Redd for å bli slått ned igjen

– Vi gikk bortover den gata her og akkurat på den trappa du ser der så satt det ei jente og gråt. Hun var veldig lei seg, sier «Knut», som ikke vil bruke sitt ekte navn.

«Knut» står i Trondheim sentrum og peker og forteller. Smilet er stort og ekte, håret lyst, men den høye kroppen er litt nervøs og utilpass. Han liker ikke å være her hvor livet hans ble brutalt endret for over 20 år siden.

«Knut» og kompisen får roet ned jenta og de blir stående sammen å prate og le. Men, så kommer det en mann gående mot dem. Han er høyere enn «Knut» og han er kraftig. Helt uten forvarsel tar han tak i «Knut» og gir ham et knallhardt slag rett i munnen. Han detter 3-4 meter bakover og kjenner at han blør.

– Jeg var nok i sjokk. Så kjente jeg at jeg manglet flere tenner. Jeg plukket opp tennene mine fra bakken og løp vekk, sier «Knut».

Han ser på det lille idylliske gatehjørnet i Trondheim sentrum, som for andre bærer preg av ro og koselige butikker. På en restaurant litt lenger nede i gata koser unge og gamle seg med god mat.

– Jeg vet jo ikke hvorfor han slo meg og jeg har jo problemer den dag i dag med å forstå hvordan det her kunne skje, sier Knut som fortsatt er redd for å bli slått ned på nytt.

Unngår gata hvor det skjedde
Det er ikke ofte «Knut» går forbi akkurat dette gatehjørnet. Ikke har han behov for å stå her nå heller og kaldt januarvær gjør det lett å trekke inn i en varm bil for å fortsette samtalen. En mann på gata går akkurat over det stedet han ble slått ned.

– Det er en liten kneik der i svingen, ser du. Akkurat der var det. Akkurat der hvor han går nå. Jeg går aldri over den dolpa der hvor jeg stod. Hvis jeg en sjelden gang må gå ned den gata går jeg på den andre siden av veien.

– Har du gått på den trappa da?

– Nei, jeg har aldri gått på trappa etterpå nei, og jeg har aldri gått inn i butikken som er der nå heller, sier «Knut».

Alvorlige konsekvenser for ofrene
De siste fem årene har politiet i Norge mottatt i snitt 26.763 voldsanmeldelser. For noen av ofrene handler resten av livet om å bearbeide- og lære seg å leve med det som har skjedd.

– Det å bli slått ned på byen gjør verden til et veldig usikkert sted. Du vet aldri om du kan bli slått ned igjen og så er det veldig individuelt hvordan man håndterer det videre, sier psykolog og doktorgradsstipendiat i klinisk psykologi ved NTNU, Joar Halvorsen.

Gjerningsmannen fikk 30 dager betinget fengsel og en bot. For «Knut» sin del har redselen etter slaget aldri sluppet taket.

– Jeg var aldri redd for noe som helst før jeg ble slått ned. Nå er jeg alltid ubevisst på vakt. Det er som om hjernen min forteller meg at jeg skal være det. Hvis noen blir sinte på meg blir jeg utrygg. «Alarmen går» og jeg får flashback til den dagen jeg ble slått ned, sier «Knut».

Daglige smerter i munnen
«Knut» må også jevnlig gjennom større og mindre operasjoner som er svært smertefulle. I tillegg må man bytte tennene som ble skadet i slaget ca hvert 15ende år.

– Det er så mye smerte og ubehag, og det at jeg ser skaden hver gang jeg ser meg selv i speilet er også en daglig påminnelse, sier «Knut».

Noen år etter voldsepisoden opplevde han også at ting begynte å skje med kroppen hans.

Panikkangst
– Jeg får panikkanfall som lyn fra klar himmel og har ingen anelse om hvorfor det skjer. Det starter alltid med at hjertet gjør et hopp og så raser hjerterytmen opp. Da blir jeg redd, sier «Knut».

Anfallene kan vare fra noen sekunder til flere minutter, og i starten satt angsten i, i flere timer.

– Jeg har jo fått en viss kontroll over det etter hvert, men første gang det skjedde trodde jeg at det var hjerteinfarkt og jeg var sikker på at jeg skulle dø. Jeg ringte 113 og fikk snakket med ambulansepersonellet. Jeg lå på et gulv, kjente ingen puls og var veldig dårlig og kvalm, og veldig redd, sier «Knut».

Han havnet på sykehuset flere ganger etter panikkangstanfall. Nå har han lært seg å stabilisere seg selv og senere skjønte han at trygghet i livet er viktig for å klare å roe ned anfallene.

– Jeg forstod det da alle symptomene forsvant da sykepleieren tok meg i hånden og sa det ville gå bra, sier «Knut» med et skjevt smil.

Begrenser livskvaliteten
Voldsepisoden har ført til at Knut tar mange forholdsregler i hverdagen. Å gå tur alene i mørket er uaktuelt, selv over 20 år etter. Kjører han bil leter han ofte etter en utvei og skal han på kino setter han seg kun på et sete han vet han kan forlate når som helst uten å plage de andre i salen. Å sove er også vanskelig. «Knut» våkner av den minste lyd og har problemer med å dele soverom med andre.

Å ta fly er et helt eget kapittel.

– Jeg har flippa ut på fly en to-tre ganger av panikkangst. Det skjer bare helt plutselig. Da må jeg bli tatt hånd om av flypersonellet. De er veldig flinke. Det som skjer er at jeg blir med bak i flyet eller inn i cockpiten. Det var før 11 september da, sier «Knut» og ler.

Men, latteren har og en bismak. Hans største drøm er nemlig å ta flysertifikat, men, det går ikke. Ikke når du har panikkangst.

Ser etter potensielle trusler
Det at «Knut» tar mange forholdsregler er ikke uvanlig, ifølge psykolog Joar Halvorsen. Trusselmonitorering, det at han hele tiden sonderer terrenget for potensielle trusler, er ikke uvanlig når man har utviklet en psykisk lidelse som følge av et overgrep.

– Vi vet ikke nok om hvorfor noen utvikler psykiske lidelser og andre ikke, men en del risikofaktorer går igjen, sier Halvorsen.

Han jobber også på Østmarka i Trondheim, på spesialpoliklinikken for traumebehandling. I rolige omgivelser blant vannkarafler, tebokser og forskningspapirer forteller han at vold ofte deles inn i flere grupper.

En av dem heter interpersonlig vold og omhandler voldtekt, vold i nære relasjoner og blind vold. Det er en gruppe som har en høyere risiko for å utvikle psykiske lidelser i etterkant.

– Hvorfor det?

– Det har sannsynligvis noe med traumets karakter å gjøre, sier Halvorsen.

Selv om svært mange klarer seg godt etter traumatiske hendelser, er det likevel en gruppe som ikke klarer å legge bort frykten, angsten og ta livet helt tilbake.

– Vi vet ikke hvorfor det er sånn. Men, de som er vaktsomme over tid eller unngår en del ting og steder, de er i en ekstra risikosone, sier Halvorsen.

– Hvis du ble utsatt for blind vold i for eksempel Trondheim sentrum og dermed unngår å gå der etterpå vil du aldri lære at Trondheim sentrum egentlig er et trygt sted. Du vil hele tiden forbinde det med noe som er farlig, legger han til.

Forstår ikke hvorfor noen slår
Politiet i Trondheim ser en nedgang i blind vold i byen, men det betyr ikke at det ikke skjer. Hos etterforskningstjenesten for vold – og sedelighetssaker tror de gruppepress er noe av årsaken bak enkelte tilfeller av blind vold.

– De tøffer seg for kompisene. Da kan hvem som helst bli et tilfeldig offer, sier Robert Løkken, politibetjent i Sør-Trøndelag politidistrikt.

Politiet har også problemer med å forstå motivet bak blind vold.

– Da må du inn i faglitteraturen, sier Løkken.

Vanskelig er det også for ofrene. Men, sjansen for at det skjer igjen er heldigvis liten, påpeker Løkken.

Vil ikke gå til psykolog
«Knut» har fått flere tilbud om psykologhjelp, men har hele tiden takket nei.

– Jeg var redd for å bli sett på som svak, sier han.

Etter hvert har han blitt eldre, men har likevel fortsatt å takke nei til profesjonell psykologhjelp.

– Jeg føler at jeg ikke er så dårlig, også er jeg redd for at jeg skal finne ut at jeg er så dårlig at jeg må ha hjelp resten av livet. Da er det bedre å vite at jeg takler dette, sier «Knut» og smiler.

– Gjør du det da?

– I går turte jeg å åpne meg litt for en venn. Da fikk jeg beskjed om at du trenger hjelp du. Det er tydelig at når jeg ikke har guarden oppe og løsner litt opp, da sier jeg og gjør ting som gjør at folk mener jeg trenger hjelp med det som skjedde den gangen, sier «Knut» som nå vurderer å gjøre nettopp det.

Forholdsreglene opprettholder problemene
På Østmarka i Trondheim er Joar Halvorsen overbevist om at det kan lønne seg.

– Alle de forholdsreglene han tar for å håndtere symptomene sine, er paradoksalt nok sannsynligvis med på å opprettholde en del av problemene hans, sier Halvorsen.

Det er ikke uvanlig å utvikle den typen adferd. Men, for de aller fleste går det an å få det bedre.

– Oppsøk behandling. Den store majoriteten vil bli litt bedre eller helt frisk, også finnes det noen som ikke vil bli bedre, sier Halvorsen.

Og det er viktig å være tålmodig.

– Får du ikke utbytte av en type behandling kan du få utbytte av en annen type behandling. Derfor er det viktig å ikke miste troen, sier Halvorsen.

For «Knut» handler hverdagen mye om glede, men også mye om redsel. Går han nedover en gate i byen etter mørkets frembrudd, må han snu seg hvis han hører noen bak seg.

– Du analyserer personen på et halvt sekund og så tenker du, ok han kan ikke ta meg eller ser han aggressiv ut? Hvis jeg hører noen ting må jeg alltid snu meg. Ikke på dagtid, men når det er mørkt. Det skjedde jo på natta, overfallet, sier«Knut» stille.

Redd han skal dø
Også trening er problematisk for Knut. Alle panikkangstanfallene gjør at han er livredd høy puls.

– Hjertet slår så hardt inni brystet at det kjennes ut som det skal sprette ut når jeg får anfall. Det gjør at jeg ikke tør å presse meg på trening. Får jeg høy puls tror jeg at jeg kan få panikkanfall og da innbiller jeg meg at jeg kan dø, sier «Knut».

Og anfallene kommer fortsatt jevnlig.

– Det skjedde hjemme nå før jeg skulle møte deg også. Jeg tror det kanskje har med å gjøre at vi skal snakke sammen om dette, sier «Knut» og ser rolig bort på meg.

Tungt å bære på hemmeligheten
Det er kun de aller nærmeste rundt Knut som vet hvordan han egentlig har det, og han tror flere forhold har røket fordi han ikke har klart å dele det han sliter med.

– Skjemmes du over hvordan du har det?

–Nei, men jeg vil ikke at noen skal vite det. Jeg er alltid den som er i godt humør, den som smiler og den som får andre til å le. Jeg er den som trøster og setter alle andre før meg selv. Det er viktigere at alle andre har det bra, enn at jeg har det bra. Sånn tenker jeg, sier «Knut».

– Hvorfor er det så skummelt at de skal få vite det?

Han trekker pusten og tenker seg om før han svarer.

– Jeg er redd for å bli sett ned på, selv om det er in i tiden å være åpen. Alle har jo ett eller annet, men jeg vil ikke fremstå som svak. Jeg er oppdratt til det, sier «Knut» ettertenksomt.

Likevel har han et ønske om at han skal klare å dele det med vennene sine i fremtiden.

– Jeg tror det ville vært en befrielse og at det ville lette på trykket. Det her er min største hemmelighet. Det er kun min innerste familie, og nå du, som vet at dette plager meg, sier «Knut».

NRK har valgt å publisere «Knut» sin historie anonymt etter hans ønske. Et slikt unntak fra våre generelle retningslinjer gjør vi fordi teksten omtaler en erfaring flere i Norge opplever og som mange synes det er vanskelig å snakke åpent om.