– Jeg har lært dem å kjenne som fine, ærlige mennesker

Inger Husby spenner på seg sykkelhjelmen etter morgenens treningsøkt med styrke og spinning. I veska ligger en matpakke; en «dobbeldekker» med grovbrød og ost.

På veien sykler hun innom bensinstasjonen og fyller Statoil-koppen med varm sjokolade. Så går turen bort på broen utenfor Bøler senter, der Madalin har sin faste plass. Den første tiggeren Inger ble kjent med.

– Vi begynte bare å snakke en dag, jeg spurte hva han het og hvor mange barn han har. Det går mest på fingerspråket. Man forstår jo hverandre selv om man ikke snakker samme språk – hvis bare man vil, mener Inger.

Også foreldrene til Madalin var i Oslo. Og søsteren hans. Og mannen hennes. Og flere andre fra den samme byen, Costesti i Buzâu i Romania.

– Dermed begynte jeg å snakke med kameraten hans som satt på Bogerud like ved her også. Og med moren som ofte satt utenfor Bøler kirke på søndagene.

Moren, Marcella, er tilbake i Romania. Derfor er det Madalin som nå tilbringer søndagene utenfor kirken, en plass som etter sigende er en god plass for en som lever av å tigge. Etterpå er han med på gudstjenesten. Går til nattverd og gir kollekt.

– Han gir alltid en 20-kroning i kollekt, også synger han med på norsk. Sitter med pekefingeren inn i salmeboka og følger teksten som best han kan, smiler Inger.

Dusj og middag
Hjemme i det grønne rekkehuset på Bøler står kjelen med spicy tomatsuppe og putrer. Hardkokte egg til mange porsjoner ligger klare ved siden av. Inger selv dukker inn i fryseren og roter rundt.

– Jeg var da helt sikker på at jeg hadde noen kjøttboller her. Skal vi nøye oss med egg da? Ja, det får være godt nok, sier hun mest til seg selv, og lukker døra til fryseren.

Like etterpå ligger det likevel kjøttboller i suppa.

Klokka nærmer seg tre på ettermiddagen denne juni-mandagen Inger har invitert på middag.

Det ringer på, og Inger skynder seg til døra for å lukke opp. Varme velkomstklemmer og tommelen i været for «Mama Inger». Én blir sendt i dusjen i kjelleren, en annen spør etter paracet fordi han har vondt i halsen.

Madalin setter seg raskt ned foran PC'en. Der har Inger bilder fra den siste turen sin til Romania – bilder Madalin ikke har sett ennå. Bilder av den halvannet år gamle sønnen hans, som bor hjemme sammen med mamma, bestemor og storebror.

Steinar Johansen er også med på middagen på Bøler denne juni-mandagen. Han bor i naboområdet Bogerud, og har bygget en ekstra køyeseng i ett-romsleiligheten sin, der han stadig lar noen overnatte.

Ifølge Kirkens Bymisjon er ikke Inger og Steinar alene om å ha fått venner fra denne mye omtalte gruppen med tilreisende.

– Vi ser faktisk nå at nokså mange har kontakt med nordmenn. Det startet i fjor sommer og det har blitt mer og mer av det i løpet av året, forteller diakon og prosjektleder for «Rom for fattige tilreisende», Hilde Kirkebøen.

Noen får lov til å bo hjemme hos folk, de får tilbud om småjobber, det utvikler seg vennskap.

– Det betyr selvsagt veldig mye. Slippe å fryse, slippe å være utrygg, unngå å bli jaget. Oppleve vennskap, varme, knytte bånd. Og begge parter får mye ut av det, mener hun.

Hun tror grunnen til denne utviklingen er at folk ser medmennesker som blir dårlig behandlet, og dermed slår den sosiale samvittigheten inn. De engasjerer seg som en motvekt til alt det negative som kommer frem i media.

– Det blir jo sagt mye rart. Det er en del politikere og synsere som skråsikkert formidler myter som en sannhet.

Loff på en mandag
Hjemme hos Inger på Bøler er det blitt tid for mat. Kjele, tallerkener, vannkanne og en kurv med loff bæres ut av ivrige hender.

– De kommenterte det på butikken: «Loff på en vanlig mandag?» sa de.

Men Inger vet at hvitt brød er favoritten, selv om hun har lært Madalin å like grovbrød til frokost.

Deretter er det kaffe og kakerester fra helgens selskap, men etter halvannen time begynner gjengen å bli rastløs. De må ut og tjene penger igjen. Det er hard konkurranse, det er om å gjøre å være på plass.

Ettermiddagene går stort sett med til å samle flasker, mens formiddagene brukes til å tigge – please please, som de selv kaller det – eller å selge bladet Folk er folk.

Stan har solgt to blader i Asker denne dagen, Nina har tjent 70 kroner på Tåsen. Madalin gliser fornøyd og forteller at han har samlet inn 150.

– Jeg er «master på Bøler.» Mange kjenner meg her, de hilser og gir meg penger og noen kjøper lunsj til meg.

Fra en matbutikk i nærheten får han ofte mat som holder på å gå ut på dato.

– Hva hvis det blir et tigge-forbud i Norge?

– Da vet vi ikke hva vi skal gjøre, sier Nina og slår fortvilt ut med armene. Vi trenger penger til barna våre.

Uansett ville de heller jobbet enn tigget. Male, snekre eller vaske. Hva som helst, er de alle enige om.

Ikke før ved 20-21-tiden er de hjemme i teltet igjen. De siste månedene har de bodd i et skogområde der de får være i fred. Inger har skaffet telt på finn.no.

– De holder det så fint der. De har laget seg en sopelime som de bruker til å koste plassen sin, og det er ikke en papirlapp å se. Toalettbesøk prøver de å få lagt til kjøpesentrene, og ellers graver de det ned. Dette har vi snakket om, sier Inger bestemt.

Ble jaget overalt
Det var problemer med overnatting som gjorde at tiggerne gikk fra å være noen Inger snakket med nå og da, til å bli vennene hennes.

– Jeg hørte at Sognsvann-leiren der de bodde skulle rives, så jeg dro opp for å hjelpe til med å rydde. Det var så vått der, husker jeg, og det var som et lite bekkefar der de måtte opp og ned med tingene sine. Jeg ser for meg den gamle moren, der hun bar søppelsekken med ting på ryggen.

Dermed hadde familiene ikke noe sted å gjøre av seg. De sov litt i garasjer og på t-bane-stasjoner, men ble stadig jaget.

– Da inviterte jeg dem hit på bed&breakfast. Mannen min var på fjellet, så mamma'n ble innlosjert på gjesterommet oppe, mens tre andre sov i kjellerstua.

At smykkeskrinet med gull og andre smykker også var plassert på gjesterommet, tenkte ikke Inger på før i ettertid. Ingenting var selvfølgelig rørt.

Men hva tenker hun om at politiet sier de fant 30 stjålne sykler på Sognsvann, og generelt mener at mange er kriminelle blant dem?

– Det er det som er så synd, at det er blandet drops også blant romfolket. Noen er tjuver og kjeltringer akkurat som hos oss. Det kan ikke jeg henge meg opp i. Jeg engasjerer meg i disse familiene som jeg har lært å kjenne som ærlige og fine mennesker.

Inger ble nylig intervjuet av menighetsbladet Bølerposten om det spesielle vennskapet med tiggerne som alle i området ser hver dag.

– Noen blir forarget over det jeg gjør. Andre synes det er flott. En del sier at de gjerne vil hjelpe selv, uten at de helt vet hvordan de kan gjøre det. At de er redd for at pengene går til bakmenn. Jeg har i hvert fall ikke sett noe til noen bakmenn, til det er det alt for lite penger å tjene, vet du.

Transporten til og fra Norge er det en gutt i landsbyen med en kassevogn som står for. For turen betaler de omtrent 1.000 kroner. Men nå har Inger begynt å finne flybilletter til vennene sine. Fra Torp i Sandefjord kan man få turer ned i under 200 kroner.

– Og er det ikke fantastisk? En mann fra Abildsø har tilbudt seg å kjøre dem frem og tilbake, helt gratis.

– Du er ikke lettlurt og naiv da?

– Neei, avviser Inger. Og hvis jeg er det, så får jeg være det. Jeg vet at de bor bra, og at barna går på skole. Hvis de har lurt meg, så bor de i hvert fall bra, svarer Inger.

At de har et godt hus å bo i, vet Inger - for hun har selv bodd der. Det er bare en knapp måned siden hun var i Romania.

Torp - Bucuresti
Klokken er halv ett på natten når flyet fra Whizzair lander i hovedstaden Bucuresti. I ankomsthallen står Vasili, Nina og sønnen Daniel med en stor blomsterbukett i armene. En kamerat har en knallgul drosje de kjører hjem til Costesti med. Endelig er Inger her og kan se det splitter nye huset hun har sponset.

Dette er andre gangen Inger er i landet. I fjor reiste hun sammen med en venninne som kunne litt av språket. Da sov de på hotell i hovedstaden og var på besøk i landsbyen på dagtid. Nå skal hun bo hjemme hos familien.

Året før så hun bare noen leca-blokker som var begynnelsen av huset. I år var det ferdigbygd, med tre soverom, strøm og vann. Og det største rommet fikk Inger til disposisjon.

– De har gjort mye selv, og det er så nydelig håndverk. Betongveggene er sparklet helt glatte, det er fint malt. Mange sier at de er så late, at de ikke gidder. Men hadde de bare fått jobb, så kunne de vist noe annet.

Steinar Johansen har også bidratt med penger til huset. Dessuten har flere andre hjulpet til, forteller Inger.

Men mye av det er dine egne penger?

– Mmm, svarer Inger.

Hvor mye?

– Jeg vet ikke helt om mannen min og sønnene mine vet hvor mye penger jeg har brukt på dette. Men la oss si det slik, et vanlig hus i Romania koster 25.000-30.000 kroner å bygge. De har lagt inn vann og strøm i tillegg – men de har også lånt noen penger vet jeg.

Inger har også støttet de andre vennene sine i Romania med penger, så de kunne bygge hus.

Dilemmaet nå er at det koster penger å bruke strøm. Det er jo penger de ikke har.

– Men strøm er godt å ha da, for vinteren kan være kald. Og for ungene handler det litt om verdighet. Å ha et sted å bo, å komme fra skolen og ha et hjem.

Nettopp det med skole, er noe Inger setter stor pris på ved vennene sine.

– De er veldig opptatt av at barna skal gå på skole. De skal ikke trenge å tigge. «Please please, no good for barna», sier de, forteller Inger.

Da hun var i Romania besøkte de den rosa murbygningen der skolen ligger, og hilste på læreren. Skolen er gratis, og det er ikke krav om skoleuniform lenger. Ifølge læreren er det en god skole, med lite rasisme og diskriminering.

Selvberging
Også Steinar var nylig i Romania. I løpet av de tre ukene oppsøkte han blant annet flere organisasjoner som hjelper romfolk.

– Jeg er blitt mer opptatt av hvordan vi kan hjelpe dem å finne arbeid og dermed tjene penger hjemme hos seg selv. Det var et tankekors da det gikk opp for meg at det å bidra til et nytt hus ikke nødvendigvis er løsningen på problemene. De vil jo trenge penger til strømregningen, for eksempel.

Han ønsker blant annet å undersøke nærmere hvordan det er å få jobb i landbruket. Han har hørt at det er muligheter der, og at bønder kan tilby både kost, losji og lønn.

– Uten jobb og uten inntekt klarer man seg ikke noe særlig i Romania. De får et lite bidrag til barna, ellers er det ingen velferdsordninger. Men det er en del bytteøkonomi, forteller han.

Også Kirkens Bymisjon ønsker å bidra til at det startes selvhjelpsbedrifter i Romania, slik at folk kan bli selvhjulpne der istedenfor å komme hit for å tigge. Og de er så smått i gang.

To kvinner som har vært på sykurs i Oslo, får nå hjelp av en NGO i Romania til å etablere systue slik at de kan sy dukker for et firma hjemme.

– Det er liten fremtidsoptimisme i Romania, men i Bymisjonen har vi veldig tro på selvhjelp og involvering. Mange av dem har lite utdanning, så vi ønsker blant annet å starte et kurs- og kompetansesenter med språkkurs og opplæring i ulike håndverk, sier diakon og prosjektleder Hilde Kirkebøen.

– Hva hadde jeg gjort?
Madalin og foreldrene, søsteren Maria Paula og mannen Stan, Nina og Vassili er ikke de første Inger Husby har tatt inn under sine beskyttende vinger.

– Jeg blir veldig lett engasjert, det gjør jeg. Og så identifiserer jeg meg så lett med folk. Tenk hvis det var jeg som ikke hadde penger til mat til ungene mine, hva hadde jeg gjort?

Hun har selv sett hvordan en voksen mann som Stan hulkegråt da søsteren tok med seg de fire barna hjem til seg, fordi Stan selv skulle til Norge for å forsøke å tjene penger.

– Ingen må tro at de forlater barna sine med lett hjerte. De kommer hit av hensyn til barna, sier Inger.

Tidligere har hun vært svært involvert i Bøler kirkes kirkeasylanter.

Mustafa, som ble utvist fra Norge på livstid på grunn av en dom Inger er overbevist om var et justismord. Han har hun besøkt i Pakistan flere ganger tidligere, og nå i London der han bor sammen med kone og barn.

Den kosovo-albanske familien som ble sendt tilbake, har hun passet på og sørget for. Samlet inn penger på alle måter, og fikk bygget et hus til – før de igjen måtte rømme fra krigen i 1999.

– Jeg var på besøk hos dem i Kosovo. Fikk plass i en buss full av albanere og kjørte i tre døgn fra Oslo og nedover. Nå bor de heldigvis i Asker igjen og er norske statsborgere.

Ifølge mannen Steinar Husby har hun også en rekke andre prosjekter. Mange mennesker å ta seg av.

– Hun gjør en imponerende innsats. Jeg må bare være hjemme og ta inn Aftenposten når hun er ute på reisene sine.

Hvor gæærn er hun, på en skala fra 1-10?

– 11, kommer det kontant.

I 1962 begynte barnevernspedagogen Inger å jobbe hos Kirkens Bymisjon. Frem til hun ble pensjonist for ni år siden har hun stort sett jobbet deltid - noe som var mulig takket være en god ektemann.

– Jeg er minstepensjonist, jeg har ikke hatt tid til å jobbe så mye. Det har alltid vært så mye annet.