Historien om Juna

– Hello Stockholm. Are you ready for us?

Niall, Zayn, Liam, Harry og Louis. Hun kan navnene på dem alle sammen.

Det er 13. juni 2014. Sju år gamle Juna sitter på tribunen på Friends Arena i Stockholm og venter på sine store idoler One Direction. Hun er der sammen med pappa Jan Edmund Gundersborg, tante Gry Anja og storesøster Alva (11), og må ha store øreklokker på for å ikke skade hørselen.

Konserten var en julegave, og sjuåringen sitter smilende, med stjerner i øynene og synger på alle sangene hun kan så godt fra før. Lykken er komplett, og bildet kunne vært tatt ut av en hvilken som helst sjuårings liv. Men det hadde ikke behøvd å være sånn. Svært få hadde trodd det. 19 februar vil for familien Gundersborg stå som en dato de kommer til å huske på godt og vondt for alltid.

Det er dagen da lille Juna svever mellom liv og død etter å ha blitt sparket i hodet av en hest.

– Jeg husker jeg hadde ørebetennelse den dagen og mamma skulle opp og måke for hestene. Jeg skulle bare gi hestene litt hestegodteri, men han jeg er mest glad i, han er liksom sjefen. Han ble så glad da jeg kom, og så sparket han litt, og så traff han meg da, sier Juna.

Mamma Karina Gundersborg ble vitne til ulykken. Hesten hadde truffet Juna i hodet, og ødelagt store deler av hodeskallen.

– Hun datt bare ned som en sekk. Jeg sto fem meter unna og skjønte vel at dette var alvorlig. Jeg fikk ringt 113 og var kjempehysterisk.

Halve hodet var knust

Ambulanse og luftambulanse var på plass på Eftang i Larvik etter 15 minutter. Der jobbet de med sjuåringen i en time før hun ble fløyet til Oslo universitetssykehus, Ullevål. I 15-tiden var Juna fremme, og ble lagt rett på operasjonsbordet. Legene jobbet med Juna i mange timer. Ved 22-tiden om kvelden var hun ferdig, men ingen leger kunne fortelle Karina eller Jan Edmund om hun kom til å overleve.

– Jeg husker kirurgen tok av seg hanskene som på film, og sa at Juna hadde fått en veldig alvorlig hjerneskade. Først da gikk det opp for meg at dette var virkelig og hvor alvorlig det var. Det var ganske tøft, sier Karina, og blir blank i øynene.

47 prosent av hodeskallen til sju år gamle Juna var knust, det vil si nesten halvparten. Den har legene måtte fjerne. På grunn av hevelser i hodet kunne heller ikke legene sette inn en ny beinlapp for å erstatte det som var borte. De første dagene var det ingen som kunne si hva utfallet kom til å bli.

Barnelatter høres, og lillesøster Cara (5) roper på storesøster Juna av full hals. Sola kaster lysende striper på veggen i det gamle gårdshuset, og det siste tilskuddet i familien Gundersborg, Saga på seks uker lager babylyder der hun ligger på gulvet. Alva er på skolen. Mamma Karina og pappa Jan Edmund sitter med hver sin kaffekopp, smiler og ser på jentene sine der de løper barbeint rundt. Kontrastene kunne ikke vært større når de tenker få måneder tilbake.

Gravide Karina er på sykehuset 24 timer i døgnet. Jan Edmund holder fortet hjemme med minstesøster Cara og storesøster Alva. Juna ligger i en seng på Ullevål. Hun har på en blå hjelm for å beskytte hjernen. Hun må ha ro hele tiden. Ingen lyder, ikke lys, ingen forstyrrelser.

– Det var en helt forferdelig tid. I ettertid skjønner jeg ikke hvordan jeg orket det, men jeg eksisterte bare. Jeg var der for Juna, men samtidig kunne jeg ikke røre henne. Hjerneskadde skal ha mest mulig ro slik at hjernen ikke får for mange impulser, så jeg fikk ikke strøket på henne, eller tatt på henne. Det var tungt, sier hun stille.

Etter fem dager i uvisshet om Juna ville overleve ulykken, får Karina og Jan Edmund beskjed om at datteren er utenfor livsfare. Likevel visste ingen hvor skadd hun ville være når hun våknet fra koma. I fire uker ligger sjuåringen i koma på Ullevål, før hun blir lagt i en oppvåkningsfase. Og så våkner Juna litt etter litt.

