En gatetiggers siste reise

I sykehuskapellet på Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø legger to dresskledde medarbeidere fra et begravelsesbyrå et mørkeblått trekk over ei hvit trekiste. Salmebøker ligger på hyller langs den ene veggen i det institusjonspregede kapellet. Alle trestolene med gule stråseter er tomme. Det er ikke i Tromsø avskjeden skal skje.

36 dager har gått siden tiggeren og gatemagasinselgeren Ioan Bandac døde av lungekreft. Trekista står midt på gulvet i kapellet. Inne i den, en annen kiste av sink, som skal bringe kroppen hans hjem til rumensk jord. Dette var hans siste ønske. Før Ioan døde fikk han hjelp til å skrive ned denne viktige beskjeden på en papirlapp: «Hvis jeg dør så vil jeg gjerne be om å bli begravd i kiste, og ikke kremert. Ore send my body in Romania at my family.»

Hans norske kjæreste Helena legger en forsiktig hånd på kista.

– Jeg hadde jo aldri trodd at vår siste tur sammen skulle bli slik, sier hun.

Helena skal følge kista til Romania. Med kamera og mikrofon følger NRK med. Vi har så mange spørsmål. Hvorfor ville Ioan så intenst tilbake til et land hvor han lenge satt fengslet? Og hvem er familien han sa han sendte pengene han tigget, til? Kanskje noen flere svar på hvem Ioan var, og hva reiste han fra, finnes i hjemlandet. Det skal vise seg at tiggeren som Helena og mange i Tromsø følte de kjente så godt, der han satt ved hjørnet av Rødbanken, også var en mann med hemmeligheter.

• Les også: Samlet inn 65.000 kroner til død tigger

Artikkelen fortsetter under videoen.

Spleiselag for tiggeren

Fra Langnes Lufthavn tar SK4417 av i rosa januarlys. I et av setene sitter Helena. I lasterommet står båren til Ioan. SAS-flyet er det første av tre fly som skal ta dem fra Tromsø til München, så til Bucuresti i Romania. Turen hjem er en gave til den døde fra folk i Tromsø, hvor Ioan var den varme tiggeren, en som alle følte de kjente.

• Les også: – Tiggere appellerer til en slags skyldfølelse i nordmenn

– Han så folk rett inn i øynene. Han så dem, og det merket de. Mange forteller meg at de pleide å klemme han når de gikk forbi han på gata, sier Helena.

Ioan ble for alvor kjent da flere tv-reportasjer jula 2010 fortalte historien om tromsøparet som lånte tiggeren leiligheten sin. Paret ble advart mot å låne bort hjemmet til en gatetigger, men Ioan gjorde fordommene til skamme. Paret kom hjem til en strøken leilighet pyntet med friske blomster, og med mat i fryseren.

Lappen med Ioans siste ønske vakte stor giverglede både blant folk i Tromsø, og i landet for øvrig i dagene før jul i fjor. På få døgn kom det inn om lag 100.000 kroner til gatemagasinet Virkelig som organiserte kronerullingen.

– Folk ga det de hadde. Én overførte 78, 50 kroner til innsamlingskontoen. Det var kanskje det siste han hadde på sin konto, forteller redaktør Eirik Junge Eliassen.

Mens kista skal flys over Europa jobber begravelsesbyrået Tartar i Romania for å kunne gi tiggeren en verdig avslutning. Informasjonsmedarbeider Dan Muraru forteller at de må finne ut om de klarer å oppfylle det siste ønsket: å gravlegge han i landsbyen Valea Seaca, der familiegrava til familien Bandac ligger. Har Ioan barn og annen familie som kan komme til begravelsen i Valea Seaca?

Artikkelen fortsetter under videoen.

– Gikk aldri i dybden

Ioan kom til Tromsø i 2009, etter flere år med tigging andre steder i Europa. Til Nordlys fortalte han at han skammet seg over å tigge i Norge. Han så på det som sin siste utvei.

Til Helena har han fortalt at han satt fengslet i 11 år. Han ble sett på som en politisk oppvigler. Da han satt inne for andre gang kom revolusjonen til Romania.

Men det nye Romania var vanskelig, og Ioan dro. Helena sier at han var gift i Romania, og at han hadde to barn. Noe av pengene han tjente i Norge sendte han til familien, og sønnene som studerte i Bucuresti, fortalte han når han snakket med norske medier.

