At rogna har intelligens er sjølvsagt å strekkje det for langt – men strategien må seiast å vere både snedig og velfungerande.
Når hausten kjem og treet er klar for å spre frøa sine, kjem første utfordring: korleis få frøa ut av bæret? Eit rognebær som berre dett på bakken vil faktisk ikkje spire. Det er jo bra for modertreet, som dermed slepp å ha tett med rognekratt rundt seg som ville ha konkurrert om næringa i jordsmonnet.
Lokkar med sukker
OK, bæra må altså opnast så frøa kjem ut, og flyttast vekk frå modertreet. Kven då betre egna enn fuglar?
For å få fuglen til å velje rognebæret framfor andre bær, lokkar rogna med ekstra høgt sukkerinnhald. Det er stivelsen i bæret som blir omgjort til sukker når den første frostnatta kjem. Sukkernivået i rognebæret er på heile 20%, til samanlikning har blokkebæret berre 2% sukker. Derfor er trosten ekstra glad i rognebæret, som slukar bæra og gjer sukkeret om til feitt. Det treng han på trekkruta sørover til kontinentet.
10 bær i slengen
Fuglen gulpar i seg 10 heile bær i slengen, og set seg i skjul i skogkanten mellom måltida. Etter ein god time hamnar skiten – og frøkappene – på bakken.
Så skjer det snodige: frøets gang gjennom fuglen ser ut til å ha svekka den beskyttande frøkappa. Dermed klarar frøet raskare å bryte ut av kappa, og kjem såleis tidlegare i vekst. I tillegg veks det raskare, sidan det slepp å bruke så mykje energi på å komme ut av frøkappa. Smart, eller kva?