Hun har dager hvor hun blander virkelighet og fantasi, er urolig og roper på venner. Likevel klarer hun å orientere seg litt mer i landskapet for hver dag som går. En av familiens oppturer er da Juna synger for første gang. Til tross for at hun er omtåket og full av medisiner, synger hun hvert eneste ord av One Directions "What makes you beautiful".

– Vi fikk lov til å spille en sang for henne om dagen da hun var i

oppvåkningsfasen, og da spilte vi One Direction. Da hun sang den sangen, som var den første sangen hun sang etter ulykken, da kjente jeg det godt i hjertet, sier pappa Jan Edmund.

Så blir Juna overflyttet til Sunnås sykehus for opptrening.

– Jeg husker at jeg var så redd da jeg våknet. Jeg trodde mamma var et spøkelse, for jeg visste jo ikke at jeg var der, sier Juna.

Det var vanskelig for Karina også.

– Det tok ganske lang tid før hun sa mamma. Hun trodde med en gang at jeg lurte henne, og at jeg ikke var mammaen hennes. Hun trodde at jeg var en annen som utga meg for å være hennes mamma. Jeg vet hun var veldig redd, og det er litt trist. Jeg var jo den som var der hele tiden.

Dagene blir bedre

Etter 14 dager på Sunnås merker Karina at datteren er mer våken, og er mer seg selv.

– Hun fikk tilbake de tingene som er veldig Juna, spesielt nærheten hennes. Jeg husker den dagen da hun hadde det glimtet i øynene sine, som er veldig karakteristisk for henne. Det er slike fine ting man husker som holdt meg oppe i den tiden, sier Karina med varme i stemmen.

Hjemme i Larvik prøver Jan Edmund å få livet til å være mest mulig normalt for Cara (5) og Alva (11).

– Man gjør jo så godt man bare kan. Likevel kommer det hele tiden smådrypp som gjør at man tenker at dette kan gå bra. Juna begynte å pusse tennene, og etter hvert begynte hun å vaske hendene. Det har vært noe å glede seg over hver dag. Vi var helt på bånn, og så har det kommet små lysglimt hver dag som Juna har gitt oss. Da har vi gledet oss over det, i stedet for å engste oss over det vi ikke visste, sier Jan Edmund.

Juna hopper og spretter, ler og smiler, med en liten stråhatt på snei. Det eneste synlige tegnet på at hun har vært utsatt for en ulykke er et stort arr i hodet. Hun har også litt redusert syn, men ellers er Juna som alle andre på hennes alder. Likevel har Juna alltid vært litt spesiell. Hun ble født 22. november 2006. I øsende regnvær kom hun til verden på E18 mellom Larvik og Porsgrunn. Både leger og eksperter mener historien hennes er spesiell. De er overrasket over hvor raskt hun har kommet seg etter ulykken.

– Solskinnshistorien alle snakker om

Overlege Hilde Dahl er den som har fulgt Juna fra hun kom inn til Ullevål 19. februar og frem til i dag. Hun arbeider ved barnenevrologisk seksjon ved Ullevål sykehus. Dahl er den som har vært bindeleddet mellom kirurgene på Ullevål, legene på Sunnås og foreldrene. Hun sier Junas historie er noe alle legene snakker om.

– Hun var veldig skadd da hun kom inn til oss. Hun hadde flere brudd på hodeskallen og også skader på hjernevevet innenfor. Da hun kom var det nødvendig å operere henne umiddelbart. Hun var veldig dårlig på intensivavdelingen, og lå etter at hun var stabil, tre uker uten å gi noe form for respons eller kontakt, forteller hun.

Da var legene svært bekymret for hvordan det skulle gå med Juna. De lurte på om hun kom til å våkne og gi noe kontakt, og om hun kom til å ha store motoriske skader. Legene lurte på om Junas liv ville være et godt liv å leve i den mest kritiske perioden.

– Etter de tre første ukene gikk det veldig fort oppover med henne. Juna har løpt foran oss som fagpersoner i forhold til hva vi har forventet, hele veien gjennom dette, sier hun.

Hilde Dahl har jobbet med barn og nevrologi i 13 år, og sier hun aldri har opplevd liknende historie.

