Når naturen åpner dører

– Der har æ vært, og der har æ vært!

Armen til Akash går som en pendel både til høyre, rett fram, venstre og bak mens utallige historier om fjellturer fortelles med musikk fra bilradioen i bakgrunnen. I en svart Toyota, som ruller på våt asfalt rammet inn av majestetiske fjelltopper i høstlige farger, sitter en smilende Akash rakrygget bak rattet med grønn allværsjakke og joggesko som en gang har vært hvite.

– Nå er jeg veldig klar for tur, sier Akash som allerede har gjort unna to fjellturer denne våte og tåkete høstdagen.

Majoriteten av nordmenn har i løpet av livet spist en Kvikk Lunsj eller to ute i naturen. For mange flerkulturelle derimot er ulendt terreng og majestetiske fjelltopper noe fremmed. Men Akash har tatt på seg joggeskoene for å føle seg mer hjemme.

Fra tortur til trygghet

Akash måtte flykte fra fengsel og tortur i hjemlandet Bangladesh for sitt arbeid som journalist. Han lagde reportasjer om uretten i landet sitt, både om tortur, islamske militante og drap. Det ga Akash mange fiender.

23. oktober 2007 husker han godt. 12 stykker fra den paramilitære styrken RAB dukket opp utenfor boligen til Akash.

– De dro meg brutalt ut av leiligheten og trakk en svart hette over hodet mitt. Jeg ble pisket, slått og sparket over hele kroppen.

Akash ble fraktet videre til hovedleiren til RAB. Han hang i håndjern fra taket mens de ga han elektriske støt. Han følte at kroppen hans skulle brenne opp. Etter torturen satt han fengslet i nesten en måned, og flyktet fra Bangladesh sammen med kona og sønnen etter det.

Etter å ha vært innom både Tyskland og Østerrike, fikk Akash varig oppholdstillatelse i Norge som fribyforfatter. 18. mai 2011 kom Jahangir Akash til Tromsø, hvor han nå går under navnet Akash fordi det er enklere for nordmenn ifølge han selv. Akash husker at han ble overrasket over det hvite landskapet han så gjennom flyvinduet under innflygningen til Tromsø. Ingen hadde sagt at det var snø på denne tiden av året, men det betydde ikke så mye. Endelig hadde Akash noe han kunne kalle hjem igjen.

Akash gikk da gjennom samme pakken som alle andre nye landsmenn må gjennom. Introduksjonsprogram med norskundervisning og alt som hører med. Gloser, tavleundervisning og bøker. Men journalisten fra Bangladesh følte han manglet noe for å bli en del av det nye samfunnet.

Første møte med norsk turkultur
Da Akash ankom Norge i 2011 var det utenkelig å skulle gjennomføre tre fjellturer i løpet av en dag. Først etter å ha bodd to år i Norge skulle Akash begi seg ut på sin første fjelltur i sitt nye hjemland, sin andre noensinne.

På den tiden hadde ikke Akash hørt om de norske fjellvettreglene, langt fra lært å praktisere dem. Han fortalte verken familie eller venner hva han skulle begi seg ut på, ei heller sjekket han værmeldinga. Akash skulle på Tromsdalstiden, som med sine 1238 meter over havet, er et av de høyeste fjellene vi ser fra Tromsø by.

Akash hadde siden han kom til Norge beundret ”Tinden”, som den omtales som blant tromsøværinger, og han ville gjerne gå dit. På vei opp kjente Akash raskt at det var fysisk tungt, og han fikk en stikkende smerte i hele kroppen, spesielt i knærne. Han kom seg likevel opp til toppen.

På vei ned fikk Akash store problemer. Han klarte ikke å gå, bare sklei nedover fjellsiden. En mann kom i kjapt tempo motsatt vei og stoppet Akash for å høre om han trengte hjelp. Akash takket høflig nei, stoltheten kom i veien. Etter mye slit, svette og smerte kom en gjeng med ungdommer. Akash skjønte at han ikke lenger hadde muligheten til å takke nei, og kjente han ble varm innvendig av hjelpsomheten fra helt fremmede.

Bare to dager senere knyttet han skolissene til turskoene igjen for å gå en noe lettere tur enn Tromsdalstiden. En venn sendte han lenke til fjellvettreglene på Facebook, og turen ble en suksess. Siden den gang har det blitt hundretalls av fjellturer i Nord-Norges ville natur.

