Offergrisen

Han sover tungt under et grønt teppe. Øynene er halvveis igjen, skjegget stritter fra haka under den halvåpne munnen. Grisen veier rundt 40 kilo. Den kunne vokst seg større og fått stempelet "Edelgris". I stedet ligger den med to ledninger som snor seg over brystet. En går inn i hovedpulsåren i halsen, den andre i venen ved siden av. En plastslange går inn i pusterøret, mens et drén er lagt inn rundt hjertet. Det skal brukes til å varme grisen opp etter hvert.

Men akkurat nå har den en kroppstemperatur like under 27 grader. Hjertet slår ikke veldig fort, men det slår. Slik skal grisen ligge i tre timer.

– Vi måler blant annet surstofftransport, og vi ser på hvilke organer som får oksygen ved ekstrem nedkjøling, sier Torkjel Tveita, overlege ved Universitetssykehuset Nord-Norge og professor i klinisk medisin ved Universitetet i Tromsø–Norges arktiske universitet (UiT).

Ved 25 grader stopper vanligvis et menneskehjerte. Kunnskapen til Tveita og hans forskningsgruppe skal øke sjansen for at pasienter kan varmes opp fra ufrivillig nedkjøling, såkalt aksidentell hypotermi, slik tilfellet var 20. mai i 1999, da alarmen gikk på Universitetssykehuset Nord-Norge.

Lå 80 minutter i en iskald foss

Ei kvinne var på vei fra Narvik med ambulansehelikopter etter å ligget under isen i en drøy time. Klinikkoverlege Mads Gilbert og hans team var klar i sin sak:

– Vi skulle ikke miste denne pasienten, sier Gilbert, nesten 15 år seinere.

Pasienten var svenske Anna Bågenholm. Hun jobbet som lege under spesialisering i Narvik, og sammen med noen kolleger kjørte hun stadig off-piste i byens alpinanlegg etter jobb. Denne maidagen var det lite snø igjen i fjellet. På vei hjem valgte de å følge en islagt elv ned mot skiheisen.

Plutselig sklei Anna. Hun stoppet i en stein, ble vendt over på ryggen og fortsatte nedover elva. Turen endte i det eneste hullet i isen. Med hodet først. Folk kom til, men de klarte ikke hindre Annas klær fra å fylles opp med smeltevann. Selv med et tau rundt beina hennes klarte ikke fire voksne menn å dra henne opp fra fossen under isen. Løsningen ble å slå et nytt hull i isen og prøve å trekke Anna opp der.

Da de fikk henne opp av det iskalde vannet hadde det gått 80 minutter.

Forsøksdyr som ligner mennesker

Leger og forskere har i mange år prøvd å finne ut hva som skal til for å redde livet til pasienter som er akutt nedkjølt.

På Universitetet i Tromsø ble konferansen Arctic Frontiers nylig avsluttet. På programmet sto blant annet et eget seminar som handlet om hypotermi, med spesialister fra inn- og utland. Professor Michael Tipton fra universitetet i Portsmouth fortalte blant annet at nazistene utførte det de kalte hypotermiforsøk på fangene sine under 2. verdenskrig. De tvang fangene ned i tanker med isvann eller ut i minusgrader uten klær, blant annet for å se hvordan man kunne varme dem opp igjen da hjertet hadde stoppet av kulden.

• Les mer om nazistenes forsøk i The New England Journal of Medicine (ekstern lenke)

– Denne såkalte forskningen har forskere verden over valgt å forkaste på grunn av metodene som ble brukt. Nazistene kom heller aldri frem til noe av verdi som vi kan bruke igjen. Men under 2. verdenskrig ble for alvor interessen for hypotermiforskning vekket, da man så at soldater overlevde lenge i kaldt vann etter forlis, før de døde da de ble tatt opp av vannet, sier Torkjel Tveita.

I 1993 publiserte forskerne ved UiT sin første artikkel om resultater fra hypotermiforsøk.

– Den gang brukte vi for det meste rotter, og noen hunder i forsøkene. Men vi fant ut at vi måtte bruke dyr som var mer lik mennesker. Valget falt på gris, forteller Torkjel Tveita.

Svaret kan ligge i grisene

Det har de fortsatt med siden 2002, og forskningen har blant annet bidratt til nye, regionale retningslinjer for behandling av nedkjølte pasienter. Håpet er at dette blir nasjonale retningslinjer også.

