I regnskogen uten privatliv

(AMAZONAS, BOA VISTA:) Jeg svetter og venter. Det er ikke så ofte jeg blir starstruck. Det var den gangen jeg sang Lys og Varme med Åge Aleksandersen og glemte all teksten. Den gangen jeg traff Arne Næss og han var så sær at jeg ikke helt visste om han var genial eller bare veldig gammel.

Og nå. Davi Kopenawa Yanomami. Selveste Davi.

Lever med drapstrusler

De kom på motorsykkel. To menn braste inn gjennom døra med hvert sitt våpen og spurte etter Davi. Det var da de bestemte seg for å bygge en mur rundt kontoret. Og Davi holder seg helst inne når han er i byen. Nå er han på vei hit.

For noen måneder siden visste jeg ingenting om Yanomamienes politiske talsmann. Han som har fortalt verden om Yanomamienes kamp. Om tømmerhoggerne som massakrerte dem. Om misjonærene som drepte med usynlig smitte. Om gullgraverne som forurenser vann og jord.

I bakgården ligger unge menn langstrakte i hver sin hengekøye. De som egentlig bor i skogen, men som av en eller annen grunn måtte inn hit til Boa Vista, en bitteliten, by langt nord. De har kanskje haika med et ambulansefly. Eller tilbrakt uker i båt.

Jeg ser ut på muren som ikke burde vært her. Hvit, kantet med elektrisk gjerde og kamera. Før kunne man fra kontoret se rett ut på den lille baren over veien der menn drikker øl i åpne skjorter og havaianas. Før den dagen da hun som nå sitter ved PC-en og blar gjennom innboksen sin, ble tvunget ned på kne. Ansiktet mot gulvet.

Da de to mennene skjønte at Davi ikke var der, tok de med seg PCer og annet utstyr og forsvant. Politiet tok igjen en av dem. Han fortalte at han var blitt hyret inn av folk som tjente penger på gullgraving i Yanomamienes område. Det kan ha vært de samme som ga en tydelig beskjed til Davis kolleger måneden før: Han kommer ikke til å leve ut året.

Men ett år har gått. Og der kommer Davi. I shorts og papegøyefjær. Blid og sliten etter uker i byen. Jeg har mange spørsmål.

- Jeg skal ta dere med inn i noe ukjent, sier han. Jeg vet det er langt fra deres virkelighet, akkurat som denne virkeligheten, byen, er langt fra min.

- Derfor trenger vi mye hjelp, sier jeg. Du må fortelle oss når vi gjør noe feil.

Oversetteren ler når hun får svaret.

- Hva sa han?

- Så lenge dere ikke bæsjer midt på plassen, men holder dere til skogen, skal det nok gå bra. Mine folk er tålmodige.

Småfly uten belte

Flyet har plass til 12 personer. I flybuken har vi stablet mat for de neste tre dagene. Egg, grønnsaker, pasta og ris.

Jeg har alltid visst det, men over regnskogen opplever jeg for første gang at jeg bare er en besøkende på kloden. En som skal komme og gå, helst uten å ødelegge alt for mye på min vei. Mens denne skogen, skal stå for alltid.

Så ser vi dem. Blå presenninger som glir sakte nedover elva. Gullgravernes flåter. Langs elvebredden lyser gule sår der de har spylt løs sand og jord.

På 80-tallet var rundt 40.000 gullgravere aktive i Yanomamienes land. Jord-etere, kaller Davi dem.

Han kjenner dem. Han har gravd opp lik av yanomamier skutt av gullgravere. Han har sett voksne og barn visne hen i hengekøya av sykdommer gullgraverne har hatt med seg. Han har stått ansikt til ansikt med våpnene deres og bedt dem forsvinne fra skogen.

Elvene ble myrgule og på overflaten fløt død fisk og motorolje. Først i 1991 ble Yanomamienes land i Brasil anerkjent av myndighetene. Men konfliktene mellom yanomamier og gullgravere fortsetter. Trusler, vold og drap. I 2009 ble 16 yanomamier drept og flere gullgravere dømt for folkemord.

Men de der nede under presenningene er også folk som gjør det de må for å overleve. Fattige brasilianere som ser sitt snitt til å skape seg et bedre liv ved å fjerne livsgrunnlaget fra andre.

Selvfølgelig er det ulovlig. Vi ser en flystripe som er delvis sprengt bort av myndighetene for å hindre dem i å lande.

Men det er som å arrestere narkomane for bli kvitt narkotikaproblemet. Bakmennene fortsetter. Fotfolket vender tilbake. Det finnes alltid et marked for gull. Men hvem som til syvende og sist ender opp med de 40 millionene som tas ut i gull her hver eneste måned, vet vi ikke.

