Han vil redde bygda

Bak en enkel dør, i kjelleren til et typisk kommunalt bygg i bygdenorge, skjuler det seg noe helt spesielt.

Det anes når en går opp trappene til andre etasje. Det lyser mot en før en åpner døra. Og vel inne er det veldig hyggelig. Og stilig. Og innovativt, urbant.

– Hei og velkommen hit, sier en blid stemme på ekte Vangsmål. Eirik sjøl tar i mot, i rutaskjorte og smale jeans.

– Kaffe?

Videre innover i lokalet finnes bilder i størrelse XXXL av fordums Vangs-bygninger, trestabel-vegger, femtitalls-sofaer og bord laget av gamle dører. Med glassplate på.

– Det kosta noen kroner, men det var verdt det, mumler Hallgrim Rogn lattermildt, nylig ansatt «blesteminister» i Innovangsjon.

Tankene som tenkes
Det viktigste i Innovangsjon er likevel tankene som tenkes og samarbeidet som skapes. Det handler om kultur og teknologi.

– Det vi ønsker er kort fortalt å få folk til å flytte til bygda, og trives her når de først har kommet, sier Eirik over kaffekoppen.

Det hårete målet de har satt seg, er 1724 innbyggere innen 2020. I dag er tallet på innbyggere 1604. De satser høyt, like høyt som Grindafjellet, toppen som ligger bak Vang sentrum. 1724 meter over havet.

Innovangsjon startet som et sameie våren 2011. Eirik og en kompisgjeng hadde allerede startet festivalen Vinjerock i 2006, en festival som begynte å ta av. Billettene ble revet vekk på få minutter.

– Men hvorfor nøye seg med tre dager i året? Med Vinjerock hadde vi vist at det gikk an å få til bra greier på bygda, og med Innovangsjon fikk vi mulighet til å stimulere til vekst og utvikling i bygda vår hele året, forklarer Eirik.

Innovangsjon sprang ut av miljøet rundt Vinjerock, men engasjerte bredt innenfor kommunegrensa. Både ungdom, studenter, bygdeprofiler og nyinnflytta Vangsgjeldinger satt i det første styret.

– Viktig for oppstarten var også støtten fra Vang kommune og Vang Sparebank som alltid har fulgt godt opp ungdomsengasjementet i bygda, sier Eirik.

Innovangsjon er også, sammen med et par andre lokale gründerbedrifter, initiativtaker til kontorfellesskapet 1724. Her kan nystartede bedrifter leie kontorplass. Sammen utgjør de et kreativt og ungt miljø i den vesle bygda, der små bedrifter kan startes opp og vokse.

– Vi håper at bedriftene i kontorfellesskapet vokser seg store, men fellesskapet er ikke laget for store bedrifter. Når de blir for store må de flytte ut, er hovedbudskapet mitt, forklarer Eirik engasjert.

Samtidig - og nesten ufrivillig - er det på tide å stille spørsmål. Er det grobunn for noe så innovativt og urbant i ei lita bygd? Hva sier bygdefolket? Og ikke minst - har Innovangsjon livets rett, også i framtida? Svarene - eller iallefall et forsøk på svar - får du ved å lese videre.

Jenta ved Vangsmjøsa

Hvite fjell danner rammen rundt Vangsmjøsa, hvor isen enda ikke har lagt seg. Det har vært en mild vinter, og i vannkanten stikker mørke steiner opp. De minner om nøkken, der de vaker i vannkanten med mørke øyne under hvit lugg.

Rett over Vangsmjøsa fra kommunesenteret i Vang, ligger grenda Vennis. Bak husene stikker bratte fjellknauser og tinder opp.

Ved den første gården når en kommer sørfra, står det ei jente og vinker.

– Hei, velkommen hit, roper Juliana, på gebrokkent, men svært forståelig norsk.

Hun møter oss med et stort smil og strålende øyne. Krøllene rammer inn rene ansiktslinjer.

Hoppet av veterinærstudiene
Juliana Bonin er oppvokst i Berlin, men bor på gården til farens fetter i grenda Vennis. Hun var mye i Valdres som barn, særlig på stølen, som ligger i fjelldalen som skjærer seg innover fra Vennis.

I forbindelse med veterinærstudiet hun begynte på i Tyskland, kom hun tilbake til gården i Vennis på storfepraksis i mars 2013.

– Da ble jeg frelst. Her møtte jeg folk som var mer opptatt av kvalitet enn kvantitet, forklarer Juliana, mens hun strever litt med den tunge grinda inn til sauene på jordet. Hun hoier og smiler til flokken som kommer strømmende mot henne.

Den unge, tyske jenta ble så frelst av gården og fjellbygda at hun valgte å komme opp igjen i august det samme året. Dager ble til uker og måneder. Hun klarte ikke å forlate Vennis, og tok til slutt beslutningen om å hoppe av studiet og bli værende i bygda.