Lufthansas flight LH 1650 nærmer seg et grått Bucuresti.

– I Romania venter mennesker som jeg aldri har møtt og mennesker jeg ikke har sett siden jeg og Ioan reiste dit på ferie for noen år siden. Det blir spennende, sier Helena.

Men også kjæresten er usikker på om hun vet alt om Ioan.

– Vi snakket mye om kultur. Men av og til ble det språklige utfordringene for store. Vi gikk aldri i dybden om livene våre, sier Helena.

– Hvem skal stelle grava?

Det viser seg at Ioans siste ønske kan bli vanskelig å oppfylle. I Bucuresti blir kista møtt av Dan Muraru fra begravelsesbyrået og en bårebilsjåfør. Familiegrava i Valea Seaca skulle vært Ioans siste stopp, men begravelsesbyrået sliter blant annet med å få tak i slektningene hans, slik at de kan planlegge en begravelse der. Over en måned har gått siden Ioan døde, og det begynner å haste. Kista kan ikke stå i kapellet mye lenger, forteller Dan. Og hvem skal stelle på grava i Valea Seaca?

Landsbyen Valea Seaca ligger omtrent 40 kilometer fra Bacau, og her er det spor etter Ioan. Rundt 3500 mennesker bor i landsbyen. De fleste driver jordbruk, mens noen jobber på den i den lille dagligvarehandelen eller på apoteket. Landsbyen har også en liten politistasjon. På rådhuset viser vi bilder av Ioan til viseordfører Vasile Scutaru. Et av dem er tatt av en god venn i Tromsø. Det viser en Ioan som smiler med varme øyne og stort hvitt skjegg. Han får også se et bilde av lappen med Ioans siste ønske.

– Ioan Bandac ja, jeg husker han. Men jeg kjente han ikke godt. Familien var ikke rik. De jobbet med landbruk som de fleste andre her i byen, sier Vasile.

Lyden av høye hæler bryter av samtalen. En høy kvinne kledd i drakt kommer inn i rommet. Hun tar opp bildene og nikker. Maria Tatu er regnskapsfører på rådhuset. Hun har hørt om Ioans dødsfall i Norge.

– Dersom Ioan blir gravlagt i Bacau får dere kanskje møte ekskjæresten hans, sier Maria.

Hverken viseordføreren eller regnskapsføreren vet så mye om hvorfor Ioan forlot Romania. Men de vet at Ioan hadde flere søsken i landsbyen. Kanskje de vet mer om familien til Ioan og hva han kom fra?

Artikkelen fortsetter under bildet

– En vandrer

Et furet tregjerde omkranser et lyseblått murhus i enden av en sørpete vei i Valea Seaca. I vinduene henger lyse blondegardiner. Huset er forfallent. Det er 15 år siden den siste av familien Bandac pakket sakene og forlot det.

En mann med trist blikk og en liten kvinne med sorte klær og sort skaut står i snøen utenfor barndomshjemmet sitt. Her vokste de opp sammen med sin bror. Broren var Ioan Bandac.

– Vi vil takke alle i Norge som har gjort det mulig å få Ioan hjem til Romania, sier de gjentatte ganger. Jeg trodde at jeg aldri ville få se han igjen, sier broren, Dimitru Bandac.

Det skiller fire år mellom søstera, Nela Dinu, og Ioan. Dimitru er yngre, og var bare et barn da Ioan flyttet fra barndomshjemmet. De forteller om en tøff barndom. De hadde stort sett maten de trengte, men likevel hadde de ikke mye penger. Broren beskriver de som en god mann. En mann som hjalp sine foreldre når han var hjemme.

– Han reparerte huset hvis det trengtes, sier Nela.

Ioan var en vandrer, forteller de. En mann som ikke var hjemme lenge av gangen. Og var han hjemom, fortalte han ikke mye om hva som skjedde når han var på farten.

– Vi har bare hørt om at Ioan var i fengsel senere i livet, men vi vet ikke hvorfor. Ioan delte ikke problemene sine med andre. Han holdt slikt i hjertet sitt, sier søskenparet.

Pengene som deres bror har sendt til Romania har ikke kommet til dem, forteller de. Men Ioan hadde alltid med gaver da han kom på besøk.

– Ioan kjøpte en flyreise til meg da jeg for noen år siden ville søke lykken i Norge, forteller Dimitru.

Søsknene tegner et bilde av en sjenerøs mann. En mann som ville at familien skulle få den tradisjonelle julematen, og ei jul han var hjemme brukte penger han hadde tigget til å kjøpe to griser. Men sønnene som studerer i Bucuresti, har Nela og Dimitru møtt dem? Kommer de i begravelsen?

– Men Ioan hadde ikke barn, forteller søsknene. Bare kjærester.

Vi går ut porten til barndomshjemmet og Dimitru setter forsiktig på plass hengelåsen etter oss. En nabo står og ser på oss fra sin port. På gårdsplassen foran huset hans går flere hunder og høns rundt. Naboen er Ion Miftode. Han vokste opp sammen med Ioan.

– Jeg pleide å leke med Ioan oppi åsen bak her, sier han og peiker opp forbi Bandac-familiens hus.

Han beskriver lekekameraten som en bra gutt. En gutt som var flink til å jobbe da de vokste opp.

– Og han ville jobbe. Derfor dro han. Det var for vanskelig å finne jobb her.

Artikkelen fortsetter under videoen.

Ekskjæresten

Feiekoster med bjørkeris går hurtig fram og tilbake. Den lette snøen foran den store beige steinkirka i Bacau virvles opp, og sakte, men sikkert blir den mørke fargen på steinhellene synlig. Mennene som koster snakker lavmælt til hverandre på rumensk. Plassen gjøres klar for Ioan Bandacs siste ferd. Enn så lenge hviler han i kapellet ved siden av kirka.

Ut gjennom de åpne dørene strømmer kraftige mannsstemmer. Sangen er gjentagende, nesten messende. De to prestene synger om at tiggeren må få fred etter døden. Forbønnen for den som skal gravlegges er viktig i rumensk-ortodoks religion. Gjennom et lite vindu i sinkkista som står midt på gulvet inne i kapellet synes Ioans barberte ansikt, og skuldrene hans. Hodet hviler på en hvit pute. Han er kledd i en svart skjorte med gul-beige mønstre langs knappene.

Sammen med blant andre Nela, Dimitru og Helena har begravelsesbyrået tatt en avgjørelse. Båra kom aldri til Valea Seaca. Det er 39 dager siden Ioan døde i Tromsø. I dag, torsdag 23. januar 2014 blir han stedt til hvile i byen Bacau, øst i Romania.

• Les også: Kjæresten fra Tromsø fulgte tiggeren Ioan til grava i Romania

Oppå kista ligger et ikon og et kors. Blomster med siste hilsener fra rumensk slekt og norske venner står langs en av veggene. «Farvel vakre sjel, hilsen Helena», står det på et av de hvite båndene. «Vi vil aldri glemme deg», er siste hilsen fra kollegaene i gatemagasinet Virkelig. På blomstene fra Dimitru står det at han alltid vil ha sin bror i hjertet. Innrammede bilder av Ioan står på et bord.

Sangen fra de to prestene stilner. De har på svarte hatter, som på rumensk kalles potcaps, og dypblå heldekkende kapper med snirklede mønstre i sølv. Det er iskaldt i kapellet og frostrøyken står ut prestenes munner. Den blander seg med røyken fra røkelsen som dufter søtt. I et øyeblikk taler den ene presten, i neste øyeblikk den andre. Innimellom gjør de korsets tegn. Da følger også de som har kommet for å ta farvel med Ioan på. Innimellom høres et snufs eller et host.

Artikkelen fortsetter under bildet.

De som har kommet hit er ikke bare de som kjente eller var i slekt med Ioan. Også tiggere og fattige fra nærområdet er blitt invitert hit. De gråter og tar sine farvel med en mann de ikke kjente. Etter begravelsen venter veldedighetsgaver i form at mat, små bruksgjenstander og tekstiler. Slik er den rumensk-ortodokse tradisjonen, og den skal sikre at Ioan har mat, drikke og varme også etter døden.

De som tar farvel med mannen de kjente og elsket er omtrent like mange som de fattige. Dimitru, Nela, en svigerbror, Helena og et par andre kvinner. Blant dem står en eldre kvinne i en mørk grønn kåpe. Hendene er foldet, og blikket er festet på kista.

«Andreea» er ekskjæresten som vi fikk høre om på rådhuset i Valea Seaca. Hun bodde sammen med Ioan i flere år i Bacau før han forlot Romania.

Vi får høre at «Andreea» har to barn. Kan hun gi oss et tydeligere bilde av hvem Ioan var og hvem han følte omsorg for?

«Andreea» følger kista fra kapellet og inn i kirka. Side om side med søsknene, Helena og de fattige lytter hun til prestenes sanger og taler, og gjør korsets tegn. Men når kista bæres ut kirkerommet til lyden av kirkeklokker er hun borte.

Senere får vi høre at «Andreea» er syk, og at hun ble så dårlig under seremonien i kirka at hun måtte dra hjem. Hun ønsker ikke å prate med oss.

Respekt for de gjenlevende

Det snør lett på gravlunden Cimitirul Sarata i Bacau. Fire menn med mørke klær og luer spar jord over kista til Ioan. Lyden av brun jord som treffer trekista er tung og dump. Rundt grava står slektningene og de fattige side om side. En av prestene, Chiribau Ion, har sunget den siste forbønnen.

Han forklarer hvorfor Ioans ønske om å komme hjem var så sterkt, til tross for at han hadde vært borte fra landet sitt så lenge.

– I rumensk-ortodoks religion er det viktig å få komme hjem til familien etter døden, og gravlegges etter de religiøse skikkene, forteller han.

Da er sirkelen sluttet.

– Ved å få en rumensk-ortodoks begravelse i hjemlandet viser han respekt for både døde og gjenlevende slektninger som har samme religion.

Det var også viktig for Ioan at han ikke ble kremert.

Ett hvitt trekors og mengder med blomster vitner om at Ioan Bandacs siste ønske er oppfylt.

Tvunget til å tigge

En uke etter at Ioan Bandac ble gravlagt i rumensk jord, har mørketida gitt rom for sola i Tromsø. Vi får en e-post fra Dan Muraru i begravelsesbyrået Tartar i Bacau.

Gjennom samtaler med noen av Ioans slektninger som ikke var i begravelsen, har han funnet ut hva som skjedde da Ioan ble arrestert. Årstallet er noe uklart, men de mener at han ble fengslet rundt 1985. Grunnen var at han fikk problemer med kommunistregimet.

– Familien til den fengslede fikk ofte ikke vite den virkelige årsaken. De fikk bare vite at den fengslede hadde brutt regimets regler, skriver Dan.

Slektningene til Ioan mener han dro fra Romania en gang mellom 1992 og 1995. Selv om regimet falt var det fortsatt vanskelige tider. Selv om landet ble et demokrati var det fremdeles de tidligere kommunistlederne som satt med makten. Mange fryktet dem fordi det var de som hadde satt folk i fengsel før.

– Dette var hovedårsaken til at folk dro. De ville til et bedre sted, selv om de ble tvunget til å tigge for å overleve.

To stebarn

Vi møter Helena på kafeen Verdensteateret i Storgata i Tromsø. Hit kom de ofte sammen, hun og Ioan.

– Det var tungt å dra fra Ioan i Romania, sier Helena. – Jeg savner han veldig.

Hun ser seg rundt i det litt dunkle lokalet. Hun forteller at her kunne de sitte i sofaen og småprate, se på hverandre og drikke te. Kravene var ikke store når de var sammen. Bare de var sammen.

– Han var en romantisk mann. Han hadde mye omsorg og respekt.

Hva så med sønnene til Ioan, som vi ikke så i begravelsen? Har Helena funnet ut noe om dem?

Barna til ekskjæresten «Andreea» ble født før hun ble sammen med Ioan, men Helena tror at det var disse han snakket om til folk i Tromsø, og sendte penger til.

– Han var jo tross alt stefaren deres gjennom flere år.

Etter å ha fulgt båra til Romania, føler hun at hun kjenner han litt bedre enn hun gjorde mens han levde.

Men både hun og familien til Ioan har fortsatt mange spørsmål som de ikke vet svaret på.

– Det ville betydd mye for Ioan å vite at han fikk komme hjem til rumensk jord. Både reisen hjem, og tradisjonene rundt begravelsen er virkelig i hans ånd.

Se video fra da Ioan Bandac fikk livet snudd på hodet jula 2010: