Slik vil tropevarmen forandre VM

De lokale gutta roper til meg idet jeg jogger rolig forbi dem. Kanskje fordi jeg er 185 centimeter høy. Kanskje fordi jeg er hvitere enn innsiden av Wayne Rooneys venstre lår. Kanskje fordi det renner svetteperler nedover neseryggen min, forbi leppene og ned i skjegget. Men først og fremst fordi jeg jogger.

Jeg burde kanskje skjønt det da jeg ba om tips til et sted å løpe – og resepsjonisten lo av meg. («Tredje etasje, mister Stostad, på treningssenteret. Nei? Du skal løpe ute?! Hahaha!»). Man jogger nemlig ikke utendørs i Manaus. Spesielt ikke rundt lunsjtid, med sola midt på himmelen. Spesielt ikke i norske, mørke treningsklær. Da er man bare dum. Eller norsk journalist som skal teste heten i VMs villeste arrangørby. Eller kanskje begge deler.

En samlet fotballverden humret litt ekstra da det ble klart at England havnet i gruppe B, og dermed skulle møte Italia her, dypt inne i Amazonas-jungelen. Dette er jo egentlig ikke noe sted for fotball. Det er egentlig ikke noe særlig til sted å bo engang. For noen tiår siden var Manaus i ferd med å råtne bort, helt til myndighetene bestemte seg for å innføre frihandel, altså å kutte skatter for bedrifter. Litt som at man får slettet deler av studielånet ved å flytte til Nord-Norge, bare i mye større skala. Derfor bor det nesten to millioner mennesker her i dag. Men bare så det er klart, de fleste bor ikke her fordi de liker klimaet.

Idet jeg går av flyet, er Syden-veggen det første som slår meg. Du vet, den samme veggen med varme som møter deg når du går av flyet på chartertur til Hellas eller Gran Canaria i juli. Dét er vel ikke så ille, tenker du kanskje, man kan jo spille fotball i Hellas uten problemer. Men det er en stor forskjell på Syden-veggen og Amazonas-veggen: Det var nattflyet jeg akkurat gikk ut av. Klokka er 02.00 i Manaus, og jeg føler jeg skulle hatt machete for å kutte meg vei til flyplassbygningen.

Omsider kommer bagasjen min på rullebåndet. Hele kofferten er våt av kondens. Jeg banner høyt inni meg idet jeg kommer på at jeg har glemt deodoranten i Rio.

Søppelsekker, badstuer og vinterklær

De fleste av oss fotballelskere må nok, i hvert fall med hånda på hjertet, innrømme at det er litt gøy at England havnet her. Vi synes det er spennende å se hvordan stjernene takler varmen. Men hvis vi legger vitsene til side et øyeblikk, dukker spørsmålet opp: Er vi egentlig klare for at et verdensmesterskap i fotball skal bli avgjort av varmen? Ellere rettere sagt, av hvilket lag som takler varmen best? Kommer disse spillerne, som har vært 24-timersutøvere i årevis for å prestere i dette øyeblikket, til å få drømmen sin knust av kramper eller utmattelse de kanskje ikke kan noe for? Hvor reellt er egentlig dette?

– Det er jo helt sykt å spille fotball i slike forhold, sier Charlotte Møllen.

Jeg har fått en kollega i Norge til å ringe og høre med norske eksperter – hvor ekstremt er det egentlig å drive idrett i sånne forhold? Vi har fått tak i Møllen, medeier i BYO, et senter for Bikram Yoga Oslo. Hun har drevet med yoga i svært sterk varme i en årrekke.

Vi forteller henne om temperaturer på rundt 30 grader – med sol og 90 prosent luftfuktighet. Man forventer egentlig at en yoga-instruktør fnyser av de pinglete fotballspillerne. Men nei, hun har stor medfølelse. I Bikram Yoga trener de i 40 grader og med 40 prosent luftfuktighet. Møller mener det er en fordel for fotballspillerne at det er høy luftfuktighet i regnskogen.

– Høy, tørr varme er verre å ta seg ut i. Det er også veldig viktig å akklimatisere seg. Det laget som har vært der lengst kan ha en fordel.

Ingen skal påstå at fotballstjernene ikke tar utfordringen på alvor. Én måned før VM ladet England opp på den portugisiske solkysten i vinterklær, for at kroppen skulle bli vant til heten. Deretter dro de til varme Miami for å akklimatisere seg. Italia har forberedt seg med å sitte i badstu.

– Vi forsøker å etterligne forholdene i Manaus. Inne i badstuen er det 32-33 varmegrader, med en luftfuktighet på rundt 70 prosent. Vi har med sykler og tredemølle, som spillerne bruker mens de er der inne. Etterpå måler vi verdiene, for eksempel på hvor mye væske de har mistet. Etter det tar spillerne et isbad for å kjøle seg ned, sier Italia-trener Cesare Prandelli ifølge Aftenposten.