– Vi har spesielt sett på hva som skjer med kroppen under og etter oppvarming. Blant annet har vi funnet klare bevis for teoriene om at kontinuerlig hjerte- og lungeredning på nedkjølte pasienter kan redde livene deres, selv om hjertet har stått stille i flere timer, slik det var med Anna Bågenholm. Denne dokumentasjonen har ikke vært nedfelt tidligere, forteller Tveita.

Resultatene deres viser også at kroppen automatisk prioriterer hvilke organer som skal få oksygen når temperaturen og frekvensen på hjerteslagene synker. Nyrene, lungene, tarmene og de andre organene havner i andre rekke. All fokus legges på å gi hjernen nok luft.

– I tillegg har vi funnet ut at medisiner vi bruker på pasienter med hjertestans ved vanlig kroppstemperatur, kan ha motsatt effekt på nedkjølte pasienter med hjertestans, sier Torkjel Tveita.

Ingen har vært kaldere

Da helikopteret med Anna Bågenholm ankom Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø var hun kritthvit i huden. Pupillene fullt utvidet og EKG-en linjalrett. I flere år hadde legene ved UNN klart å få nedkjølte hjerter til å slå, men ingen av pasientene hadde gått levende ut fra sykehuset. Nylig hadde de fått inn en nedkjølt pasient fra Ulfstinden like utenfor Tromsø. Etter å ha fått hjertet i gang og fått varmet opp mannen, skjedde det noen komplikasjoner og pasienten døde.

– Anna hadde en kroppstemperatur på 13,7 grader. Så kalde pasienter hadde vi heller aldri hatt inne, forteller Mads Gilbert.

For at flere skal overleve etter å ha vært kraftig nedkjølt har forskerne som mål å skaffe bedre forståelse for hva som skjer i kroppen når den blir så kald at hjertet så vidt klarer å slå, eller i verste fall stopper. Hvordan så kalde pasienter skal behandles for at de skal ha størst mulig sjanse for å overleve? Og ikke minst: Klarer de å finne noen klare tegn for hvordan en nedkjølt pasient kan varmes opp igjen til et fullt fungerende liv i etterkant.

Grisen Torkjel Tveita og forskningsgruppa bruker delte hus med rundt 12 andre griser den uken den var i bingen på universitetet. Skjebne deler den med i overkant av 30 dyr.

– Vi har brukt rundt 20 griser i forskningen på å se på hva som er årsaken til at hjerte-/lungeredning er så viktig for at nedkjølte pasienter skal overleve. Nå skal vi se på hvordan vi kan varme dem opp igjen best mulig slik at de overlever. Da regner vi med å bruke 10–15 dyr, sier Tveita.

De fleste dyrene som brukes i forskning blir avlivet i etterkant. Torkjel Tveita har ikke dårlig samvittighet av den grunn.

– For å si det sånn: Vi har fått inn masse viktig data som vi ikke kunne fått på annet vis. Gris er det nærmeste vi kommer menneske. Ved å forske på dyr får vi sett på helheten, samspillet mellom alle organene. Det ville ikke vært mulig med modeller eller andre metoder.

Mener dyrene lider

– Forsøk på dyr påfører dyrene mange typer lidelse. De lever i fangenskap, de påføres smerte og de dør ofte i forbindelse med forsøkene. Det er vanlig å sette dyrenes rettigheter opp mot våre rettigheter når man snakker om forsøksdyr. Men selv om man får goder av å utnytte andre, betyr det ikke at det ikke finnes andre muligheter for å få de samme godene, sier Siri Martinsen, veterinær og leder i dyrevernsorganisasjonen Noah.

• Les også: – Alle pengene går til dyreforsøk

Navnesøster Siri Knudsen har bilder av hundene sine på kontorveggen. Hun er også utdannet veterinær og jobber som leder for Avdeling for komparativ medisin ved UiT, hvor de arbeider med forsøksdyr. I korridorene innenfor oppstalles griser, mus, rotter og sebrafisk. For å komme inn dit må du gjennom en sluse for å skifte klær og sterilisere hender og utstyr. Universitetet har også tillatelse til å drive forskning på kaniner og sauer, men det hører med til sjeldenheten.

– Jeg tror litt av kritikken rettet mot dyreforsøk i Norge skyldes uvitenhet, uansett hvordan dyrene oppstilles og behandles. Vi har strenge krav til dyrevelferd, blant de strengeste i Europa. Et glad og fornøyd dyr er best egnet til forskning. Stress kan bidra til å forkludre resultatene, sier hun.

Selv er hun ofte inne hos dyrene.

– De er veldig sosiale dyr. De blir fort fortrolige med mennesker, og det er viktig at vi gir dem oppmerksomhet de ukene de står her, sier hun.

