– Jeg våknet opp som en stor baby

Hvert år mister unge mopedister livet i trafikken. Charlotte Marie Huser overlevde, men mistet livet slik hun kjente det.

17 år gamle Charlotte hadde akkurat kommet tilbake fra ridetur på yndlingsponnien «Glendar». Det er en helt vanlig tirsdag i oktober for sju år siden. Hun husker hun følte seg bra.

Matematikkprøva gikk bedre enn forventet, hun hadde fått seg kjæreste og etter flere vonde år skulle hun avslutte samtaler med psykologen den dagen. Fremtidsplanene var også klare, hun skulle bli veterinær.

– Lite visste jeg at da jeg satt meg på scooteren skulle alle gode opplevelser bli til utrolig vonde opplevelser på under fem minutter. Jeg mistet faktisk livet og alle mulighetene jeg hadde den dagen. Alt ble ødelagt.

– Noe stort kommer fort

Hun er en av mange som skader seg i mopedulykker hvert eneste år. I fjor omkom 22 personer på MC eller moped. Disse kjøretøyene har høyest døds- og skaderisiko, viser tall fra Transportøkonomisk institutt.

Førere av lett MC (16 og 17-åringene) har en 15 ganger så høy risiko sammenlignet med alle MC-førere (både lett og tung MC), og 12 ganger så høy risiko sammenlignet med unge, mannlige bilførere (18-20 år). Sammenlignet med alle bilister er risikoen 90 ganger så høy.

– Hva sitter jeg igjen med? Ingenting. Det føles sånn. Det kan sikkert høres brutalt ut, men det er dessverre slik det har blitt.

Det er tirsdag 7. oktober og vi befinner oss i skolegården ved Kalnes videregående skole i Sarpsborg. Skoledagen er over og Charlotte, som er elev ved skolen, setter seg på scooteren. Hun er litt forsiktig av seg siden hun fortsatt er fersk i trafikken, og med bare noen måneder gammelt sertifikat i lomma.

– Jeg var bare 17 år da jeg fikk lappen av pappa, men han kjente meg såpass godt at han visste at jeg ville klare dette bra, forteller hun.

• LES: Vi er blitt «snillere»i trafikken

Etter å ha kjørt de få minuttene fra skolen og til Grålum, kommer hun til en rundkjøring hvor hun skal til venstre.

– Jeg husker at jeg ser meg godt for, det er ingen i rundkjøringen. Det er heller ingen på vei inn som kunne ha stoppet for meg. Så kjører jeg inn og er nesten ute av rundkjøringen. Hele 18 meter ute i rundkjøringen er jeg. Da skimter jeg noe i sidesynet. Noe stort som kommer fort. Hylende fort.

En stor varebil treffer Charlotte.

– Jeg har blitt fortalt at jeg tok opp armen for å prøve å beskytte meg, men begge armene mine knakk. Det var et hardt og kraftig smell.

– Måtte skjule Charlotte fra foreldrene

Alt ble svart og Charlotte havner i koma.

– Jeg er faktisk glad for at jeg ble slått rett i koma, for herregud, det må ha gjort vondt. Bekkenet knuste, armene brakk, jeg fikk hjerneslag og hjerneblødning.

Smellet var så høyt av sammenstøtet at flere strømmet til. Også foreldrene hennes.

– Ambulansepersonalet skjulte meg, de ville ikke at mamma og pappa skulle se meg, heller ikke de andre som hadde kommet for å se. Mamma fortalte meg at en av ambulansemennene hadde kommet bort til henne og sagt rolig at «Vi gambler ikke med Charlottes liv, så det vil komme ett ambulansehelikopter hit og ta henne med til Oslo».

• LES: Hver tredje fartsbølle var svensk

Familien ble sendt inn med taxi etter henne og det drøyde før de fikk se henne. For Charlotte kjempet for livet.