– Det var en dag i høst, jeg tror det var i september. Det var sol, og jeg gikk en tur oppover lia bak gården. Jeg gikk ikke så veldig høyt opp, det var bare bikkja og meg. Bobleskyene hang på himmelen over Vangsmjøsa. Det var nok da jeg tok beslutningen om å bli, sier Juliana, mens hun ser opp på de dramatiske fjellene.

I dag jobber Juliana som avløser på gårdene i bygda, i tillegg har hun fått halv stilling på biblioteket i Vang. Hun bor i et lite tømmerhus på gården. Her har flere av slekten hennes, også de fra Tyskland, bodd før henne. Hun ble ønsket hjertelig velkommen av farens slektning, og hun kaller dem nå familien sin.

– Det er to barn i familien, ei jente på 14 og en gutt på 17. Jeg tror nok de ser på meg som storesøstra si, ler Juliana.

Økoagronomene

Juliana er bare én av flere unge mennesker som har valgt å flytte til fjellbygda Vang de siste årene. På nabogården bor øko-paret Ida Østvold og Sigmund Stølen. De har et fjøs fullt av gamle kuraser.

– Her har vi vestnorsk fjordfe, og en gammel rase som heter dølafe. Som dere ser er de litt mindre enn de Nørsk Rødt Fe, for eksempel, forklarer Ida idét Sigmund slipper ut de viltre dyrene på jordet bak fjøset.

Ida ler av kyrnes krumspring, og forteller entusiastisk om både kyrne og bygda hun har flyttet til.

– Det er her det skjer, vettu, slår hun fast.

– Men det skal ikke bli en by, det skal ikke bli som å bo i Oslo. Likevel så skjer det mye her. Av og til må man faktisk velge mellom flere ting som skjer samtidig.

Historien om hvordan Ida havnet i Vang, er en historie for seg. Hun er oppvokst på flatbygdene på Hedemarken, og var elev ved økoagronom-linja på Sogn Jord- og Hagebruksskule i Aurland. Her ble hun kjent med Sigmund og flere andre med samme entusiasme for gamle feraser og økologisk landbruk som henne selv.

Etter endt skolegang fant fem av klassekameratene ut at de ville starte et gårdskollektiv, og valget falt på gården Sørre Leine i Vang. Sammen drev de gården i et og et halvt år. Nå har tre av dem flyttet ut, tilbake er samboerparet Ida og Sigmund.

– Vi er gardbrukere begge to. Vi yster ost som vi selger på butikken på Tyin sommer og høst, og den blir faktisk revet vekk. Folk skriver seg på liste for å få tak i den, ler Ida, og forteller ivrig i vei om gårdsbedrifta hun og Sigmund har startet. Den har fått navnet Skutshødn, etter den karaktertistiske toppen bak gården.

Kaffe på termos

Juliana svinger innom gården, og det er et hjertelig gjensyn mellom henne og økoagronomen fra Hedemarken. Sammen setter de seg på trammen ved fjøset, det er kaffe på termos og ei plate med sjokolade.

– Vi ble raskt kjent. Vi er jo både naboer og jevnaldrende, sier Ida.

De møttes våren 2013, da Juliana hadde praksis hos veterinæren i bygda. Etter det har de hengt i lag støtt og stadig. Juliana forteller rørt om da Sigmund og Ida valgte å kalle en nyfødt kalv «Juliana».

– Det var fint. Jeg følte at de var vennene mine, sånn på ordentlig, sier hun.

Juliana er imponert over måten Ida og Sigmund driver gården på.

– Det er økologisk og ekte, og de er oppriktig svært glade i dyrene sine. Jeg blir inspirert av å se på dem og være sammen med dem, sier den tyske jenta med dårlig skjult entusiasme i stemmen.

Også interessen for naturen har de felles. De går på toppturer og fotturer i fjellet, gjerne opp til stølen. I helgene lager de middag og ser på film. Av og til er det fester også, som kommende helg, da det arrangeres snøfilm-festival på Tyin. Shopping er det derimot lite av.

– Jeg trenger ikke så mye. Mote og fashion var viktig da jeg bodde i Berlin, men ikke nå lenger. Det jeg trenger til daglig har de på nærbutikken, forklarer Juliana.

Tospann på tur

I en sofa fra femtitallet, omkranset av fargerike puter og teak-bord, sitter Erlend Eggen og Dag Nordsveen. De er de to ansatte i firmaet «Turapp», et av flere ferske firmaer med kontorplass hos 1724. Erlend har bygget opp firmaet fra bunn.

– Jeg har studert i Bergen, Narvik og tok mastergrad i Oslo. Jeg begynte å jobbe i hovedstaden, men har hele tiden hatt ambisjon om å skulle starte en egen bedrift i distrikts-Norge, forklarer han.

Den unge Vangsgjeldingen forklarer at målet hans også var å sørge for at andre kunne få en interessant arbeidsplass som ikke lå i en by.