Savner alternativer

Siri Martinsen i Noah er likevel ikke tilfreds. Hun mener Forskningsrådet prioriterer bort alternativ forskning som ikke bruker dyr, og prater på inn og utpust om forsøksdyr. Selv var hun den først i Norge som utdannet seg som veterinær uten å gjennomføre slike forsøk.

– Det finnes mange alternativer til dyreforsøk. I utdanning har vi for eksempel alt fra enkle videofilmer til avanserte virtual reality-modeller. I stedet for at ti studenter skal stå å se på at et dyr blir åpnet, kan man filme en operasjon, og vise den flere ganger og la studentene prøve seg så mange ganger de vil på en modell. Man kan også bruke dyr som har forulykket av sykdom eller skade i undervisningen, i stedet for å ta livet av dyrene for forsøkets skyld, sier hun.

Statistikken fra Forsøksdyrutvalget viser at bruken av forsøksdyr har gått ned. I noen tilfeller er bruk av dyr uunngåelig, ifølge Siri Knudsen. Men før dyrene ender opp på forsøkslaben, må forskerne gjennom en lang søknadsprosess.

– For å gjøre forsøk på dyr må du sende en søknad der du blant annet må tilfredsstille de tre R-ene. Blant annet må det gjøres en grundig vurdering av at dyreforsøk er den eneste måten å få de ønskede resultatene på. I tillegg er det strenge krav til at antall dyr skal begrenses så mye som mulig, og at dyrene blir behandlet så godt som mulig, forteller Knudsen.

Har hjerteslaget på video

Tilbake i mai i 1999 hadde ikke forskerne og legene i Tromsø rukket å komme veldig langt i hypotermiforskningen gjort på dyr.

Anna Bågenholms brystbein var brukket etter kontinuerlig hjerte- og lungeredning fra det øyeblikket hun ble hentet opp fra isen. Det hadde gått to timer og 45 minutter før Mads Gilbert og resten av akutteamet på UNN fikk koblet Anna på en hjerte-lungemaskin. Gjennom to tommelfingertykke slanger ble blodet hennes tatt ut av den unge kvinnen via lysken. Forsiktig ble blodet tilført oksygen og varmet opp, før det ble sendt tilbake inn i kroppen hennes. Anna hadde en type ekkolodd i spiserøret for å se etter bevegelse i hjertet. EKG-en var stille. Hele rommet like så, bortsett fra hjerte-lungemaskinens brumming.

Da kroppstemperaturen hadde steget til 31 grader, en drøy time etter å ha landet i Tromsø, registrerte legene det første hjerteslaget hos Anna. Mads Gilbert fikk gåsehud. Tårene presset på. Både han og Anna har fortsatt videoen av det første hjerteslaget på datamaskinen.

Har reddet flere forfrosne liv

– Jeg var heldig. Jeg tror jeg reddet livet på grunn av at folkene som kom til aldri ga opp med hjerte- og lungeredning, og ikke minst at legene på UNN hadde erfaring med nedkjølte pasienter, sier Bågenholm i dag.

Etter at hun gikk ut av sykehuset i 1999, har UNN reddet flere forfrosne liv.

– På 27 år har vi hatt 25 pasienter som har hatt behov for samme behandling som Anna. Ni av dem har overlevd, forteller Mads Gilbert.

To barn havnet i Transfarelva i Finnmark i 2010. De ble fraktet nedkjølt og bevisstløs til Tromsø, og lever nå i beste velgående. Et annet eksempel er John Arve Johansen fra Stokmarknes som havnet i en kald bekk i romjula for syv år siden. Da han kom til live på UNN hadde hjertet stått stille i syv timer. Enda en verdensrekord.

– Årsaken til disse har overlevd ligger nok først og fremst i det arbeidet som gjøres på sykehusene. At vi tar med oss erfaring fra tidligere pasienter når vi får inn nye, sier Mads Gilbert.

– Men forsøkene på dyr har selvsagt ført til bedre forståelse for hva som skjer i kroppen når pasientene blir kjølt ned.

Han avbrytes av telefonen til Anna Bågenholm. Igjen. Jobben som røntgenlege kan være hektisk. Når hun ikke er på jobb tar hun seg gjerne en skitur.

– Noe av det viktigste vi har lært etter at jeg overlevde er det nok viktigheten med å aldri gi slutte å gi hjerte- og lungeredning til folk som er nedkjølt, sier hun.

– Vi har et mantra hos oss: En pasient er ikke død før vedkommende er varm og død, sier Mads Gilbert.