– Jeg har aldri opplevd at noen har blitt så bra restituert som Juna ut ifra de skadene hun hadde i starten. At det har gått så fort og at hun er så fin er helt fantastisk. Når Juna har vært her for å sjekke noe eller operere, så er hun solskinnshistorien alle snakker om, sier hun.

Dahl sier at hun og kollegene er overrasket over at sjuåringen fra Larvik har blitt så fort frisk etter den stygge ulykken.

– Ja, vi er overrasket. Hun har fått rett medisinsk hjelp til rett tid, og hun har fått hjelp hele veien. Og så har naturen hjulpet til med at hun har frisknet til mye tidligere enn vi hadde forventet, sier hun.

– Er enormt takknemlig

25. april hadde Juna sin første permisjon hjem til Larvik fra Sunnås, 20. mai fikk hun operert inn ny beinlapp i hodeskallen. Da hadde hun vært uten i tre måneder. Tiden uten beinlapp har Juna gått med hjelm for å beskytte hjernen. 14 dager etterpå tok hun ut stingene, og 10. juni ble hun skrevet ut. Det har gått fra helvete til himmel på svært kort tid.

– Dette har endret meg, og mitt syn på livet. Det å være til stede når du først er der er blitt mer viktig enn noen gang. Det er jo sånn at når du er sammen med ungene, så har du også gjerne med deg telefonen. Så skal du bare svare på en mail, eller jobbe litt, svare på en telefon, ja du kjenner jo til det. Det har jeg lagt helt bort, sier Jan Edmund.

Karina ser ømt på Juna der hun er borte og sjekker at lillesøster Saga på seks uker har det så godt som hun skal ha det.

– Jeg var så redd for at Juna ikke skulle få leve, og få ha et godt liv. At hun ikke skulle bli forelsket, løpe i gresset og fiske krabber om sommeren. Når jeg ser at hun gjør alle de tingene nå, så kjenner jeg bare at jeg er enormt takknemlig. Jeg husker så godt da Juna var hjemme på sin første permisjon og alle var samlet. Det var så godt å bare være sammen. Det er det vi skal nå. Kose oss, være sammen og leve livet.

Hun bærer ikke nag til hesten som sparket datteren, og det gjør heller ikke Juna selv. Begge vil de at han skal få komme tilbake på gården. Juna har heller ikke blitt redd for hester etter ulykken.

Familien har vært veldig åpne om det som har skjedd, både overfor Juna, søstrene, familie og venner. Det ble de rådet til en halv time etter at Juna var operert første gang. De står også frem i media for å gi sin takk til et helsevesen de ikke kan få fullrost nok. Karina og Jan Edmund lot Juna få bestemme om hun ville fortelle sin historie, og det var hennes ønske.

– Sunnås har vært helt fantastiske til å hjelpe oss med det fysiske, og så har Juna vært gjennom flere tester hos psykolog for å sjekke at alt fungerer som det skal. Hjernen har jo vært i dvale, så den våkner jo mer og mer. De var også veldig usikre på synet, men det er også noe som har blitt bedre og bedre. Jeg kjenner jeg blir rørt av å tenke på alle de menneskene vi har møtt på Ullevål og Sunnås. Det er mennesker som vier seg for å hjelpe andre, sier Karina.

– Juna er et fantastisk menneske

Cara på fem kommer inn og smyger seg forsiktig opp på mamma Karinas fang. Hun og Juna snakker om kattene de har. Junas katt heter Herr Katt, og er hennes favoritt. Nå skal Cara kanskje få en bengalkatt, og Juna tar frem en liten furteleppe og vil også ha en sånn katt.

– Du vil vel aldri bytte bort Herr Katt med en annen katt, sier pappa Jan Edmund og smiler.

Juna får et glimt av kjærlighet i øynene og smiler når hun tenker på katten sin. Det er så bekymringsløst, så lite farlig, og så langt fra sykehus og leger man kan komme. Det er sånne hverdagsproblemer en familie på seks skal ha.

– Juna er et fantastisk menneske. Hun er helt rå. Hun er kjempefin. Etter at den kritiske fasen var over har det vært flere gledestårer enn sorgtårer. Og gledestårene kommer ofte enda. Samtidig underveis har det vært en del triste ting. Når man ser at hestehoven kommer, og det begynner å spire til vår, og du vet at Juna ligger der og ikke får være med på det. Nå våkner jeg bare om morgenen og er veldig takknemlig for at Juna er her, sier Karina.