– Det er en felles ambisjon jeg har med mange andre i min generasjon fra Vang, og så har vi klart å slå hodene våre sammen og skape dette kontorfellesskapet, smiler Erlend.

Dag er nyinnflyttet Vangsgjelding.
Han kommer fra Sørum, har bodd i Oslo og Bergen, men har hatt hytte i Vang i flere år. Nå bor han midlertidig på hytta mens han venter på at kona skal komme etter til våren, slik at de kan bygge eller kjøpe seg hus. Kona har ikke jobb enda, men de regner med at det skal ordne seg.

Både Dag og Erlend peker på lysten til å drive med friluftsliv som en ekstra god grunn til å bosette seg utenfor storbyen.

– Dessuten er det et fellesskap her som fremmer kreativitet og samhold. Det å ha et lite firma, men mange å dele hverdagen på kontoret med, er som å ha det beste fra to verdener, sier de.

Erlend legger likevel vekt på at det er mange utfordringer ved det å drive et lite firma timesvis fra de store, potensielle kundene.

– Det er i utgangspunktet et hårete prosjekt å skulle etablere et lite firma i vesle Vang. Du skal ha friskt pågangsmot, for du må prøve å finne markedet ditt et annet sted enn her. Vi driver ikke med primærnæringer, vi er ikke rørleggere eller snekkere. Derfor er det viktig å arbeide aktivt med å skaffe seg et nettverk utenfor bygda, og det jobber vi mye med. Sosiale medier er et stikkord, og det å være på riktig sted til riktig tid, forklarer han.

Gründereksperten

På gründerhuset "657 Oslo" på St. Hanshaugen i Oslo har de etablert et stort gründermiljø i et gammelt slakteri. Mellom hvitkalkede murvegger, på 657 kvadratmeter, sitter unge gründere sammen for å la seg inspirere av hverandre og bygge nettverk.

Direktør Ketil Lundgaard i Innovasjon Norge, med spesielt ansvar for entreprenørskap og internasjonal forretningsutvikling, har tatt turen hit for å vise oss et av flere gründermiljøer som har vokst opp i de store byene i Norge de to siste årene.

Han er imponert over det han hører om gründerfelleskapet i Vang.

Norge er i verdenstoppen med 50.000 nyetableringer hvert år. Gründereksperten mener norske bedrifter kan bli mye bedre på det som kommer etter en god ide.

- Utfordringen er å få de til å lykkes, til å overleve og ikke minst til å vokse. Mange har lett for å forelske seg i sin egen ide, produkt eller teknologi. Det å jobbe sterkere med markedene helt fra starten av og så utvikle produktene gradvis, det er viktig for å lykkes, sier Lundgaard.

Hva med framtida?

På det vesle møterommet i kontorfellesskapet sitter Eirik og Hallgrim. Her er det plass for samtaler to og to, litt utenfor hovedrommet. I en innovativ og kreativ hverdag, der oppgavene står i kø, kan det være fint å trekke seg litt tilbake - tenke litt langsommere. Noe av det de hele tiden må ha en plan for, er hva resten av Vang skal mene om Innovangsjon.

– Det er klart at et prosjekt som vårt er avhengig av goodwill fra folket i bygda. Det er faktisk avgjørende. Og det er ikke alle i bygda som tar turen opp til oss, sier han.

Det tar de konsekvensen av. Synlighet og tilstedeværelse på møteplassene i kommunen er viktig.

– Forrige fredag arrangerte Ida og Torstein, resten av Innovangsjonsgjengen, kaffe- og vaffeltreff på Coop'en. Da prata vi med alle som var innom, både for å få ideer, men også for å være synlige, sier Hallgrim.

Avhengige av kommunen
En velvillig kommunen har alt å si. Sålangt har de vært heldige, de to ordførerne og kommunestyrene som har regjert i Vang de siste årene har hatt stor tro på prosjektet. Men de har ingen garanti for at det vil vare.

Eirik forklarer at det egentlig er paradoksalt - kommunen betaler Innovangsjon for å selv bli dyttet framover.

– Vi jobber for å raskere få gjennom reguleringsplaner slik at områder kan klargjøres for boligbygging. Akkurat nå er mangel på hus den største bøygen, folk som vil flytte hit har ikke noe sted å slå seg ned. Mange av husene som står tomme i bygda er enten i dårlig forfatning, eller så er de ikke til salgs, forklarer han.

Hallgrim nikker enig. Husrom og fristende jobber, det er det som til syvende og sist får folk til å flytte ut av byen. Men selv om Innovangsjon jobber for å få til akkurat det, tror han ikke det er et prosjekt som vil overleve på sikt.

– Men vi er flere og flere her som har null ambisjoner om å flytte fra Vang. Derfor vil vi gjerne ha noe artig å drive med om ti år også. Men om det blir her eller i andre konstellasjoner, det vil tiden vise, sier han.