dessverre kan det virke som om hastverksarbeid har hindret utviklerne i å få gjort unna de siste og viktige justeringene som ville gjort The Saboteur til et fantastisk spill.

I stedet har The Saboteur endt opp som et helt ok spill.

Kulturstrøm

  • Ny undersøkelse: Færre leser for barna sine

    Stadig færre foreldre leser høyt for barna sine. Andelen boklesere i befolkningen synker sakte, viser Leserundersøkelsen 2024, som blir sluppet i dag, skriver Den norske forleggerforeningen i en pressemelding.

    – Foreldres lesing er avgjørende for barns ordforråd og leseglede. Nå faller også disse tallene, dette er dramatisk, sier Trine Skei Grande, administrerende direktør i Forleggerforeningen.

    Én av fire foreldre leser aldri høyt for barna sine. I 2017 svarte 93 prosent av foreldre med barn under 10 år at de leste høyt for barna sine. I 2023 var tallet 75 prosent. Samtidig viser undersøkelsen at de som leser for barna sine, gjør det oftere enn før.

    Leseundersøkelsen har blitt gjennomført av Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen siden 1977.

    – Leserundersøkelsen bekrefter at vi trenger et krafttak for lesing, sier Trine Skei Grande i Forleggerforeningen og Anne Schiøtz i Bokhandlerforeningen.

  • Årets verk og Årets utøver

    Årets verk og Årets utøver 2023 ble delt ut i Spillerom, NRK P2, søndag 21. april. Dirigent og fiolinist Lars-Erik ter Jung er kåret til Årets utøver 2023. Tre vinnere får prisen Årets verk; Jan Erik Mikalsen for Fleurs, Nils Henrik Asheim for Organotopia, Tine Surel Lange – Two sides of the River. Prisene deles ut av Norsk komponistforening.

    Årets utøver og Årets verk 2023
    Foto: Kristin Kverndokk / NRK
  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober