– Jeg er kanskje litt... annerledes?

– I just set the record straight on your ping pong, Mix!

Midtbanespiller Brad Davis roper til Mikkel Diskerud idet han går forbi oss på treningsfeltet i Sao Paulo. Det er 25 grader i sola og litt vind i lufta, og NRK.no sitter på en benk i skyggen med Norges største VM-profil i Brasil. Hver eneste én av de amerikanske spillerne som trasker forbi, slenger en eller annen kommentar til norsk-amerikaneren. Denne uken har han ertet dem opp ved å uttale til ESPN at han er «team champ» i bordtennis. Siden intervjuet har lykken snudd på pingpong-bordet i Player’s Lounge på lagets luksushotell, og det får nordmannen høre ved enhver anledning.

Alle amerikanerne tuller og ler med hverandre på treningsøkta i Brasil, men det er en nordmann som kaster seg på gresset og ruller leende rundt når han bommer et skudd. Det er en nordmann alle de små barna på tribunen kan navnet på. Så vidt jeg kan se er det faktisk også en nordmann som tiltrekker seg den største gjengen med journalister. Jeg teller på det meste 24 rundt bordet til Diskerud når det gjøres fellesintervjuer. Det overrasker meg, selv om et par av de aller største stjernene ikke er til stede.

Han har 100.000 følgere i sosiale medier (@mixdiskerud), og håret hans har en egen fan-konto på Twitter (@diskerudshair). Hvis du ikke har sett Mix Diskerud Careless Whisper og Mix Diskeruds Careless Whisper vol. 2 på Youtube, se dem nå.

Det rare med å være på USA-trening, er at det virker helt naturlig at det er sånn. Mix er spiller nummer 10, og alle de amerikanske journalistene her er enige om at han kan tilføre USA noe eget og kreativt.

Men så tar man et skritt tilbake og tenker. Hvordan i all verden skjedde egentlig det her?

Krampetrekninger

– Det er jo egentlig helt ufattelig, sier Mix idet Premier League-proffen Jozy Altidore kommer gående forbi oss. («Me and Mix are best friends. I love talking to him, man», sier Altidore uoppfordret på vei forbi benken vår.)

Hvordan skjedde dette med en spiller som aldri ble nevnt særlig høyt i diskusjonen rundt det norske landslaget, som for øyeblikket ligger 38 plasser under USA på FIFA-rankingen? Hvordan skjedde dette med en spiller som i år har slitt med å få fast plass på midtbanen til Rosenborg, nummer fem i Norge?

Vi spoler tilbake i tid. Tenåring Mikkel Morgenstjerne Pålssønn Diskerud står foran et valg. Eller, han har egentlig ikke noe valg. Denne dagen må han svikte fotballen.

Det er årets viktigste kamp for juniorlaget til Ullern basket, og kretslagsspiller Mix er den viktigste på laget. Undertegnede spilte basket i samme klubb, men var to år eldre. Jeg husker ham som spinkel, men med uvanlig bra overblikk. Denne dagen er det imidlertid et problem: Han skal spille fotballkamp for Stabæk junior elite rett etterpå. Og når man spiller på Stabæk junior elite, skal ingenting gå foran.

– Du er den første jeg sier dette til noen gang, gliser Mikkel Diskerud før han begynner å fortelle.

– Jeg skulle spille den basketkampen, og jeg var jo… jeg måtte spille mye for at vi skulle vinne, for å si det sånn. Så jeg spilte nesten hele kampen uten å bytte ut. Etter 25 minutter av Stabæk-kampen fikk jeg krampe, og ingen skjønte noen ting. De trodde jeg var i dårlig form eller noe. Jeg kunne ikke fortelle noen at jeg hadde spilt en hel kamp rett før. Treneren min ville klikka.

Stabæk hadde allerede truet i mange måneder med at Mix kunne bli kastet ut av klubben om han ikke droppet basketballen. Men én ting er helt sikkert om Mikkel Diskerud – han bryr seg aller mest om sin egen mening. Og om akkurat denne saken hadde unge Mix en klar overbevisning.

– De hadde sagt til meg at jeg måtte satse mer på fotball, at jeg måtte velge. Men jeg har alltid ment at det er viktig å være drive med flere idretter. Så da ble det basketkamp – og krampe, smiler han.

Best med ball

Det er blitt en klisjé å skrive at det er «noe unorskt» over en fotballspiller. Det er kanskje til og med blitt en klisjé at det er «noe unorskt» over Mikkel Diskerud. Jeg skriver det likevel.

Mix vokste opp i et tiår hvor nordmenn snakket om gjennombruddshissighet og langpasninger i lunsjen. Men en uke før hans viktigste fotballkamp, dreier ikke samtalen vår seg inn mot kollektivt press og pliktoppfyllende løp. Selv om han er god på det også. I stedet prater vi om det viktigste i fotball: ballen.

– Det er mye lettere for meg å løpe 12 kilometer med en ball. Jeg er som en hamster eller noe, som en hest med en gulrot foran seg. Hvis det ikke er en ball foran meg, greier jeg sikkert ikke løpe 12 kilometer engang.

– Har du alltid kunne plukke opp en ball og herje, uansett hvilken sport?

– Ja. Ja. All ballsport. Hvis det er én ting i livet jeg er god med, så er det ball. Hvis jeg skal tørre å skryte av meg selv for én ting, så er det balltalent. Jeg føler selv at om jeg hadde satset på golf, så... ja. Jeg er ping pong-champ på laget (latter), jeg er ganske okei i squash, jeg var på kretslaget i basket, jeg har fotballen. Tennis er det eneste jeg ikke er så god i… så god som jeg vil være, legger han kjapt til med en avvæpnende latter.

Mix fikk trøye nummer ti på landslaget da Landon Donovan ble VM-vraket, til supporternes store overraskelse. Donovan er det nærmeste man kommer en amerikansk fotballegende, og det er en potensiell PR-skandale å ta over trøyenummeret hans.

– Mange trodde jeg hadde bedt om å få Landon sitt nummer. Jeg opplevde at mange ikke fikk med seg at alle nummer mellom 1 og 23 må bli tatt i et VM, og at mange Landon Donovan-fans følte jeg ikke hadde respekt for ham.

Nordmannen var raskt ute med å sende tekstmelding til Donovan. «Det er ikke noe ondt blod mellom oss, vi er venner,» sier Diskerud. Til pressen sa han at han bare hadde trøya til låns inntil Donovan kom tilbake.

– Tror du Klinsmann ga deg tiern fordi han tenkte du kunne takle bråket?

– Kanskje! Det kan hende! Kanskje han ser at jeg takler utfordringer bra, og takler oppmerksomhet. For det har blitt mye oppmerksomhet, sier Diskerud og ler – litt beskjedent, kanskje en ørliten anelse tilfreds.

– Det er ikke noe som distraherer meg, ikke noe som påvirker meg. Men det har blitt mye frierier og sånn. Ikke bare jenter, men gutter også, som vil gifte seg med meg. Det viser kanskje at jeg gjør noe riktig?

– Er du bevisst på imaget ditt?

Han drar på spørsmålet i et sekund.

– Jeg er egentlig bare Mix. Jeg er fortsatt den samme drittungen, hehe. Det velger jeg i hvert fall å tro. Men i forhold til mange andre er jeg kanskje litt… annerledes? Jeg vet ikke. Mitt mål er egentlig ikke å være… vanlig.

Jeg føler han er i ferd med å nærme seg kjernen av det som gjør Mikkel Diskerud litt spesiell.

– Er målet ditt å ikke være vanlig?

Igjen drar Mix på det før han svarer.

– Det er ikke sånn at jeg prøver å gjøre masse annerledes bare for å være annerledes, men man har bare ett liv, såfremt man ikke tror på gjenfødelse. Da vil jeg ikke gjøre som flokken. Jeg vil gjøre det på min egen måte. Det er en morsom innstilling. Jeg ville hatt den uansett om jeg drev med fotball eller noe annet.

Janteloven vs. The American Dream

Norge er ikke nødvendigvis drømmelandet for de som liker å skille seg ut, de som liker å dyrke individet. Da er USA drømmelandet. USA, landet hvor de lager Youtube-videoer av det bølgete håret ditt. Hvor de gir teknikeren sjansen på landslaget. Var det egentlig noen gang noen tvil om at Mix skulle velge det amerikanske landslaget over det norske?

Jeg begynner med én gang å tenke på teksten han sendte på e-post til norske medier da han valgte USA. Jeg husker den e-posten som noe ingen andre norske fotballspillere kunne skrevet, noe helt annerledes. Det var en politisk redegjørelse. Overskriftene i avisene handlet om en kommentar om at norsk idrett burde drives mindre som en fasciststat, men resten av innholdet sier egentlig mer om Mix. Dette var hans fire årsaker:

1) I USA gis jeg nok frihet til å ha Mix eller Morgenstar på drakta.

2) I amerikansk idrett blir de beste i «amerikanske uttak» satt til å representere landet. I Norge blir de utøvere utvalgt som en komite på sikt mener kan gi mest medaljer, heder og ære til Norge. Her står individualisme og «nasjonens interesser» ofte rett mot hverandre. Jeg synes sport skal drives på individenes og utøvernes premisser – mer det enn sånn som kommunist- og fascistland drev før, og vi i Norge dessverre ganske mye ennå. Masse uttak til skilandslaget og vraking av turneren Espen Jansen kan jeg nevne som de sjukeste eksemplene.

3) Fotball er fantastisk for de som holder på. For barn – jenter og gutter – er det billig, og det skaper så mye glede og samhold. Jeg tror at forskjellene vi kan lage ved at fotball blir mer populært i USA, er større enn i Norge – hvor man nesten kan påstå at fotball allerede tar for stor plass. Det å være med litte grann å bidra til å endre fokus fra sporter som koster mye, eller få kan delta i – til en sport som fotball i et stort land – betyr mye.

4) Jeg hater doping og juks i idretten. Det jukses og dopes mer i amerikansk idrett enn i norsk. I USA får jeg et større talerør for å si hva jeg mener om det, og rett ut gå i clinch med juksemakerne. Kanskje trenger man noen flere «norske verdier» der.

Det tok ikke mange timene før 22-åringen møtte offisielle Norge i døra. Mer spesifikt Arbeiderpartiets generalsekretær.

– Hvis du tror en dyrking av individet alene fører til suksess i Norge, tar du helt feil. Vi er av avhengige av bredde for å få fram norsk enere, tordnet Raymond Johansen i et intervju med NRK.no.

Det er ingen spøk for en fotballspiller å drive offentlig debatt mot generalsekretæren i Ap. Diskerud valgte først å ikke kommentere saken. Men etter å ha sett saken på nett, bestemte han seg for å svare. Og vi vet hva som skjer når Mikkel Diskerud er overbevist om noe. Les bare starten av teksten hans, som ble publisert på Ytring.

«Det er mulig Raymond Johansen er på ferie, jeg er ikke det. Jeg har lest hver setning han har formulert i denne saken. Han kan umulig ha gjort det samme med mine uttalelser. Men det er kanskje forståelig at han jukser en del. Han driver valgkamp, og da jukser vel de fleste politikere.»

Slik fortsatte det i 5100 tegn. Jeg har aldri lest noe lignende fra en norsk fotballspiller.

Muligheten for å blomstre i USA

Tilbake på treningsbanen i Sao Paulo, og Mix har dratt tilbake til spillerhotellet sammen med resten av laget. Jeg står igjen med reporterne, inkludert den profilerte Sports Illustrated-journalisten Grant Wahl. Han er amerikansk fotballjournalistikk. Jeg spør den høye mannen med den blanke issen – den eneste av de gjenværende som er kledd i dress – hvorfor Mix er med i VM-troppen selv om han «bare» spiller i den norske ligaen.

– Han gir oss noe vi ikke har så mye av, kreativitet og teknikk, sier Wahl.
Han forteller at han har hørt rykter om at flere klubber i amerikanske MLS er interessert i å sikre seg norsk-amerikaneren. Han mener et godt VM i Brasil kan gi Mikkel Diskerud overgang til USA.

Det hadde kanskje ikke vært så dumt.