– Da mamma og pappa først fikk se meg, var det en sykepleier på hver side av hver av dem. Mange reagerer nemlig med å besvime når de ser alvorlige tilfeller. De fikk beskjed om å være stille. Hvor mye de så av meg er usikkert, siden det var mange slanger, plaster og bandasjer over hele meg.

For å redde henne hadde legene tatt bort halve hodeskallen.

– De måtte sørge for at hjernen ikke hovnet opp, sier hun og drar seg over hodet hvor et arr vises når hun tar bort håret.

I tillegg måtte hun ha pustehjelp.

– Først etter 14 dager kunne de si at jeg ville overleve. I en måned lå jeg på intensiven på Ullevål før jeg ble sendt til Sunnaas.

I tre måneder lå hun i koma før hun våknet og tok fatt på smertefulle dager.

– Veien videre herfra var og er fortsatt vond. Mamma var med meg hele tiden, men hun måtte faktisk gå ut av rommet til tider, da jeg hylte av smerte. Jeg kunne verken snakke eller gå. Ikke forsto jeg så mye heller. Jeg våknet opp som en stor baby.

Den Charlotte som våknet var helt ukjent. Både for henne selv og for familien.

– Psykisk var jeg en annen person, fysisk var jeg faktisk ingenting. Jeg klarte ingenting. Alt måtte trenes opp.

Selv skjønte hun at hun aldri kunne bli den gamle Charlotte igjen.

• LES: Dette er det farligste du kan gjøre i trafikken

Hun skulle bevise at hun kunne kjempe seg tilbake til livet.

– Jeg hadde da, og har fortsatt en viljestyrke ytterst få kan måle seg med. Så da pleierne gjorde meg vondt, skulle jeg søren meg bevise for dem at jeg kunne. Denne viljestyrken har tatt meg langt. Mot alle odds, har jeg kommet meg opp igjen.

– Hvordan vondt, mener du?

– Jeg måtte vokse opp på nytt. Jeg var bare rundt tre år i holdet. Jeg måtte lære å sitte, klare meg uten bleie, spise og prate. Jeg hadde jo ingen forståelse av at pleierne hele tiden skulle trene meg, hvorfor det gjorde vondt og jeg ikke så noen resultater.

Fikk en kjempenedtur

Hun husker hun var sint. Kjempesint.

– Jeg kunne verken snakke eller bevege meg. Men så en dag, så jeg at det lå en mobil foran meg. Mamma var også der. Plutselig tok jeg den, jeg skrev på den. Skrev en melding til pappa. Først da, skjønte de at jeg hvertfall var litt tilstede psykisk. Det ene førte til det andre, jeg brukte mye tid på pc og internett.

Etter Sunnaas fortsatte opptreningen. Fem dager i uken trente hun med fysioterapaut, ergoterapaut og logoped. Hun ble stadig bedre og de ulidelige smertene ble færre og kroppen spilte mer på lag.

Men så kom nedturen. Veien tilbake til samfunnet var ikke som hun trodde. Hun ble mobbet og opplevde mye personlig motgang. I tillegg døde moren. Hennes viktigste støttespiller i den tøffe tiden.

– Da jeg flyttet hjem, var det mamma som ble min nye behandler. Jeg klarte ingenting selv. Klarte jo å bruke hånden på pc og mobil, men det var egentlig det. Mamma måtte mate meg, dusje meg, skifte bleie, absolutt alt man gjør på en baby, bare at jeg var en baby i voksen størrelse.

Å miste moren var ubeskrivelig.

– Jeg har ikke ord for det å miste mamma. Jeg vet godt at hun ikke er her lenger, men det er en del av meg som ikke helt vil innse det, sier hun stille.

Hun bestemte seg å flytte fra Fredrikstad til Trondheim. Hun ville starte på nytt. Men i stedet kom smertene og ulykken tilbake.

– Alt det vonde jeg har opplevd psykisk og fysisk, flommet over meg. Jeg ble sengeliggende, klarte ikke bevege meg. Jeg som hadde klart meg så bra, eide min egen leilighet og gjorde alt hjemme, klarte ingenting.

