Hopp til innhold

Anmeldelse: Tales of Monkey Island

Verdens mest sjarmerende pirat er tilbake, og takk gud for det!

Tales of Monkey Island
Foto: Telltale Games

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

En kan si mye om legendariske spillserier, men Monkey Island-serien ligger ganske nært toppen av pallen.

Den usannsynlige helten Guybrush Threepwoods reise fra pyse til pirat gjennom de første spillene er like morsomme og underfundige den dag i dag, og et hvert gjensyn med de gamle spillene avslører nye detaljer og finurligheter som du ikke så forrige gang.

Det å lage nye spill i denne spillserien blir som å hoppe etter Wirkola, for å bruke en kjent klisjé.

Så, du lurer på kanskje på hva dommen er?

For å starte med slutten, takk gud for at Guybrush er tilbake. Jeg har savnet han.

Rett folk, til rett tid

Telltale Games har gjennom både spillene basert på tegneserien Bones og sin gjenopplivelse av Sam & Max-spillene vist at de er en av få studioer som trakterte ”pek-og-klikk”-sjangeren godt nok til å hente frem LeChuck og de andre karakterene fra Monkey Island. Noe som ikke er så rart, siden sjefsdesigneren i Telltale Games, Dave Grossman, er samme fyr som var med å skape de første Monkey Island-spillene.

LES MER: Tilbake til Monkey Island

Med sin episodebaserte form har de funnet den moderne stilen ”pek-og-klikk”-spillene trenger for å overleve i et underholdningsmettet samfunn. Det er ikke mange av dagens spillere som har oppmerksomhetsspenn som strekker gjennom de lange, kronglete (og gode) spillene LucasArts leverte på 90-tallet.

Grafikken i Tales of Monkey Island laget av den samme spillmotoren som brukes i både Bones og Sam & Max-serien. Dermed er ikke dette den beste grafikken på markedet, men den ser likevel karakteristisk ut. Den er fargefull og leken, og henter masse inspirasjon fra de tidligere spillene.

Ikke uten feil

Brukergrensesnittet, som hopper opp når du trykker på rulleknappen på musa, har også fått en ansiktsløftning. Her kan du kombinere eiendelene dine som tidligere, men kommandoknappene har blitt tatt bort. Dette fungerer likevel fint, siden spillet er strømlinjeformet til å bruke færre kommandoer.

I det du trykke på rulleknappen, kommer altså oversikten over eiendelene dine opp, og her finner du kanskje spillets største irritasjonsmoment. Denne oversikten dekker store deler av skjermen, slik at at du ikke kan se hva Guybrush gjør når du kombinerer elementer. Det er spesielt irriterende siden akkurat det å kombinere ting du finner omkring er en viktig del av spillet.

Tårer i øynene

Forholdet til de tidligere spillene er også en farlig lek. Det å lage et nytt spill i en så velkjent serie krever ikke bare at du henter viktige elementer fra fortiden, men også at du innfører noen nyvinninger. Uten det er det lett å bli beskyldt for plagiat.

Åpningsscenen i spillet tar deg med ut på båten til Guybrush, hvor du ikke bare møter kona Elaine, men også erkefienden LeChuck.

Med en gang kjenner jeg igjen karakterene. De har utviklet seg siden sist, men den riktige følelsen er der. Og i det de begynner å prate skjønner jeg (med en tåre i øyekroken) at det er gamle kjente jeg har med å gjøre.

Klassisk Monkey Island

Det er kanskje ikke så rart, siden Telltale Games har fått hentet inn samme skuespiller fra de tidligere spillene, Dominic Armato, til å gi sin stemme til Guybrush.

Spillet åpner med at Elaine (kona til Guybrush journ. amn.) er fanget på båten til den onde piraten LeChuck. Det ene leder til det andre, og Guybrush blir fanget på en øy uten å få stoppet LeChuck og uten å få reddet kona si.

Historien følger tradisjonene, og er skrevet på den samme måten som de tidligere spillene. Følelsen av å spille et ekte Monkey Island-spill er tilstede helt fra starten, og helt til slutten. Personlig gleder jeg meg allerede stort til episode 2.

(anmeldelsen fortsetter under videoen)

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Du styrer spillet ved hjelp av musa, eller med piltastene. Når du holder inne venstre museknapp dukker det opp en sirkel rundt Guybrush, sammen med en pil som indikerer retningen du beveger deg i. Så er det bare å dra musa omkring for å flytte på karakteren. Dette er et steg bort fra måte det har blitt gjort i tidligere spill, men er en av flere nye ting i Tales of Monkey Island som er med på å flytte ”pek-og-klikk”-sjangeren videre.

Det er enkelt å forstå, samtidig som det er intuitivt for nye spillere.

Nye spillere som ikke har et forhold til Monkey Island-serien fra før har også mye å hente fra spillet. Mens mange av oppgavene og puslespillene du møter underveis kan virke litt enkle, spesielt om du er en skikkelig tilhenger av serien, er det hele balansert godt. Selv ble jeg sittende fast på et par oppgaver. Det gjorde meg først litt irritert, men da jeg klarte det var den gode gamle mestringsfølelsen tilbake.

Velkommen tilbake

Telltale Games har klart å skape et nytt spill i Monkey Island-serien, som går rett inn i rekke med de andre. Det er morsomt, tullete og spennende, og gir deg den gode følelsen Monkey Island skal ha. Det eneste som trekker ned er et litt kranglete brukergrensesnitt.

De færreste vil rynke på nesa over Tales of Monkey Island, mens de aller fleste vil løpe rundt i jubelrus. Det gjorde i alle fall jeg da jeg fikk spillet inn på PC-en min.

Velkommen tilbake Guybrush, jeg har savnet deg.

Kulturstrøm

  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober