Himmel og helvete

Stian Pedersen sitter klar på snøskuteren sin i sentrum av Gdansk i Polen. Det er midt i mars i år. Hjemme i Alta er det vinter og snø, men her skal han gjøre sin oppvisning på brostein og sand.

28-åringen er her for å hoppe over Europas lengste trebrygge nede på stranden.

Deretter skal han sveve over Neptun-fontenen foran rådhuset i gamlebyen.

Hoppet over trebryggen går greit, men skuteren gikk ikke så godt på sanden, så nå han har akkurat gjort noen justeringer for å få bedre ytelse. Prøvekjøring blir det ikke tid til. Hoppet over fontenen skal sendes direkte på Polsk TV. Showet er allerede forsinket.

Den eneste muligheten er å kjøre rett på hoppet – det skal han komme til å angre på.

Inspirert av amerikanske filmer

De siste årene har Stian Pedersen levd av å gjøre spektakulære stunt på snøskuter. Han har kjørt oppvisninger og konkurranser i over 10 land, blant annet i Russland og i Mexico. En av de mer eksotiske opplevelsene var da han kjørte en oppvisning i 60-årsfeiringen for presidenten i Tsjesjenia. Høydepunktet i karrieren hittil er kanskje deltakelsen i X Games 2011, som en av åtte kvalifiserte kjørere.

I hjembyen Alta er snøskutermiljøet virkelig stort. For familier er det nesten like vanlig å dra på skutertur, som å gå på ski i vintersesongen.
Stian fikk sin første skuter da han var 16.

Faren hjalp han med å pusse opp en gammel skuter for å være med kompiser på fjellet. De var inspirert av amerikanske skuterfilmer, og ble rask hektet på å prøve nye triks og hopp.

– Vinteren 2005 fikk vi lånt oss en sliten rampe slik at vi kunne komme skikkelig igang med sporten. Vi monterte rampen i nabolaget og var ikke lengre avhengige av å dra på fjellet for å trene. Jeg og en kompis kjørte vårt første show den vinteren. 1. desember 2007 kjørte jeg min første skikkelig store konkurranse på Olympia Stadion i München foran 33 000 tilskuere, sier han.

Etter hvert ordnet Stian seg også med tilgang til et såkalt «skumbasseng», - en stor kasse fylt med mye skumgummi. Det gjorde at han kunne trene om sommeren, og øve inn spektakulære hoppvarianter uten særlig risiko for skader. Stadig litt høyere, hele tiden litt dristigere.

Det henger svært høyt å være den første i verden som gjør en ny variant av et hopp. Våren 2012 gjorde Stian nettopp det. Han gjennomførte tandem backflip oppe i fjellheimen utenfor Alta.

Se hoppet i videoen under.

Mestringsfølelsen

– Gjennom årene har en del av motivasjonen med å drive med dette endret seg. Før var det mer adrenalinkicket. Nå er det mer mestringsfølelsen som driver meg.

FSX (freestyle snow cross) er en risikosport. Stian har hele tiden vært bevisst den risikoen som følger med kjøringen. Det kan gå galt. Han har hatt flere uhell i karrieren, men det har aldri stoppet ham.

– Hvis du skal ha mulighet til å hevde deg i X Games er du nødt til å pushe på hele tiden. Det er hele tiden noen som ligger foran deg.

Flere av kjørerne i verdenstoppen har pådratt seg alvorlige skader. Under FSX konkurransen i X Games 2013, døde 25 år gamle Caleb Moore som følge av skadene han pådro seg etter et fall.

Moore kom ikke helt rundt på et forsøk på en backflip (baklengs salto), og fikk den tunge snøskuteren over seg. Dette skjedde kort tid før Caleb Moore og Stian skulle delta sammen i en konkurranse i Frankrike.

– De fleste som driver med FSX har vel vært innom sykehus et par ganger, sier han.

I oppkjøringen før X Games i 2011 skadet Stian ankelen, håndleddet, kinnben og nese i et hopp. Da holdt deltakelsen i X Games på å ryke.

– Det er jo da du tenker «hvorfor i helvete holder jeg på med dette?». Men FSX-kjøringen har vært en del av livet mitt i mange år. Det gir meg mye. Fine reiser og ikke minst mestringsfølelsen, sier Stian.

Forsker ved Universitetet i Tromsø, Audun Hetland, forsker på ekstremsportutøvere. Han støtter opp om Stians begrunnelse og mener det er den indre mestringsfølelsen som er viktigst, ikke adrenalinkicket. Han peker på at ønsket om å lære noe og bli flinkere ligger i oss alle. Ekstremsportutøvere setter seg et mål som er helt på kanten av det de klarer. Så strekker de seg mot det og når det.

For mange kan ekstremsport som FSX se ut som reneste galskap. Hetland tror mange ser på disse utøverne som uansvarlige våghalser på grunn av at de vet for lite.

– Når du ser mange utforkjørerne suse ned Kitzbühel, så tenker vi sjeldent på at akkurat det er ekstremsport. Men det er ofte mye mer ekstremt enn det vi vanligvis tenker på som ekstremsport. Når vi ser dem, så er det jo åpenbart og innlysende for alle at dette har de øvd på et halvt liv. Men når vi ser på annen type ekstremsport så glemmer vi dette, sier forskeren.

– Oi! Der forsvinner landingen

Foran Neptunfontenen ved rådhusen i Gdansk har mange publikummere trykket seg sammen rundt rampa. Det er svært trangt. Showet er forsinket, ingen prøvekjøring. Han må kjøre rett på. Rett på for å ta ta det som skal vise seg å bli hans siste hopp på en god stund.

– Det var nærmest sånn «klar ferdig gå!». Men jeg var veldig selvsikker – kanskje for selvsikker. Jeg kjente med en gang jeg kom inn i rampa at skuteren responderte helt annerledes enn det jeg hadde forventet. Det var litt sånn: «Oi der forsvinner landingen!!» – og du ser rett ned i asfalten fra 12 meters høyde, sier han.

I skjebnehoppet i Gdansk landet Stian ca. 5 meter bortenfor landingsrampen og landet helt flatt

Se krasjet i Gdansk i videoen under:

– Idet jeg landet kjente jeg det godt i beina, men forsto ikke at det var så alvorlig.

Men da jeg gikk av skuteren skjønte jeg at det hadde gått riktig galt. Jeg så at anklene bare sto i en unormal stilling innover. Da var det bare å legge seg ned og vente på hjelp, sier han.

På sykehuset i Polen ble det klart at anklene til Stian ble knust og trykket sammen hele fem centimeter.

– Den første tanken min da jeg fikk summet meg på sykehuset i Polen, var «når kan jeg komme meg tilbake på skuteren?»

Ti operasjoner på tre måneder

Tre måneder senere ligger Stian på enerom i 6 etasje ved avdeling for plastisk kirurgi på Universitetssykehuset Nord-Norge. Her har han vært sengeliggende i tre måneder. Gjennom flere påfølgende operasjoner har beindelene møysommelig blitt satt sammen og avstivet med stål.

Han har flere ledninger koblet til kroppen som gir ham smertestillende. Langs høyre fot har han en jernramme som er skrudd fast i leggbeinet og i hælen. Leggene er ikke tykkere enn en normal underarm. Musklene er så godt som borte.

– Operasjonen i dag blir min tiende og forhåpentligvis min siste operasjon. Jeg skal fjerne en såkalt X -fix på høyre fot. Det skal bli godt å få den av og begynne å se fremover mot opptrening.

Mestringsfølelse fortsatt

Stian trener opp til tre ganger om dagen i senga. Foreløpig er det kun overkroppen han kan trene. Han har ikke stått på beina på snart tre måneder, og må lære seg å gå igjen. Men sier at han vil tilbake.

– Det har vært mange perioder med mye smerte. Da har jeg lurt på om det er verdt det. Nå er motivasjonen der for å komme tilbake på skuteren. Den hjelper meg også til å komme tilbake på beina. Hvis jeg ikke hadde hatt driven til å komme meg tilbake på skuteren, hadde jeg kanskje vært slappere med opptreningen også.

Selv om det er lenge til Stian kan være akrobat med snøskuteren, finner han mestringsfølelsen nå i andre, mer hverdagslige ting.

– Man lærer seg selv å kjenne når man ligger her. Første gang jeg klarte å trille meg selv på do, ga en god mestringsfølelse. Samme mestringsfølelse som å lære seg nye ting på skuteren. Det er rart å tenke på.