Cato-senteret ble redningen. Her fikk hun fotfeste igjen.

– Der fant jeg troen og verdigheten min igjen. Jeg trente, var sosial og hadde det helt topp.

For to år siden møtte hun kjæresten Ole Bergersen i Trondheim. Han har vært en viktig støttespiller de siste årene. Nå har de nettopp flyttet tilbake til Fredrikstad.

I dag er Charlotte 24 år og selv om fremtiden ikke ble som hun drømte om, har hun et godt liv. Samtidig som hun er bekymret.

– Jeg gruer meg til fremtiden. Jeg føler på meg at den kommer til å bli ensom på grunn av manges holdninger til alt som er annerledes.

Men livet har også fått en helt ny dimensjon. I tillegg til de fem hundene og kjæresten Ole, er hun også gravid.

– Jeg vet jeg skal klare det. Jeg er stolt av alt jeg har fått til.

I dag lever hun fortsatt et liv med smerter. Hun blir fort sliten og orker ikke så mye, men å fokusere på babyen gir henne mye glede og styrke.

– Jeg gleder meg veldig. Jeg sier ikke at det ikke vil bli tøft og tungt, men jeg har vært gjennom tøffe og tunge tider før. Jeg kommer nok til å takle det på min vanlige måte, rolig og kontrollert. Vende meg til at det er noe nytt i livet mitt som jeg for en gangs skyld vil ha stor glede av.

– Store mørketall

Statistisk er Charlotte er en av få som har overlevd så omfattende skader. Hun er 80 prosent invalid. Hun sliter med å svelge og har vanskelig for å uttrykke seg.

Selv om mopedulykken ødela både kroppen og psyken hennes vil hun ikke ha strengere regler for unge på moped. Hun mener det viktigste er å lære både gamle og unge bilførere hvordan de skal forholde seg til mopedister i trafikken.

– Som ung mopedist får du en frihet og en mulighet til å dra lenger når du får lappen. Det satt jeg selv stor pris på. Skal foreldre være redde og nekte barna sine moped fordi det kan skje en ulykke, bør de tenke seg om.

De siste fem årene er det solgt nesten 47.000 nye mopeder og lettmotorsykler her i landet, viser Opplysningsrådet for Veitrafikken. Over 200 skades hvert år, viser tall fra de siste fem årene. 22 mistet livet på moped og MC i fjor.

Paal-Gunnar Mathisen, distriktsleder i Trygg Trafikk i Østfold, sier det er store mørketall når det gjelder mopedulykker.

– Vi forholder oss kun til politirapporterte ulykker, men det er også mange skader hvor det ikke er så store personskader. Det er kun de mest alvorlige som rapporteres, sier han.

Han er enig med Charlotte i at det er for dårlig informasjon til bilister om hvordan man skal forholde seg til mopeder og lettmotorsykler.

– Her må det mye mer informasjon til. For å redusere antall ulykker må det informeres om hvordan man skal ta hensyn til mopedister og også syklister i trafikken, sier han.

Dagens mopedføreropplæring må også styrkes slik at de unge som skal ut i trafikken får mer mengdetrening, mener han.

– De trenger mer kjøreteknisk og trafikal kompetanse.

Mathisen vil også ha strengere regler for trimming av mopeder.

– Salg av utstyr for trimming av moped bør forbys. I tillegg må antall kontroller økes, slik at trimming avdekkes. Det samme må overvåkning, informasjon om og hjelmbruk økes, sier han.

Mannen som kjørte på Charlotte ble dømt til å betale 75.000 kroner i erstatning og han mistet sertifikatet i 1,5 år.

Selv er ikke Charlotte redd for å sende sitt eget barn ut i trafikken år den tid kommer.

– Skal du leve etter frykten om at ting kan skje, kommer du ikke særlig langt i livet. Minn dem heller på at det er en risiko med alt, også det å være ung mopedist i trafikken.