Mange har møtt opp for å hjelpe oss med å bære. En gutt som rekker meg til brystet tar vennlig over sekken min og slenger den over skulderen som om det var en håndveske. Sammen går vi innover stien til den første landsbyen som skal ta oss imot. Vårt første møte med Yanomami-folket Sanöma.

Vi går forbi en annen landsby på veien. Selv om vi ikke skal bo der, må vi stoppe og være med på en tradisjonell seremoni.

• – Pass deg for de farlige slangene!

Tak, men ikke vegger

Nesten fire timer senere glir vi innover mot Kolulu.

Av og til glir vi forbi folk som følger oss med blikket. Men så blir det sjeldnere og sjeldnere før vi endelig bokstavelig talt støter på Kolulu. En bratt skrent der en hel landsby står og venter.

Vi skal bo i skolebygget. Et hus midt i landsbyen bestående av et tak og spredte påler av trestammer. Åpningene mellom dem er akkurat store nok til at unger, katter, hunder og høns kan ferdes fritt og at alle kan stikke inn hodet og følge med på hva gjestene foretar seg.

– Vi hadde forberedt en velkomstseremoni, forteller Oscar, landsbysjefen.

– Men vi har skjønt at dere fikk en stor velkomst i forrige landsby, derfor vasket vi av oss malingen og bestemte oss for å motta dere på skikkelig vis i morgen tidlig.

Midt i rommet står en gjeng gutter som fortsatt har maling og lendeklede på. En av dem fikler med en smarttelefon.

Det halvtørka kjøttstykket vi har fått med oss, ser litt tvilsomt ut, men med løk, olje og poteter, blir det et festmåltid. Oscar spiser med oss og forteller om landsbyen sin, Kolulu. Her er ungene friskere og renere. Men også Kolulu opplever av og til mangel på mat etter at omverdenen rykket nærmere. På 60-tallet kom de første misjonærene. Så kom gullgraverne og til slutt, på slutten av 80-tallet, ble militærbasen påbegynt. På 80-tallet var opptil 40.000 gullgravere aktive på yanomamienes områder. De etterlot seg kvikksølv i elva, malariasumper og dødelige sykdommer.

– Vi glemmer det aldri, forteller Oscar.

– Men nå er de borte og elva er ren igjen. De må aldri komme tilbake hit.

Samtidig brakte de fremmede meg seg mange nye muligheter. Fyrstikker, fiskesnører, vestlig medisin, skytevåpen, flystriper, nye verktøy.

Sanömaene begynte å flytte nærmere hverandre i frykt for konflikter og smittsomme sykdommer og for å være nær de nye godene. Gammel kunnskap ble borte. For mange folk på ett område gjorde at det plutselig ble dårlig med vilt i skogen. Fortsatt må de gå i dagevis for å få kjøtt. Men maniokrot, bananer, frukt og feite larver er det fortsatt nok av.

Tre køyer med hver sin øre nordmann henger på rekke og rad mellom pålene når landsbyen faller til ro.

Jeg visste ikke at skogen var så bråkete. Det er mer bråk utenfra her enn på soverommet mitt på Grünerløkka en lørdagskveld. Det er gresshopper og padder og noen slags rapende lyder som jeg ikke vet om er frosk eller fugl. Ildfluene blinker i skogbrynet. Med jevne mellomrom lyser himmelen opp i lyn langt, langt borte.

Akkurat før det gråner av dag, våkner jeg av at noen synger. Insisterende lange toner uten melodi. Det kommer fra Oscars hytte. Før jeg rekker å tenke mer, sovner jeg og vet heldigvis ikke hvor dramatisk morgendagen skal bli.

Tragedie i landsbyen

Vi har akkurat begynt å forberede frokost da vi hører skriket. Kan det være velkomstseremonien som er i gang? Men det er noe annet i dette skriket. Det er ikke del av en seremoni. Det er ikke planlagt. Og det kommer nærmere. Så ser vi mannen som løper. Med åpner armer som om han skal omfavne noen. Men han gjør ikke det. Han bare løper og skriker gjennom den lille husklyngen som er landsbyen. Han sneier pålene rundt huset vårt og blikket hans er fortvilet og tomt.

Så kommer skrikene fra flere steder. Og en flerstemt jamring. Vi stopper opp midt i frokostlagingen og vender oss til tolken.

– Noen er død, sier han.

– Ikke gjør noe, ikke spør. Vi kommer snart til å få beskjed.

Vi venter og lytter. Jamringen har blitt som en jevn dur nå.

Oscar sier ingenting når han tar plass mellom oss. Men Manu, visesjefen i Kolulu, tar ordet.

– Jeg kan ikke si så mye, for i dag skjelver hjertet mitt av sorg. Dere har reist langt for å besøke oss. Det er veldig viktig for meg og for Sanomaene å ta dere godt imot. Vi ville vise dere stolt Sanoma-kultur, men vi er lammet av det som har skjedd.