– Jeg skjønte på den mislykkede fjellturen at naturen åpner mange dører til å komme i kontakt med nordmenn. Da ungdommene hjalp meg forstod jeg at norsk turkultur kunne være en viktig nøkkel for å føle meg som en del av det norske samfunnet, forteller Akash.

Flerkulturell prosjektleder i naturen
I Drammen sitter en dame som mener at Akash er inne på noe viktig. Havva Cukurkaya (36) jobber som prosjektleder for Den norske turistforeningen (DNT). I 2012, rundt et år før Akash fikk øynene opp for fjellturer, begynte Havva arbeidet med å få flerkulturelle ut på tur og introdusere dem for det norske friluftslivet.

– Jeg tror det er veldig viktig å bli venn med den norske naturen for å virkelig kunne trives i Norge. I hvert fall har det vært sånn for meg, sier Havva, opprinnelig fra Tyrkia.

Selv opplevde hun etter å ha tilbrakt nesten 15 år i et snøland, som hun kaller Norge, at hun skammet seg over at hun blant annet ikke kunne gå på ski. Hun undret ofte over hvorfor hun ikke hadde vært flinkere til å oppsøke naturen i større grad slik etnisk norske gjorde. Havva satt med et inntrykk av at flerkulturelle ikke viste interesse for naturen.

– Vi var så mye inne om vinteren, mens nordmenn var på hytteturer og gikk på ski. Få i min nærkrets hadde interesse for skisport, fjell eller friluftsliv. Jeg kjente ingen flerkulturelle som eide en hytte for eksempel.

I 2012 hørte Havva om et skikurs for kvinner som ble arrangert av Den norske turistforeningen. Hun ville undersøke hva som var så spesielt med friluftslivet, og meldte seg på.

– Nå kan jeg skryte av skiturer på tre mil. Ikke minst kan jeg forstå hvorfor nordmenn er så glad i naturen. For den mestringsfølelsen og følelsen av å være inkludert er fantastisk.

Etter skikurset stilte Havva opp på dugnader på flere arrangementer hos DNT, før hun fikk tilbud om jobb i foreningen.

Følelsen av noe felles

Framme ved startstreken for fjellet Akash siden mars i år har besteget 17 ganger, Nattmålsfjellet på Kvaløya, virker han å være så ivrig med å komme seg i gang at den svarte bilen blir litt skeivt parkert på den lille lommen hvor det allerede står tre andre biler.

– Jeg håper vi møter disse folkene på vei opp. Kanskje jeg da lærer noe nytt også i dag, sier en optimistisk Akash før han henter ut en rød tursekk fra bagasjerommet og tar en god slurk vann før kursen settes mot toppen av fjellet.

De godt brukte joggeskoene arbeider seg oppover Nattmålsfjellet som skifter mellom karrig steinmur til mer frodig myr. Akash er andpusten, men forteller likevel med stort engasjement om hvor viktig naturen er blitt for å føle seg som en del av det norske samfunnet.

– Når vi kommer oss ut i naturen har vi bedre tid enn ellers. Jeg har oppdaget at det er lettere å komme i kontakt med nordmenn her enn på både butikker, kafeer og Storgata i Tromsø. Gjennom norskundervisningen kommer jeg stort sett kun i kontakt med andre flerkulturelle.

Gjennom naturen føler Akash at han og nordmenn plutselig har noe til felles. Han har noe å fortelle og noe å dele med andre.

– Ikke minst møter jeg nye mennesker.

Et vennskap blir til
Bjørnar Heim (77) er at av disse nye menneskene. Han var i fjor sommer på vei opp til Jamnfjellet på Kvaløya i Tromsø. Bjørnar ser en mann som står med en gammel sykkel et stykke unna fra der bilene blir parkert. Han synes det så ut som mannen skulle sette fra seg sykkelen, og Bjørnar spurte derfor om han turte å sette den fra seg der. Sykkelen kunne jo bli stjålet, tenkte han.

– Han svarte meg bare med at det ikke var så farlig med den sykkelen fordi den bare kostet 100 kroner, forteller Bjørnar humrende.

De to kom i snakk. Akash lurte på hvor Bjørnar skulle, og omvendt. Det ble til at de gikk sammen opp til Jamnfjellet. Praten gikk lett mellom dem.

– Akash var veldig åpen og pratsom på sitt norsk med folk vi møtte. Han sa hei, kommenterte for en fin dag det var og kom lett i kontakt med folk. Jeg har sjeldent snakket med så mange på én tur, og jeg har gått mange.

Framme på toppen av Jamnfjellet ville Akash gjerne dokumentere møtet mellom dem, og de tok noen bilder sammen. Akash både hoppet og stod på hendene for fotografen. De skilte lag med en klem, før Bjørnar gikk videre til en ny fjelltopp.

– Siden da har vi hatt jevnlig kontakt og gått sammen på mange turer. Vi er rett og slett blitt gode venner.

Kulturforskjeller
Et godt stykke på vei opp mot toppen av Nattmålsfjellet kan Akash skimte en person på vei ned gjennom tåken og regnværet. Kort tid etter passerer en kvinne i fullt turantrekk Akash. Han sier hei med et utadvendt blikk og klar stemme, og får en forsiktig hilsen tilbake.

– Jeg hadde håpet å starte en samtale om hvordan det så ut på toppen, med tanke på været. De fleste stopper, men det er ikke alle som er like villige til å stoppe for å ha en tilfeldig samtale med en fremmed, sier Akash med preg av skuffelse i stemmen.

Som flerkulturell prosjektleder i DNT har Havva vært i kontakt med hundretalls av flerkulturelle om deres erfaringer i naturen. I likhet med Akash er deres opplevelse at det er lettere å komme i kontakt med nordmenn i naturen, men at det er enkelte som ikke er så interesserte i nye bekjentskaper.

Hun kan fortelle om to flerkulturelle menn som var på tur, og plutselig ikke visste hvor de var lengre. De så en dame som kom syklende og ville stoppe henne for å spørre om veien. De forsøkte å gi tegn til damen på sykkelen om hun kunne stoppe, uten at hun gjorde det. Da begynte de å løpe etter henne, men da syklet hun bare enda raskere.

– Jeg skjønner veldig godt at hun ble skremt av at to fremmede menn sprang etter henne i skogen. Mennene skjønte ikke helt det, for de ville bare spørre om hjelp slik de har ”lært” at de skal.

Selv om Havva er helt overbevist over at mange fordommer blir borte i naturen, så mener hun at man ikke kommer unna enkelte kulturforskjeller.

– Og en stor del av jobben med å bli inkludert, er å forstå disse forskjellene. Det er naturen en fin arena for.

Norskundervisning i blåbærlyngen
– Se! Der er masse blåbærlyng. Det visste jeg ikke hva var før jeg begynte å gå på fjellet, jeg kunne i hvert fall ikke ordet, roper Akash mens han småjogger bort til funnet nær toppen av Nattmålsfjellet for å fotografere det med mobilen.

Blåbærlyng, smale turstier og toppturer er kanskje ikke det folk flest forbinder med norskopplæring. Men for Akash har det vært svært nyttig å kombinere pensumbøker med naturen. Ikke bare i samtaler med tilfeldige turgåere.

– Jeg lærer noe nytt om språket eller et nytt ord hver eneste tur. Det er veldig viktig for meg å lære meg det norske språket, for da tror jeg de andre tingene vil komme naturlig etter hvert.

Akash går ofte fjellturene sammen med norske turkamerater, som hyppig blir brukt som sparringspartnere for å lære seg norsk. En dag ute på fjellet sammen med en turkamerat observerte de en flokk med kyr. Det kom en lyd fra kyrne som Akash hadde hørt flere ganger før. Han kunne bare ikke ordet for det. Akash spurte vennen sin: ” Hva heter den lyden som kommer fra kua?” Han fikk forklart at kua hadde en bjelle rundt halsen som laget lyden.

– Da lærte jeg meg ordet bjelle, og kunne sette det i en kontekst slik at jeg husker det mye enklere enn om jeg lærte det på skolen. Det er kun et av mange eksempler.

Læreren Bjørnar
Bjørnar, som raskt etter første møtet ble en av disse sparringspartnerne, har jobbet som lærer i 37 år før han pensjonerte seg. De har opplevd alt fra fjellturer til fisketurer sammen.

Han og Akash snakker ofte om språk på turene. Både om ord, vendinger og grammatikk. De har også diskutert samfunnsforhold både i hjemlandet til Akash og i Norge.