Når jeg er ute og jogger i Manaus, føles pusten min litt som den gjør i nettopp en badstu. Det føles definitivt ikke som å ha på tre lag med klær. 1-0 Italia der, altså.

Også Olympiatoppens utholdenhetsekspert Espen Tønnesen er skeptisk til Englands innpakkede spillere.

– Det går fort utover treningskvaliteten. «Drillo» trente jo landslaget med søppelsekker før VM i 1994, og han ville nok ikke anbefalt noen å gjøre det igjen om du spør han i dag. Rett og slett fordi treningen blir for dårlig, sier Tønnessen.

– Det du tjener på varmetilvenning, taper du på treningskvalitet, fortsetter han.

Det verste som kan skje for spillerne, er heteslag på grunn av dehydrering, sier Tønnessen.

– Det merker du nesten ikke før skjer, sier han.

Begge lag har øvd seg på å drikke riktig, både riktig mengde og på riktig tidspunkt. Lucozade Sport har meldt at spillerne kommer til å svette rundt fem liter hver.

Kroppen tåler et væsketap på to til tre prosent, hvilket tilsvarer omtrent én liter væske for en voksen mann på rundt 80 kilo, før prestasjonsevnen synker.

Men deretter stuper det: Prestasjonsevnen reduseres med opptil ti prosent for hver prosent med væsketap etter at de to til tre første prosentene.

– Den beste måten du kan se om en fotballspiller sliter på er om han for eksempel ikke orker å gå på et løp som han normalt tar, sier Tønnessen.

Når man ikke tilpasser tempoet

Jeg merker at jeg begynner å bli bekymret etter rundt fem minutters middels rask jogging på fortauet i Manaus. Jeg er helt gjennomsnittlig godt trent. Jeg spiller basketball i 2. divisjon, men ikke mer enn to til tre ganger i uka. Jeg regner med at jeg skal holde ut i en 45 minutters tid, selv i varmen, når jeg jogger såpass rolig. Men hjelpes - dette er tungt! Litt som å løpe på tredemølle i oppoverbakke, med incline-knappen på 4 eller 5. Det legger seg et tynt svettelag på underarmene mine. Jeg begynner å tenke på om jeg egentlig har drukket nok vann. «Oí, gringo!». Jeg sender et glis og en småflau latter i retning gutta som roper. Det er her England møte Italia om under seks timer. Og det er så varmt at asfalten er full av smeltede flaskekorker.

Heldigvis er det ikke en halvtrent nordmann som skal spille kampen, men topptrente fotballproffer. Den eneste fotballproffen jeg har fått i tale i VM så langt, er halvnorske Mikkel Diskerud, som jeg møtte til et portrettintervju i Sao Paulo. Mix skal også spille kamp i Manaus, litt senere i VM. Jeg spurte ham om varmen egentlig har noe å si når man er så gjennomtrent. Han tenkte seg litt om, men svaret var kontant.

– Det er klart det. Du merker forskjell, alle gjør det. Det blir ikke verdens høyeste tempo når det er ekstremt varmt. Heldigvis er det likt for alle. Kanskje afrikanerne litt mer vant enn oss som kommer nordfra, men det er ikke store forskjellen, tror jeg.

– Må man tilpasse tempoet tidlig i kampen?

– Det kommer naturlig, tror jeg. Du løper kanskje litt mindre. Men du må prøve å ikke tenke for mye på det, sier Diskerud.

Jeg prøver å følge rådet hans idet joggeturen min er i ferd med å bli for mye for meg. Det føles som jeg har astma. Håret mitt er vått av svette og varmt av solsteken. Jeg begynner å få vondt i hodet, rett bak begge ørene. Jeg greier ikke lenger smile til de lokale som ler av meg, de ser ut til å ha det altfor godt der de sitter i skyggen på de små resutaurantene langs veien.

Jeg må faktisk stoppe.

Stoppeklokka viser 29 minutter. Jeg må traske tilbake til hotellet, utslitt og nedjekket. Den intensiteten jeg greide å trene med, ville falt fullstendig gjennom i norsk 2. divisjon i basket. Jeg kan rett og slett ikke se for meg at man kan spille fotball på toppnivå her. Men det skal man.

På kampen i kveld skal jeg heldigvis bare sitte på tribunen. Stolene er laget i spesialplast så de ikke smelter. Gresset er malt grønt så man ikke skal se at det er brunt.

Steven Gerrard, Wayne Rooney og Roy Hodgson: Velkommen til deres verste mareritt. Jeg kommer til å føle med dere.