Det er barnebarnet til Oscar som har vært i en ulykke. Han døde før morgengry, rundt fire år gammel.

Landsbyen er i sorg. Det blir ingen filming her nå. Jeg tenker på tonene fra Oscars hytte i natt og lurer på om det var en sang i sorg, bønn eller helbredelse. Hva synger man når barnebarnet ikke lenger lever?

Dagen etter samles landsbyen rundt et stort bål. Vi får beskjed om å holde oss på litt avstand når liket skal brennes. Noen jamrer. Andre er tause. Om kvelden, når bålet er helt slukket, får vi beskjed om at de ikke vil at vi skal ha kommet dit forgjeves. De vil at vi skal fortelle deres historier til mennesker langt der nord. Og da må det filmes. En familie, som ikke var så nær de sørgende, kan stille opp.

Vi spiser eggehakk med tomat til kvelds. På veggene henger sokker og singleter vi har vasket i elva. Ingenting tørker i så fuktig luft, vi får håpe på mindre regn i morgen. Den lille solcellelampa jeg har med kaster et hvitt skjær over bordet. Oscar ser innimellom alvorlig på oss. Nikker og spiser. Jamringen har stilnet.

Alltid en tilskuer

Det er rart å våkne av at noen stirrer på deg. Blikket er som en berøring, så intenst er det.

Jeg åpner øynene oppdager først ett ansikt, så to. Så mange flere stikkende inn mellom pålene som utgjør veggen i huset vårt. Et par voksne kvinner på vei til elva for å hente vann. Unger som ikke helt tør å slippe taket i mamma, men veldig gjerne vil granske gjesten nærmere. Jeg smiler.

De smiler. Jeg sier god morgen, de fniser. Jeg kommer på at jeg aldri før har stått opp fra en hengekøye. Det gikk greit å manøvrere seg nedi i går kveld. Dessuten var det mørkt, så ingen så hvor klønete jeg var. Nå er tilskuerne klar for show når jeg skal opp av den dype køya. Første skritt er å sette seg opp og få beina ut uten at hengekøye vrenger seg. Det går med en viss møye.

– Jeg heter Haddy!

Oversetteren vår er ikke i sikte, så jeg prøver med det jeg tenker alle forstår uavhengig av språk og kultur: Å peke på seg selv og si navnet sitt.

– Haddy, sier en liten kvinne med et barn på armen.

Men hun sier ikke sitt eget navn. Navn er kompliserte greier i yanomami-land. Man sier ikke sitt eget navn høyt, barn får ikke navn før de er store og de dødes navn skal aldri nevnes.

– Pillå shidorro, sier hun isteden og tar i hengekøya mi.

– Shidorro!

Etter en forvirret utveksling skjønner jeg at hun ikke kjefter på måten jeg sitter i hengekøya på, men at hun lærer meg språket sitt.

– Shidorro? Sier jeg. Og få nikk tilbake.

Jeg lærer baby, pupp, ører, spytte, lepper, tenner, kjede og ørepynt, tror jeg.

Det blir to sider med gloser før jeg har kommet meg opp av køya. Det går forholdsvis greit. Men så merker jeg at spenningen stiger og skjønner plutselig at showet de egentlig venter på, verken er praten eller nordmann ut av hengekøya for første gang- forestillingen. Det er skiftingen. Jeg tar sats, manøvrerer meg ut på gulvet og lar det stå til.

For folk som kler seg ekstremt praktisk når man bor i en varm skog, er mine tropehabitter en absurd, og sikkert ganske komisk, affære. Kolulu ligger så nær grensen til Venezuela, at de bare bor et par timer fra en militærbase. Dermed kler de seg også mer som byfolk enn andre Sanomaer. Her er lendeklede og bare bryster ofte byttet ut med shortser og bomulls-T-skjorter.

Likevel er kontrasten stor til mine villmarksbukser, dri-fit-sokker, joggesko, mikrofiber-topper og ola-skjorter. Det er bare å sette i gang med turens første skifte-show. Jeg tror jeg gjør stor suksess, for det hviskes og fnises mens jeg gjennomgår det som skulle bli mitt morgenrituale i regnskogen: Av med soveklær. Ut med våtservietter som legges i en egen bleiepose etter bruk, all søppel må tas med hjem igjen. På med truse, BH, mygginpregnert langbukse, singlet, skjorte, sokker og joggesko.

Det kommenteres og fnises mens jeg holder på. Jeg forestiller meg at de sier: Hva skal hun med alle de klærne? Fryser hun? Lange ermer, undertøy som sikkert blir svett og klamt i løpet av dagen. Ikke bare har hun sko, hun har klær på føttene inne i skoene. Ikke bare har hun langbukser, men hun snurper sammen buksebeina over sokkene. Hva er det hun er redd for? Kryp. Det er kryp jeg er redd for. De som legger egg under tåneglene dine. De som kommer inn under huden og lager mønstre på kroppen din. Kryp som suger og stikker og smitter og snylter. For de er der. Alt i regnskogen lever.

Bare redd én gang

(AMAZONAS, PIAÚ) Etter tre døgn hos Sanömaene reiser vi til en ny by: Piaú. Vi mellomlander i Demini, landsbyen Davi bor i, før et mindre fly frakter oss til Piaú hvor Davi venter på oss.

Han blir tatt imot som en konge i landsbyen har har tatt oss med til. I det store rundhuset danser hele landsbyen i sirkler.

Vi får klemmer og hilsener og blir malt med organsje og blått. Til slutt er alle ute på den store plassen. De er fugler og jegere, dyr og mennesker. Davi er annerledes her. Avslappet, pratsom og smilende. Mobilkameraet han er et absurd fremmedelement blant malte rumper og perlepynt.

Jeg holder pusten. Står helt stille. Slår av hodelykten et øyeblikk og lytter. Jeg har to valg. Jeg kan tenne hodelykta, da vet det som venter i buskene akkurat hvor jeg er, eller jeg kan fortsette i mørket. Jeg kommer fort fram til at jeg uansett lett lokaliseres gjennom lyden av utrente jungelskritt, så jeg kan like godt slå på lykta. Det er helt stille. Bak meg tegnes taket på rundhuset så vidt mot nattehimmelen. Så kommer det igjen. En lyd midt mellom sang og skrik.

En eneste gang på reisen inn i Brasils regnskog, var jeg redd. En eneste gang tenkte jeg at dette føles farlig. Det var på vei til do.

Rådene var: tramp når du går. Da gir du det som måtte leve der inne beskjed om at du er der. Hvis du skal over en trestamme som ligger over stien, spark i den så det som et ligger på andre siden rekker å stikke av. Ikke ta på noe. Regnskogen er full av ekstremt spesialiserte småkryp som er vanskelig å få øye på. Pinnen du plukker opp, greina du knekker av, bladene du lar hånden gli gjennom er ikke bare en pinne, en grein og et blad. De lever.

Når du har funnet et sted du vil sette deg ned: tramp godt rundt på bakken. Om du trenger å tørke deg etterpå, grav en liten grop i bakken med hælen der du kan kvitte deg med det. Aldri sett deg så strå eller andre vekster kan risikere å berøre deg der sola aldri skinner. Det er alltid noe som kan krype på dem, og du har ikke lyst til å stifte nærmere bekjentskap med det akkurat i den situasjonen.

Man føler seg ekstremt liten og sårbar når man går på do i regnskogen etter at sola har gått ned.

Den bittelille hodelyktspotten synliggjør først og fremst alt du ikke ser. Og ikke minst alt du ikke har lyst til å la lyset hvile på for lenge i frykt for hva du kan komme til å se. Jeg tviholder på den gamle lærdommen om at de er reddere for meg enn jeg er for dem. Hallo! Her kommer et menneske! Når gjelder det å krype unna før jeg kommer og tråkker på dere!

Men når man først har fått gjort sitt der ute i skogen, kommet inn igjen i det lune rundhuset der bål gløder og mennesker mumler fra hengekøye til hengekøye, da oppstår en fred jeg sjeldent kjenner i mitt vanlige byliv.

Jeg ligger trygg og varm og smiler til en liten jente som kikker på meg fra nabokøya. Så begynner Kveldsnytt. I Piaú betyr det at en av landsbyens eldste tar runden rundt plassen og forteller landsbyens historie.

Jeg hører ham nevne de 40.000 gullgraverne og sykdommer. Han snakker om dagen som har gått og dagen som skal komme. Og jeg mistenker at han takker for at de har fått hyggelige gjester og ber alle ta imot oss på best mulig måte.

Og der, med regnskogens voldsomme orkester trygt på andre siden av leirveggene, med småjenta som gynger og smiler ved siden av meg, med stemmen som stadig kommer nærmere og blir fjernere igjen på et språk ikke mange i verden kan, er jeg merkelig trygg og trøtt. Det er noe med å være en flokk, tenker jeg, på vei inn i søvnen. Det skal jeg huske på.

Etter tre dager i Piaú, som kanskje er det vakreste stedet på jord, flyr vi ut av regnskogen. Yanomamiene har ingen tradisjon på å si hadet, så vi bare dro. Men jeg vil aldri glemme det yanomamiene lærte meg. At skogen, sånn den står og alltid har stått, er mer verdt enn alt gull i verden.

• LES MER OM TV-AKSJONEN: Dette skal pengene gå til