– Jeg håper og tror at han kan lære litt av meg. Jeg opplever ofte at han komme med ord og uttrykk som vi har snakket om lenge etter det ble nevnt første gang. Det viser at han plukker det raskt opp. I tillegg skriver han av og til ned ting som vi snakker om. Det skal i hvert fall ikke stå på engasjement og stå-på-vilje fra Akash.

Fra Bjørnar har Akash lært ord som bark og dam, og uttrykket ” å klamre seg til et halmstrå”.

– Jeg har merket en svært god språkutvikling hos Akash fra da vi var på vår første tur og til nå. Han har skutt gullfuglen når han forstår nytten av å bruke naturen på denne måten.

Fordommene forsvinner
Kort tid etter at Havva fikk jobben som flerkulturell prosjektleder i DNT startet hun en turgruppe for kvinner fordi mange slet med helsen, mye på grunn av inaktivitet, men også av flere andre grunner. Kvinnene fant ikke tilhørighet i samfunnet og hadde mye å forholde seg til.

– Men for å gå en tur i skogen trengte de ikke å bytte klesstil, og det var heller ingen krav til erfaring eller språk. Det slo meg at det var en utrolig enkel måte for å få folk til å føle seg inkludert på. Det beviser en tur jeg hadde med mange flerkulturelle kvinner opp til Galdhøpiggen. Mange av dem gikk i skjørt, og det var ikke noe problem.

Arrangementene som DNT holder er for hele familien, men Havva jobber kun mot kvinner. Hennes erfaringer viser at hvis hun får med kvinnene kommer resten etter.

– Når jeg lærer kvinner om naturen, tar de med seg venninneflokken og familien på neste arrangement. Dessuten er kvinner mye i hjemmet, mens mennene er på jobb hvor de har mulig til å bli inkludert med nordmenn. Derfor er det viktig å få kvinnene med.

Havva og DNT gjør mange forskjellige tiltak for å øke interessen for friluftsliv blant minoriteter. De har mange kurs i grunnleggende friluftsliv for nyankomne flyktninger slik at de tidlig får opplæring om norsk natur, allemannsretten, fisking, kart- og kompassbruk og blir kjent med friluftsmulighetene i nærmiljøet.

– Det er veldig viktig å inkludere flerkulturelle i de ordinære norske aktivitetene. Slik at både norsk og flerkulturelle kan lære av hverandre, og naturen er en perfekt arena for akkurat det arbeidet. Jo bedre kjent vi blir, desto mindre fordommer og forskjeller. Det er jeg sikker på.

Havva møter gjennom jobben mange mennesker som i likhet med Akash, har bodd flere år i Norge, men aldri vært i naturen. Mange som deltar på dugnadene til DNT har nesten aldri vært sammen med etnisk norske tidligere. De har deltatt på kurs, men der var det kun andre flerkulturelle.

– Mange sitter med følelsen av at naturen ikke er for dem, men kun for etnisk norske. De føler ikke noe tilhørighet til naturen. Arbeidet vi gjør viser at etter hvert som de får mer kunnskap og får prøvd seg litt, så skifter de mening.

Facebook som hjemmelekse
Utsikten glimrer med sitt fravær bak regntunge skyer og tåke på toppen av Nattmålsfjellet. Humøret til Akash er likevel upåklagelig, om ikke bedre fra da vi startet. Og i likhet med første turen sammen med Bjørnar vil Akash gjerne dokumentere turen. Både med signatur i toppboken som han kjenner godt nå og en ”selfie” med mobilen.

Facebook er for mange blitt en arena for å vise fram flotte bilder av toppturer. Akash gjør også dette, men med et annet mål enn å kun vise fram at han har vært på tur. For kort tid siden var innleggene på Akash sin facebookside vanskelig for vennene å forstå. Nå legger han ut innlegg etter hver eneste tur for å fortelle om dagens opplevelser, og for å bli bedre.

– Det er nesten som en hjemmelekse. Jeg skriver om turene for å bli bedre på den grammatiske delen av språket. Når jeg leser statusen min etter den første fjellturen for over et år siden må jeg le. Jeg ser nå hvor mange feil jeg gjorde. Ennå kommer det feil, men jeg har i hvert fall utviklet meg.

Med røde kinn og vått hår er vi trygt tilbake i den svarte bilen etter å ha kommet ned fra Nattmålsfjellet til den lille parkeringslommen. Energien og humøret til Akash er fremdeles på topp.

– Vil du gå en tur til? Jeg skal bare hente sønnen min på skolen, så er jeg klar.