Mistet tre år med bilder

– Jeg har vært gjennom mye desperasjon, frustrasjon og sinne.

Et lite stykke utenfor Sandnessjøen på Helgelandskysten, bor Renate Athene Breivik (34) sammen med mann, datter og sønnen Lucas (5). I dag har sønnen fått være hjemme fra barnehagen, og mor og en litt småsjenert femåring ønsker velkommen inn.

Sjenansen forsvinner fort når Lucas får vise fram spillene sine på iPad og sin fjernstyrte gravemaskin. Latteren sprer seg i rommet og moren drar fram telefonen for å ta noen bilder av øyeblikket. Men at et øyeblikk foreviget på mobiltelefon ikke nødvendigvis varer evig, er hun smertelig klar over.

Knust i gulvet

Hun reiser seg for å hente frem den ødelagte laptopen som inneholdt alle bildene fra Lucas sine første leveår. På toppen av en bokhylle, under flere bøker, ligger en nedstøvet, bærbar og sliten datamaskin.

– Lucas veltet PC-en og den gikk i gulvet med et knas. Da jeg åpnet skjermen var den knust. Jeg slo den på, men alt var svart.

Familien prøver å koble PC-en til tv og andre datamaskiner, i håp om at bare skjermen er ødelagt. De leverer PC-en inn til datakyndige. Harddisken blir tatt ut for å koble den til en annen maskin, uten hell. Maskinen har totalhavarert med tusenvis av bilder og videoer.

– Vi prøvde alt, men klarte ikke å få liv i den, sier Renate oppgitt.

Sittende i sofaen kobler hun til strøm på den havarerte PC-en, som slår seg på med et grynt.

– Det hadde jo vært et mirakel om den plutselig virker i dag etter to år.

– Er PC-en gammel, mamma? spør Lucas.

– Den er egentlig ikke så gammel, men den er helt ødelagt, forklarer Renate.

– Jeg ble sint på meg selv, for jeg hadde tenkt så mange ganger at jeg skulle ta sikkerhetskopi av bildene mine. Jeg hadde planer om å legge dem på en minnepinne og legge den i en bankboks. Jeg ble irritert på PC-en. Jeg trodde ikke at harddisker var så sårbare.

Den eneste muligheten som gjenstår for Renate Breivik er å ta med den havarerte PC-en til et data recovery-firma, som har spesialisert seg på å hente ut informasjon fra ødelagte harddisker.

– Men det koster flere tusen kroner. Vi hadde et håp om at forsikringen skulle dekke slike utgifter, men de dekker bare skaden på PC-en, ikke for gjenoppretting av innholdet. Det er slikt forsikringen skulle dekket. Det er jo det digitale innholdet som er viktig.

Google-sjefen advarer

Og digitalt innhold er det mye av i dag. 300 timer video lastes opp til Youtube hvert minutt, over 350 millioner bilder lastes opp på Facebook daglig og 400 millioner snaps sendes via Snapchat daglig. Per 2013 lagret Facebook over 300 petabytes (300 000 000 gigabyte) med data i et av verdens største datalagringshus.

På en svær konferanse i California tidligere i år, holder Google-sjef Vint Cerf, også kalt internetts store far, et innlegg der han advarer om at fremtidige generasjoner vil ha lite eller ingen registrering fra det 21. århundre, og kaller det hele en digital middelalder.

Tilhørerne er verdens største sammenslutning av vitenskapsmenn, American Association for the Advancement of Science.

Bakgrunnen til Cerfs advarsel er at maskinvare og programvare blir utdatert.

• Les også: Varsler nettrevolusjon i heimen

Dermed kan e-post, blogger, twittermeldinger, bilder og video lagret på datamaskiner bli borte for alltid. Trillioner med bilder støver ned på harddisker og mobiltelefoner som kan gå tapt for alltid hvis det ikke arkiveres på skikkelig vis.

– Gamle dokumenter blir allerede umulig å lese av den nyeste versjonen av en programvare fordi kompatibilitet bakover i tid ikke er garantert, sa Google-sjefen til BBC.

Anbefaler deg å printe ut bilder

Et eksempel på det er floppydisk eller diskettstasjonen. På 1980-tallet var det vanlig å lagre dokumenter og annet på dette revolusjonerende mediet. I dag har diskettstasjonen forsvunnet fra alle nye datamaskiner.

– Når du tenker på mengden dokumentasjon fra dagliglivet som blir lagret digitalt, er det klart at vi risikerer å miste svært mye av vår historie.

Oldtidens sivilisasjon hadde ikke slike problemer. Da trengte man bare øynene til å lese runeskrift, hieroglyfer og skrift på papyrusruller. Dagens informasjon foreligger i PDF-, doc, docx, jpg, mov-filer og hundrevis av andre formater. Til å lese dette trengs programvare.

En av verdens eldste nasjonale fotografiske foreninger, Royal Photographic Society (RPS) i London, har gått ut og advart om det samme. Deres oppfordring er å skrive ut bilder du ønsker å bevare og lister opp tre områder som utgjør en trussel mot digital arkivering:

1. Holdbarheten av dagens lagringsmedier (vil data overleve i sitt miljø?)
2. Tilgjengeligheten av lagringsmedier (vil filene fungere når de spilles av?)
3. Vil maskiner i fremtiden være i stand til å spille av dagens digitale filer?

• Les også: Slik bevarer du bildene dine lengst mulig

Lagrer nasjonalskatter digitalt

Det er ikke bare privatpersoner som møter på utfordringer når data skal lagres for framtiden. Nasjonalbibliotekets jobb er å sikre hele vår kulturarv – i et tusenårsperspektiv.

Ved avdelingen i Mo i Rana blir vi møtt av en høy og imøtekommende mann. Han slentrer bortover gangene i de stadig mer utbygde lokalene og viser fram sin stolthet.

– Her er vi i ferd med å digitalisere Widerøe-samlingen, som teller flere hundre tusen flyfoto fra 1950- og 60-tallet, forteller Kjetil Iversen, seksjonsleder for objektdigitalisering ved Nasjonalbiblioteket.

Han er lidenskapelig opptatt av digitalisering av gamle fotoskatter. Aviser, fotografier og video digitaliseres på avdelingen hans.

– Men hvorfor velger dere digitalisering?

– Analoge bilder forvitres av tidens tann. En papirkopi vil endre seg over tid. Den er ømfintlig for lys og vil etter hvert miste de autentiske fargene. Når du har bildet digitalt kan vi flytte den digitale kopien til nye digitale bærere, og dermed sørge for at den ikke endrer seg over tid.

• Les også: Over hundre år gamle fargefotografier fra norskekysten og Svalbard
• Les også: – Folk tok ikke seg selv så alvorlig for 100 år siden heller

– Nasjonalbiblioteket opererer med et tusenårsperspektiv. Det gjør at vi må lagre dem på en måte som gjør at de ikke går tapt. Det vi gjør her er å fryse tilstanden for bildet.

Digitaliseringsprogrammet ved Nasjonalbiblioteket startet i 2006, og de regner med at det vil ta 20–30 år før hele samlingen er digital. Nasjonalbibliotekets ambisjon er å være nasjonens hukommelse.

– Haster å få det digitalisert

Widerøe-bildene er i forholdsvis god stand. Slik er det ikke med alle bildene Nasjonalbiblioteket sitter på.

– En god del materiale haster det med å få digitalisert før det er for sent, sier Iversen – og går bort til et opplyst bord med gamle bilder.

Alt av digitale filer lagres i tre eksemplarer og i to ulike teknologier – både tape og harddisk.

– Vi har lagret to av kopiene inne i sikringsmagasinet inne i Mofjellet, mens den siste kopien er lagret på utsiden. Ideelt sett skulle vi hatt den siste kopien i en annen by.

Det aller helligste

En IT-mann med lilla skjorte tar oss med for å se på «nasjonens hukommelse».

– Nå skal vi inn i «Fjellet». Det aller helligste, sier Thomas Langvann som er seksjonsleder for IKT-drift.

Vi går ut i den kjølige vårlufta i Rana. På vei opp mot fjellet peker han på nitratfilmlageret som står totalt avskilt fra alle de andre byggene. Bygget er delt opp i brannceller, hvor den ekstremt brannfarlige og selvantennelige filmen er lagret.

Den asfalterte veien ender plutselig i en garasjeport i en stor murvegg. Innenfor åpenbarer det seg en vel 100 meter lang tunnel. På veien inn og ned i fjellet lukter det fuktig kjeller.

– Det finnes to tunnelløp her. Det ene står tomt i påvente av utvidelse. Det ville jo vært dumt å sprenge tunnel rett ved siden av dataserverne våre, sier han.

Inne i dypet møter vi en rød dør. Et stort murbygg er bygd inni tunnelen for å beskytte innholdet.

Etter å ha skannet adgangskort og tastet koder flere ganger, er vi inne i kontrollrommet.

Her må vi ta en pause for å kle på oss antistatiske frakker med en ganske retro grønnfarge.

– Dette er legefrakken vår, smiler Langvann.

Når han åpner døren inn til fjellmagasinet, hvor alle harddiskene er oppbevart i store skap omgitt av oransje murvegger, er summelyden øredøvende. Alle de 1300 harddiskene trenger kjøling og lyden av viftene er som innsiden av en bikube.

Ved Nasjonalbiblioteket lagres totalt fem petabyte (5 000 000 gigabyte) med bøker, aviser, film, video, kringkasting, musikk og lydbøker.

Naturkatastrofer og sabotasje

– Vi lagrer alt i to ulike teknologier på to ulike lokasjoner. Dersom det skulle skje en naturkatastrofe som jordskjelv, brann eller oversvømmelse dekker vi det opp med å ha data lagret flere steder, sier Thomas Langvann.

Inne i harddiskrommet skifter en grønnkledd operatør ut en harddisk som er død. Rundt hånden har han et antistatisk bånd.

– Andre utfordringer er virus, inntrengere og sabotasje. Det er temmelig mye fjell over oss. Da berghallen ble bygd ble det sagt at det skulle være atomsikkert, legger Langvann til.

Ekstrem digital utvikling

Han har selv opplevd datakrasj tidligere i IT-karrieren. Da viruset «ILOVEYOU» slo ut flere titalls millioner maskiner over hele verden i år 2000. Viruset i en e-post gjorde at han mistet 2.500 bilder i løpet av sekunder. En smertefull lærepenge.

– Jeg husker følelsen av maktesløshet. Jeg kan tenke meg hvor ille det er å miste en fotosamling fra da barna var små eller store familiebegivenheter. Bilder og videoer er dokumentasjon av livet ditt. Det er smertefullt å miste.

Han forklarer at Nasjonalbiblioteket kontinuerlig følger med i den teknologiske utviklingen, men tror det samme kan være vanskelig for forbrukere.

– Vi er ganske tidlig i IT-tidsladeren og utviklingen går ekstremt fort. Bilder som ble lagret på en foto-CD på 90-tallet er det liten sjanse for at du kan spille av i dag. Vi har flere eksempler i historien på at data blir utdatert. Ta den massive overvåkningen DDR drev av sine egne borgere. Dataene finnes, men vi har problemer med å tolke den, sier seksjonslederen.

Selv har Thomas Langvann digitalisert alt han har av private papirbilder. Og bruker en leverandør i skyen som tar backup på alle bildene.

• Les også: – Vi vil angre på de dårlige mobilbildene

I skylagringstjenestene, som Dropbox, iCloud eller One Drive kan du lagre filene dine på en server som befinner seg i «skyen» – eller rettere sagt i et rack i et nettverkssenter et eller annet sted på kloden, hvor det alltid er adgang til internett.

Så lenge du selv har adgang til nettet kan du bruke filene dine på samme måte som om de befant seg fysisk på din egen desktop, mobil eller nettbrett.

– En harddisk har en levetid på mellom 3–5 år, et minnekort litt lenger. De som driver med skylagring har løsninger som sikrer at du har en backup dersom harddisken din går i stykker. Samtidig gir jeg tilgang til andre medlemmer i familien som også får glede av bildene, sier Langvann.

Ønsker en digital løsning

Georgia McCabe advarte nylig om at den mest fotograferte generasjon ikke vil ha noen bilder igjen om 10 år.

Hun er administrerende direktør i Photo Marketing Association, en bransjeorganisasjon med base i USA, og oppfordrer fotobransjen til å finne en måte å overbevise offentligheten om at deres bilder skal lagres forsvarlig.

Google-sjef Vint Cerfs fokus nå er å løse problemet. Ideen er å digitalt bevare hver bit av innhold, maskinvare og programvare, slik at de aldri blir foreldet. Alt dette skal skje på en server i en digital sky.

– Det blir som et røntgenbilde av innhold, programmet og operativsystemet, med en beskrivelse av maskinen som kjører det, og bevare det over tid. Dette vil så kunne gjenskape fortiden i fremtiden, forklarer Cerf overfor BBC.

Både for eksperter og privatpersoner handler det om å spre risikoen.

– Kan vi se bildene vi i dag har på telefonen om 100 år?

– Ja, dersom du går inn for å bevare dem. Dersom du konverterer dem til nye format når de kommer, bør du kunne det. Du bør sikre filene dine flere stedet. Vurder risiko og konsekvenser, sier Kjetil Iversen, som er seksjonsleder for objektdigitalisering ved Nasjonalbiblioteket i Rana.

Dyrekjøpt lærepenge

Tilbake i Sandnessjøen tumler Renate Athene Breivik rundt på gulvet med sønnen. På veggen i den store, åpne stua i andre etasje henger et par bilder av Lucas da han var liten.

– Heldigvis har jeg familie som har tatt egne bilder. Men jeg har ikke gitt opp håpet om å få tilbake mine egne bilder. Det er en stor verdi for sønnen min å kunne se seg selv som liten senere i livet.

Etter at hun mistet tusenvis av bilder har hun og familien tatt grep.

– Det har vært en lærepenge. Det er jo min egen feil. PC-en var begynt å bli treg, og det var bare spørsmål om tid. Jeg har lært at man må lagre bilder i Dropbox eller andre nettbaserte løsninger. Det er viktig med backup.

At formatene og mediet kan bli utdatert har hun ikke tenkt så mye på.

– Jeg hadde lenge planer om å lagre bildene på noe slikt og legge det i bankboks.

Renate har en klar oppfordring til andre som har bilder lagret digitalt.

– Ikke utsett å lagre bildene på ekstern harddisk og en nettbasert tjeneste. Helst bør du vel ikke ha den eksterne harddisken hjemme heller.

Hun tror det er mange som har opplevd det samme som henne.

– Jeg håper kommende generasjoner tar vare på vår digitale informasjon og konverterer til nye formater. Forhåpentligvis er teknologien kommet så langt at vi ikke trenger å tenke på dette og at kompatibiliteten er høy i fremtiden. Det er jo viktige minner og historie for meg og for mine barn og barnebarn i framtiden.